Trollvatnet 19-20.juli

Det var meldt perfekt vær og jeg kunne velge og vrake i flere gromvann. Jeg følte det var på høy tid med noe nytt. Det ble derfor bort fra myr og frosk, og opp til Trollvatnet. Siden jeg var 12 har jeg drømt om å få fisk på tørrflue her, uten såklart å ha vært i nærheten. De gangene jeg har lykkes med flue har det vært i mørket og fra Don Juan, båten til Buzz. Don Juan har begynt å dra på årene som resten av oss Trollvassfarere. I år hadde snøen bøyd bort fjorårets reperasjon, tradisjonen tro. Heldigvis hadde jeg med meg noen spiker slik at jeg fikk lagt til nok en ad hoc løsning i rekken. Don Juan skal nå være robar ut sesongen.

Det var sol, en lett bris og jeg kunne se ned til 10 meters dyp i vannet. Jeg innså at jeg ikke hadde sjans med noe 3'er stang og tørrflue. Det virket i alle fall håpløst. Jeg lempet alt pikkpakket opp i Don Juan, rigga en stang med streamer og var tilbake i de gode, gamle dager. Dette måtte da bli knall! Men det var et fryktelig leven der jeg rodde utover, og selv de mest følsomme åretak medførte en del bi-lyder. Jeg prøvde å bli i ett med båten. Håpløst. Etter et par ringnes hørte jeg ikke mer til ulydene. Jeg hadde trua nå! Alt var jo perfekt. En runde rundt vannet, ingenting. Smart fisk, tenkte jeg, skiftet flue og kjørte i gang runde 2. 3'ern ble i tillegg rigget med en vårfluepuppe. Runde 2 over. Ikke et napp nå heller!

Etter flere fluebytter var runde 3 i gang. Jeg fant en vakende fisk i bukta ved demningen, og avbrøt flueslepet. Fisken gikk veldig fort, og så ut til å patruljere et stort område. Jeg studerte den lenge og fant ut at den brukte ca 20 min på runden sin. Den gikk stort sett lang ute, men inne ved demningen var den bare 13-15 meter fra land. Skulle den fanges med mitt utstyr måtte det bli her. Jeg satte meg på huk bak demningen og ventet. Det ble helt stille. Hva om dette var flere fisker? Mange sprøsmål trengte seg på. Dette måtte være den dummeste plana hittil i sommer. Jeg kikket forsiktig opp over steinmuren. ingenting. Det må da vel ha gått 20 min nå? Jeg ga opp og fikk presset den stive kroppen opp i oppreist stilling. I det jeg reiser meg opp ruller det meget fin fisk over et insekt 7 meter foran meg. Fanken! Jeg fryser til is, men trolig til liten hjelp. Fisken sluttet vakinga og ble trolig skremt.

Enten er tørrfluefisket noe man kan finne et system i, eller så lurer jeg meg selv trill rundt gang på gang. Jeg følte meg uansett mye farligere nå enn fra båt, hvertfall teoretisk. Men så ble det helt stille igjen. Jeg klødde meg i hodet en liten halvtime før jeg var på dorgekjøret igjen. Denne gangen holdt jeg på til det ble skumring. Resultat: 1 napp, 1 fisk på i 4 sekunder (liten). Jeg var gjennom div vårfluepupper, march brown silver, zulu silver, wolley bugger, div zonkere, muddler minnow og streaking caddis. Selv ikke godflua til Sømme skulle redde meg altså? Dorgen ble så gitt opp.

Resten av natta jaktet jeg på vakende fisk fra land og Don Juan. I mørket klarte jeg å snike meg innpå fisk fra båten, og en og annen lot seg lure. Men ikke om de ville sitte! Da det begynte å lysne, hadde jeg hatt 4 fisk på mellom 4-5 hekto etter flua, samt noen fisk som var mindre. Fiskemaridanen ble pakket lengst ned i sekken og kveldsmaten ble isteden pasta napoli.

Jeg sov kjempegodt og våknet til nok en strålende dag. Båten ble parkert og jeg satset heller på landfiske. Likevel virket forholdene like håpløse som alltid her oppe. Sporadisk vaking, som oftest langt utenfor kastehold. Jeg tenkte å stille meg opp bak demningen igjen for å vente på fisken min, men jeg så for meg at jeg ville blitt skuffa. Det ble blindfisking med vårfluer og stankelbein langs bratte skrenter isteden. Jeg gikk ikke etter stor fisk nå, bare matfisk, og alt over 350 gram var tagbart. Da alt så som mørkest ut, kom det en halvkilos opp fra dypet og tok stankelbeinet mitt. Perfekt matfisk! Jeg trodde den var sikra etter å ha hatt den på nesten minuttet, men så kom flua poppende opp. Dette er første gang jeg har tenkt på hvitløksmarinert ørret mens jeg har kjørt fisk! Jeg fikk meg en knekk! Dette var uflaks i flaksen, for jeg visste dette ikke ville skje igjen. Ikke her oppe. Eller jeg hadde et ørlite håp da. Jeg hadde fulgt litt med på lureplassen min, og om jeg ikke så syner var det en fisk oppe der 2 ganger på en halvtime. Nye periodiske fenomener? Ja, når jeg tenkte meg etter var det ca 15 min mellom hver gang. Jeg hadde 13 min på å komme meg i posisjon, og jeg kastet ikke bort tiden. Nå skulle jeg ikke gå i samme felle som på demninga dagen før. Jeg slengte to ringnes og en potetgullpose i fiskeveska til fordel for fortomsmaterialet. Denne fisken skulle ventes ut om det så skulle ta timer timer. Jeg banna meg gjennom busker og kratt før jeg endelig satt trygt på mosehylla mi. Hadde det gått 15 min? Hvor var den? Klokka var vel slagen? I fare for at den skulle forlate plassen fordi den ikke fant noe spisbart, hasta jeg ut flua. Det begynte å blåse opp og flua forsvant i bølgene. Så hørte jeg et vak. Jeg får ikke før satt ned ringnesen før jeg ser snøret mitt bli dratt nedover. Det ble vel 2 "takk skal du ha", men den satt da tilslaget kom! Den gikk bestemt nedover på dypet mens den ristet på hodet. Jeg var livredd de spisse stienene og 0.15. Flua så likevel ut til å sitte godt, og etter 3 hopp uten å glippe skjønte jeg at denne kom til å bli med helt inn. Håven var milevis unna, men med et solid grep om nakken ble middagen reddet.

Den luktet litt på kilosgrensa, men den brøt nok akkurat ikke. Men matfisk fikk jeg så det holdt, samtidig som en 14 år gammel drøm gikk i oppfyllelse. Det er mulig å ta de på tørt!

Testfisking 11.juli

Tok en dagstur for å teste ut noen vann som i hine hårde dager var gode. Resultatet var kanskje litt som ventet - mye småfisk. Jeg hadde lenge håp om at det var bra fisk i hvertfall ett av disse små vatna, siden jeg ikke så noe vaking, men det var trolig bare en treig dag på klekke/eggleggings-fronten. Jeg fikk mellom 3-15 fisk i hvert vann og samtlige var under 200 gram. I vannet jeg fikk 15 stk var de i bra kondisjon, men småfisken (de knøttsmå) sto på grunna og slo etter fjærmyggen som om det siste de ventet var å bli spist av større fisk. Nydelig ørretstamme i dette fagre vannet, og med litt utfisking er potensialet her bra. Kanskje et fremtidig oppdrag for "Settefisk og sønn".

Froskedammen 8-9.juli

Det hadde blitt alt for lenge siden sist! Noen dager med arbeid og jeg var helt i bakleksa hva gjaldt insektlivet her oppe. Målet er jo å følge suksesjonen noen lunde gjennom sommeren. Været var perfekt! Det måtte bli tur selv om Rom var på Oslotur. Vel oppe ble jeg angrepet av horder med blinding, klegg og hestebrems. Samme hvor mange jeg knerta satt det til enhver tid 7-8 assorterte bitere på kroppen min. Å knyte på ny spiss tok 2 minutter da jeg til stadighet måtte forsvare meg selv mot svartmakta. I feltjournalen min noteres det at bukse for enhver pris aldri må glemmes igjen. Et tilfeldig og heldig strømpevalget medførte en provisorisk løsning.

I dammen var det gale mathias den første timen! Jeg har aldri sett så mye fisk vake på så kort tid her. Jeg gikk forbi alt som så smått ut (i dette tilfellet alt under 8 hekto!) og rett bort til et skikkelig purkevak. På tredje kastet, etter 15-20 sekunder i driv, kom kubben og rulla over vårflua. For en pukkelrygg! Jeg skjønte det var rekord, og sto der paff og ga ut snøre. Det var tydelig hvem som hadde føringen i denne valsen. Uavhengig av press gikk fisken dit den ville. Etter noen minutter fant den ut at den skulle inn i vannliljene, og det var da galskapen begynte. Nå måtte jeg ta føring her. Fisken kom rett mot meg og beltet av liljer som er på vei opp foran beina mine. Jeg pressa alt jeg klarte. 3'ern sto som et hjul, fortommen sang og fisken velta seg i overflata. Det er den groveste kubben jeg noensinne har dratt på.. 1,3-1,6 kilo? Men nå var det kritisk. Jeg hadde fortommen inne på snella da fisken gjorde et nytt utras. Jeg måtte gi etter eller slite rett av. Den fikk med seg noen meter fortom før jeg fikk holdt igjen. Den stupte ned i liljerøttene og fikk seg litt slakke, og etter så hard kjøring er dette en tapt sak i følge Sømme. Jeg hadde nok bare stram line til liljene og fisken fikk kom seg av. Jeg kjente flua løsne nedi der, spinne rundt noe før den kom poppende opp av vannet. Forbausende nok ble den ingen banning.

Rom måtte få rapport! Men jeg hadde ikke før satt meg ned med telefonen før en fin fisk var oppe to ganger på rappen utenfor kanalen. Rom fikk vente der jeg sprinta bort. Flua hadde ikke før landa, før fisken la seg på. Denne var mer håndterlig og jeg fikk den opp rimelig greit. 

Bettet pågitt i kanskje 45 minutter før det ble stopp. Etter dette ble det noen småfisk og et par slag etter flua. Det ble en lang pause med ørretboka, øl og mat.

Etter matpausen gikk jeg opp til FT mens jeg ventet på Rom. Det var sol og helt vindstille, ja, kort og greit forhold som ble for vanskelig for meg sist gang. Men fisken var jo her, og det tok ikke lang tid før jeg fant et vak. Jeg snek meg bort og prøvde på den med en Goddard. Fisken så flua, kom mot, men snudde like før. Møkkaflua danset på en virvel. Nei, aldri mer Goddard! Jeg gjorde et kjapt fluebytte til godflua, men fisken var ikke interessert i denne heller. Ville den ikke ha eller hadde den gått videre?

Jeg lette opp en ny fisk som vaket 3 meter fra land. Jeg la ut flua 1,5 meter til siden for den, men det samme skjedde igjen! Fisken viste interesse, kom mot, gjennomskuet et eller annet, for så å snu. Godflua ikke bedre enn goddarden? Det var smellen jeg ikke trengte. Nå hadde jeg ikke flere hemmelige våpen i flueveien. Heldigvis ble ikke fisken skremt, og vaket igjen like etter. Flua fikk ny tillit. Jeg gikk over fra 5,5 meter fortom til 7, gikk ned i 0,13 spiss, mudda ned hele fortommen grundig, fetta inn flua med naturlig fett isteden for gel, justerte antennene på flua (veldig viktig), pirka ut noen få ekstra fiber fra kroppen, samt flere tricks of the trade. Perfekt! Hva som gjorde utslaget er ikke sikkert, men på neste kast smokka på. 47 cm og 855 gram.

Rom ringte og meldte han var på vei. Jeg satte meg ned for å nyte stillheten ved å være alene på ørretjakt. Man tar seg ofte bedre tid på hver fisk og stresser mindre når man er alene. Noe konkurranseinstinkt ligger vel latent hos alle slik at man blir litt oppkavet uten grunn. Der vaket det igjen gitt! Den virket bra steady som den forige. Jeg gikk i nesten overdreven slow motion forbi fisken for å komme meg i posisjon på den. At jeg ikke skremte den er likevel merkelig. Jeg la et fallskjermkast halvmeteren til siden for den, så fisken snu i vannskropa og komme rolig mot flua. Ryggfinnen stakk over vannet der den kom. Den stoppet opp. Tiden sto stille og jeg var sikker på refusjon. Slurp! Flua ble sugd ned, tilslaget satt og fisken spratt til himmels. Fisken var seig, men det var en nytelse å ikke måtte bekymre seg for siv og liljer. Fisken skleiv etter hvert inn i håven. 47,5cm og 935 gram.

Problemet var at begge fiskene hadde tatt skikkelig og jeg ikke fikk ut fluene uten å påføre skader. En matfisk hadde jeg tenkt å ta, men to så fine fisk var i meste laget. Jeg gikk mot leiren for å se etter Rom da jeg fant en tredje fisk! Denne så like fin ut som de to foregående. Jeg lekte litt med tanken 3 kast 3 fisk, men satte meg heller ned for å se på den. Majestetisk ryddet den bukta for det den hadde lyst på. De minste dyrene fikk ligge i fred. Sola hadde gått ned, det var en fin bris og fisken vaket 3 ganger på to meter. Det virket så bankers! Dagen hadde vært sprø nok fra før. Fisken fikk gosse seg i bukta og jeg gikk ned til stampa-høgda.

Jeg fyrte opp bål og leste litt Sømme. Han var fullstendig på kollisjonskurs med tilslagsteorien til Rom (Cag-team Rom altså). Jeg lo godt! Men hvor var Rom? Han skulle jo bare hente soveposen sin og komme. Jeg sovnet inn til et knitrende bål.

Neste dag kl 14:00 kom Rom. Han hadde sovna i 2-setern til josh groban, og med soveposen på fanget. Det var nok likevel lurt. Det var kald og rå luft hele natta på fjellet, og da jeg våknet var det svermer av knott og mygg over meg. Det ble litt apatisk fisking på meg fra morgenen av. Jeg hadde fire fisk etter i Froskedammen, men av en eller annen grunn ikke klarte å ta en døddrivende vårflue. Drukningsteorien? Rom knixa inn 3 fisk på goddard på 2 timer senere på dagen(!). 100 % krokingseffektivitet på goddard (nøyaktig samme som jeg bruker)! Jeg gir meg over og håper det blir skrevet et kapittel om dette i hans egen fiskebok med tid og stunder. Den ene han fikk var liten, en på 450 gram og en som han ikke klarte å anslå til annet enn "like tjukk som snella mi".

Froskedammen 27-28.juni

Det ble ny tur til Froskedammen og Stampa-høgda dagen etter nedfart. Kanskje vårfluene var i gang nå? Det virker kanskje naivt å tenke slik hver gang, men en dag må det jo starte og dette var dagen! De første store Phryganeidaene ploget rundt på overflaten, og vi fikk det vi hadde gledet oss til hele året. Nå skulle det være mulig å få overlistet en og annen purkefisk her! Men første tegn til bekymring kom fort. En eggleggende Phryga fikk gå urovekkende lenge et sted jeg visste det sto en fisk, og når fisken først kom og tok, klarte den bare å skade den store flua slik at den padla for halv maskin videre inn mot land. Fisken på halvkiloen+ brydde seg så ikke om å gå opp etter det lette byttet på 4 cm, og virket tydelig fornærmet av det hele. I tillegg til dette gikk en fisk og vaka 50 ganger, de fleste innenfor kastehold. Cagteam lina opp og serverte fisken fra alle kanter og hold, men den ville bare ikke ha fluene våre.

For min del fortsatte det som sist. En 4 hektos hoppa helt ut av vannet og bomma på vårflua mi som lå helt rolig (!). Så kom det en større fisk og rulla rolig over flua, men må enten ha bomma eller ombestemt seg i siste sekund. Med tilslaget kom flua poppende opp av vannet igjen. Alle gode ting skal jo være tre, men da jeg på det tredje forsøket dro av selveste storpurka inne ved kanalen på grunn av for tidlig tilslag, følte jeg at jeg hadde brukt opp tabbekvota for hele året! Vi hadde sett fisken vake rundt lenge før den tok og det hadde ikke vært noe å sagt på om den var 1,5 kilo. I tillegg til frustrasjonen bet knotten hardere og hyppigere for hvert minutt. Jeg lagde meg et røykbål, stakk hodet inni og kjente knotten slippe taket en etter en.

Rom ringte fra FT og hadde hatt på en stor fisk noen sekunder før den slapp. Han meldte også om litt vind, og siden knott ikke liker vind labba jeg i vei.

Selv om jeg skremte ut lommen på Rom, tok det ikke lang tid før han hadde ny fisk på. Denne gangen hauset han opp situasjonen og lovte intet mindre enn rekordfisk! "Den knuser 1,2 garantert, gottabana!!" hoiet han, før han ble stram i maska og kjefta på snella som slo seg vrang. Man skal være forsiktig med å love rekordfisk når man ikke står i fare for å miste den, er en velkjent, men uskreven regel i dette gamet. Rom spilte høyt nå og gikk "all in" med troverdigheten som innsats. Da fisken lå i håven, ble det stille noen sekunder, før han innrømte at han kanskje hadde overdrevet situasjonen "litt". Men en stor fisk var det - 49 cm og 965 gram!

Jeg innså at jeg måtte handle raskt hvis jeg skulle få noe. Det hadde jo vært fint med en fisk i sin egen fiskerapport! Jeg så bekymret mot sola som hadde begynte å komme høyere på himmelen. Dagslys og blank overflate er ikke drømmeforholdene med vårfluer. I det jeg innså at slaget nok var tapt, vaket det en fin fisk på perfekt kastehold. Jeg slengte ut goddarden. Fisken hadde gått litt videre, men snudde seg i det flua landa og kom mot. Den gjennomskua likevel lureriet og snudde 5 cm fra flua. Jeg forbanna lyset, gjorde et raskt fluebytte til "dyret" og prøvde på nytt. Det samme skjedde igjen, men nå kom den for full maskin, og jeg kunne se ryggfinna nærme seg. Men igjen bråsnudde den like før flua og etterlot noen digre virvler på overflata, samt grå skyer i hodet mitt. Sær fisk! Hvem sier nei takk til dyret festet til 0.13 ? Jeg gadd ikke prøve mer på den, men blindfiska heller langt unna med samme flue. Da kom det en mindre skeptisk fisk og la seg på. Fint tilslag egentlig. Jeg kjente på den i 2-3 sekunder før den slapp, og det var ingen storfisk.

Mat og øl gjorde at situasjonen ikke var helsvart. Indrefilet, marinert kylling, Estrella og økologisk øl gjorde at en småsvart fiskedag ikke endte så verst likevel. Det vaket også noen skikkelig fine fisker nede i Froskedammen nå, og med litt vind neste dag kunne det absolutt være muligheter for fisk der nede.

En fiskelaus Belly var ikke nådig i sine straffeutmålinger etter Roms opphausing av fisk, som måtte sitte som svarteper og betjene grillen. Klokken var 6 og Rom var trøtt, men Belly var sulten og utnyttet situasjonen til det fulle. I teltet lærte Rom meg hvordan man skal gjøre tilslag. "Takk skal du ha", skulle man si før man strammet opp, eventuelt vente så lenge man ville da stor fisk ikke spytter ut flua. Man skal helst vente til fortommen og litt av snøret har blitt dratt under. Den siste teorien var helt ny for meg, men jeg hadde jo heller ikke fått fisk i dag.

Neste morgen sto jeg som vanlig opp litt før Rom. Jeg spiste et eple mens jeg gjorde meg klar til å preppe fortom. 0.13 spiss med køddekast-knute er ikke noe å satse på. Forsyne meg vaket det en fin fisk ved torva borte ved kanalen. Jeg tok en stor bit av eplet så safta rant nedover i begge munnvikene. Den hadde kanskje vært noe å starta dagen med! Jeg kunne løpt etter den, men erfaringsmessig går fisken fort i froskedammen. Jeg studerte vannet lenge uten at jeg så noe mer til den. Jeg fikk stoppe og drømme! Jeg fant frem preppeposen. Der kom fisken opp igjen gitt, nøyaktig samme plass. Enten sto den rolig eller så patruljerte den området flittig. Jeg spratt opp og ga blaffen i fortommen! Her var det ingen tid å miste. Med det halvspiste eplet i kjeften skled jeg ned den bratte skråningen som en tømmerstokk. Det må ha vært ny rekord! Jeg spurta over den våte myra før jeg roet meg ned inn mot standplass. Under minuttet etter at fisken var oppe for andre gang, slengte jeg flua ut 2 meter ovenfor vaket og lot den drive med vinden inn over der jeg trodde den opphold seg. Flua drev fort og etter 20 sekunder kom den opp og slukte goddarden. "Takk skal du ha", og den satt. Den gikk rett ut på dypet og der gikk den i 5-6 minutter før jeg klarte å få den inn til meg. Med tanke på den skrøpelig fortommen ga jeg villig vekk snøre når den ville ha. Når jeg først fikk den inn til meg, ble det virkelig kritisk. Den ville absolutt inn i gress og vannliljerøtter. Jeg måtte presse fisken så hardt at det sang i fortommen. I tillegg var fortommen min nesten 5 meter, og jeg måtte sveive helt til den kom inn på snella. Ett siste byks og den kunne lett slite av. Heldigvis ble det ikke noen nestenhistorie denne gangen. Jeg holdt på i omlag 12 minutter før fisken var kjørt nok til å gli inn i håven. Et flott eksemplar på 46cm og 975 gram (10 gram mer enn Roms ål!)

Rom hadde stått opp og kom sigende for å gi meg en oppvisning i tilslagsteknikk. Han hadde funnet en vakende fisk og med 0.20 spiss var han klar for det meste. Skulle han bruke "vente-teknikken", "Takk skal du ha" eller kanskje noe helt nytt? Jeg klarte knapt å sitte stille der jeg fantaserte. Flua hans drev sakte inn mot torvkanten. Hvor hadde det blitt av fisken? Jeg begynte å miste troen i det sluggerten kom opp og supet i seg vårflua. Rom skvatt til med det hardest tilslaget jeg noen gang hadde sett (ikke så ulikt det oppe i brehulevann, bare mye hardere, se tidligere post). Grunnet mye løssnøre var tilslaget perfekt timet, men 0.20 spissen ble revet tvert av. Tilslagsmentoren fikk seg en liten ripe i lakken.

Resten av tiden gikk bort på Cag-teams settefiskanlegg. Fra det naturlige klekkeriet ble det satt ut 3 fisk mellom 30-36 cm. "Scarface" på 36 cm (bilde) hadde et lite arr over øyet og det venter store premier ved en evetuell gjenfangst.

Froskedammen 25-26.juni

Ny teamtur til den lunefulle Froskedammen, og vi fikk som vanlig slite med bortskjemt fisk. Problemet var det samme som sist; det var ingen vårfluer eller insekter større enn krok #16, og fisken hadde disse tidvis i store mengder. Under overflata kokte det fortsatt med liv. På kvelden fikk Rom lurt på en liten fisk på en fallskjerm-mygg, mens jeg dro av to i tilslaget på en liten vårflue. Begredelig! Det var bare å sette seg ned og vente på bedre tider, noe vi spådde kom til å skje over natta. Ikke den minste vårflue-plog eller stigende puppe skulle gå oss forbi fra vår utkikkspost oppe i stampe-høgda. Og ingen ting gikk oss forbi den første halvtimen, der vi observerte, diskuterte og funderte. Problemet var bare at Rom hadde tatt med seg svinekoteletter, og tilbredningen av disse krevde fullt fokus på oppgaven. Hva som foregikk nede i dammen denne resten av kvelden gikk oss rett forbi.
















Etter at kåttsiene var borte og siste ølrasjon supet ned, hadde det blitt minusgrader og Roms "myssa" hadde begynt å rime, I hu og hast forsøkte han å varme den gamle filtposen sin på bålet før natta, et triks hans far, Costanza, hadde latt gå i arv sammen med posen.

I løpet av morgentimene gikk temperaturen i teltet fra 0 til 27 grader. Sola stekte på teltduken samtidig som Rom hadde snurpet igjen alle lufteventiler for å minske varmetap. Vinterposen min er heller ikke laget for å sløse med varmen, og å sove med klær på virket som en god idè kvelden før. Halvpanisk kom vi oss ut i sikkerhet. Rom la seg like godt i solsteken for å sove mer mens jeg gikk for å se om jeg kunne finne noe å kaste på.

Sola hadde for alvor tatt tak nå og insektslivet hadde skutt fart. Siste rest av vespertinaen så ut til å klekke og vannymfene var for første gang skikkelig i farta. De store vårfluene var fortsatt fraværende. Jeg fant en Phryganeidae-larve på bunnen og kunne hvertfall konstatere at disse ikke hadde gjort seg ferdig tidligere i sommer. Da jeg kom tilbake til leiren etter ekskursjonen min, fant jeg Rom i tydelig "solbrent-positur" med hendene foran ansiktet. Kroppsspråket formidlet "nåde nåde", men dagen hadde bare såvidt begynt for Kers Pink.

Froskedammen var egentlig håpløs med tanke på fisking. Vi tok heller turen til FT hvor ørreten var godt i farta med noen mellomstore vårfluer. Jeg fiska blindt med Goddard på plasser som virka fine. Inne i en dyp sivbukt kom det plutselig opp en fisk som er den største jeg noensinne har hatt etter på tørt! Den bomma heldigvis på flua slik at jeg slapp å miste den på annet vis. Lyden av vaket hjemsøker meg fortsatt, og den hadde garantert knust den gamle persen min. Isteden for å møte problemene med rak rygg og fiske til vi fikk noe, stakk vi til Brehulevann (BHV) hvor vi fikk et visuelt tørrfluefiske med fisk opp mot 33cm. Videre ville Rom gå til et nytt og uprøvd vann inne i fjellheimen. Selv om det var et stykke å gå, klarte jeg ikke å si nei til de blå øynenen i det rosa ansiktet. I dette vannet "Kers pink pimpernell" (etter oppdageren) så vi etter hvert at det ver meget fin fisk! Rom fikk lurt seg innpå et par fine fisker (hvertfall halvkiloser), men tilslag er vel noe vi begge burde trent litt mer på. Selv om det er synd vi ikke fikk de opp, er det genialt å ha et slik vann i bakhånd til senere. Vi skulle gjerne blitt her hele kvelden, men ansiktet til Rom var nå så rosa som menneskehud kan bli. Ja, jeg visste faktisk ikke at det gikk an å få en så markant rosafarge.

Laksefiske

En kombinasjon av kjedsomhet og elendig vær gjorde at jeg lot meg overtale til å fiske laks. Laksefiske er sikkert gøy for de som faktisk får og skjønner noe, men for meg er det drepen. Men siden alle jeg snakket med garanterte meg laks (akkurat som Valle på vår første smølatur) så kunne jeg jo alltids prøve meg.

Det svermet H. sulphurea og jeg så også noen B. rhodani da vi begynte fisket. Ørreten gikk av hengslene og klarte knapt vente på at sulphuene skulle sette seg der de hoppet opp for å ta de i lufta. Jeg skjønte jeg hadde valgt feil, og drømte meg bort til utløpsosen av lågen og de litt dypere kulpene nedenfor. Går det noen kiloser der nå kanskje? Eller hva med røye?

Laksefokus! Man må lukke ute slike forstyrrende skuer og tanker. Dobbelkroken ble lempa skått nedstrøms. Jeg prøvde å beregne farta nederst i pendelen og variere denne litt. Laksen lot seg verken pirre eller provosere av forsøkene min. Den tok i alle fall aldri. Rom fikk såklart lurt opp en fisk så jeg kan ikke skylde på forholdene! Jeg prøvde å hjelpe til med tailing, men 2-kilosen (?) var mye sterkere enn meg, og også det kunne fort blitt en komplett fadese for min del. På forsøk nr. 2 fikk jeg den opp på land og følte jeg i alle fall bidro litt til en teamfisk! Men som laksefisker og støttekontakt må jeg innse at jeg har feilet (bilde).

GFTJ 20-21.juni

Etter å ha fått opp selvtilliten i Fosterlågen, var jeg klar for et nytt forsøk etter vrien fjellfisk. Rom hadde byttet ut vespertina krok 16 med dobbeltkrok og tohånds, og var på vei til Surna for å forsvare tittelen som "årets laksegutt", eller noe i den dur. Jeg tenkte mer på det flotte fjærmyggføret som var meldt, og pakka for en 2 dagers inne i fjellheimen. På fjellet var det sol med en behagelig bris som kjølte meg ned der jeg sto i bar overkropp og prøvde å finne opp-ned og bak-fram på teltduken. Ikke akkurat en laksegutts drøm med slikt finvær, tenkte jeg og flirte ukontrollert høyt. En marginata kom flygende og satte seg på innsiden av teltet. Etter de svært nærgående vespertinanene i Froskedammen så jeg ingen betenkeligheter i at også slektningen hadde en hang til å være litt sosial. Jeg burde nok ha lukta lunta. Få minutter senere kom det noen så kraftige vindkast at det halv-nedplugga teltet holdt på å lette. Jeg stakk ut hodet for å se om noen kødda med meg, men alt jeg så ute var ei diger regnsky som skygga for sola. Brisen var bytta bort med Smølavind, latteren med sjokk og vantro. Klokka var 19 og en vindøkning så sent lover sjelden bra for myggfiske.

Plan B. Det hadde vært en varm dag frem til nå, men det var fint lite insekter å se der oppe. Med disse bølgene kunne jeg glemme mygg. Jeg har aldri hatt noe hell med marginatafiske heller og et eventuelt spinnerfall ville blåst av fjellet. Det måtte bli stankelbein selv om det var noe tidlig på året. Etter en time med svært liten tro på det jeg drev på med, kom det forsyne meg med en fisk opp og tok.

Det var ikke store fisken, men en pekepinn på at jeg kanskje ikke var helt på vidda likevel. Det var som å fiske her oppe i september. Stankelbeinet drev 10 cm i sekundet i den sterke vinden, og jeg visste aldri helt hvor kastet ville lande.

Etter en ny halvtime med kasting kom det en ny fisk susende opp fra dypet og velta seg over stankelbeinet. Fisken var svært sprek og jeg priset meg lykkelig for at stankelbeinfluene mine har mothaker. Først var den nesten ute på backingen før den snudde og kom rett mot. Det ble litt småslakke på snøret i kampens hete, noe som kunne kostet meg dyrt. Men fisken kom inn og ble målt til 41 cm (etter kontrollmåling).

Siden jeg skulle være her i 2 dager, ble denne matfisk. Mageprøven viste at den kun hadde spist mygglarver og vårfluelarver fra bunnen, og selv om fisken var råsterk var den ikke særlig dyp i buken.

Selv om jeg hadde hatt meget god uttelling så langt, hadde jeg ikke trua på at dette ville skje en gang til. Samtidig var det veldig surt, og stankelbeinet måtte opp i risteboksen litt for hyppig for min smak. Da det i tillegg begynte å regne, var valget enkelt - teltet! Man reiser ikke på 2 dagers uten bok, og jeg hadde med Ørretboka av Iakob Sømme på hele 600 sider, skrevet tidlig på 1940 tallet. Tung og bære, men gull verdt i stunder med grisevær. Vinden rev i teltet og regnet prikket forsiktig på duken. Aldri om jeg skulle ut av posen og ut i gufset igjen!

Da jeg holdt på å sovne, kom Lars, og han hadde med seg drikkbar proviant som bestilt. Jeg kom meg ut av pose og telt, og vi tok noen kast før det ble matpause. Lars insisterte på å lage bålet, noe jeg ikke sa nei til. Igjen tok jeg meg i å tenke kortsiktig. Lars liker fyr og flamme, og med mine ved-rasjoner ble dette som et St.Hans-bål å regne. Men å fyre opp alt på en gang og kjenne varmen var verdt det! Det ble ørret med brokkolitopper og "krutt-nudler".

Etter at Lars gikk ned, fikk jeg 15 minutter med så stille vær at jeg faktisk så et myggvak! Jeg satte på mygg og kasta ut. Vinden tok seg opp igjen og jeg så ikke flua. Plutselig hadde jeg likevel stram line og fisk på! Fisken var på størrelsen med den første og ble satt ut igjen.

Selv om fisket hadde vært bra, var det egentlig håpløst tørrflueføre. Jeg kunne gått en runde med nymfe, men Iakob ropte fra teltet og fristet med flere skrønehistorier. Vinden tiltok utover og det var som om tre mann fysisk sto og rista i teltet natta gjennom. Det ble mange korte soveetapper hvor jeg plutselig våknet og følte at jeg måtte holde i teltet før det reiste avgårde med vinden. 2 dagers'n ble redusert til en tur på under et døgn.

Fosterlågen 18.juni

I kveld ville kaste på vakende fisk. Jeg droppet derfor en fjelltur til fordel for Fosterlågen og området rundt hotspot'n min. Myggklekkingene er ofte svært gode helt inne ved land før vannet må tappes og store, produktive områder brakklegges. Det var et morsomt fiske med horisontale kast inn under overhengende trær og busker. Det skjedde mest i de mørkeste timene av døgnet. Fine fisker gikk og tok mygg head-tail langs gresskanten (bilde). Først fikk jeg mye småfisk, før jeg fant et område hvor det var flere fisk som virka store. Jeg kasta på den som virka desidert størst og den tok. Dette kan ha vært en av de sjeldent "store" der nede, men den glapp for meg. Jeg fikk likevel mange andre som trolig var i klassen under. Totalt fikk jeg rundt 25 fisk på klekkende mygg. 7 stk var mellom 300-350 gram og den største var 36 cm og 380gram. For et vann dette kunne blitt! Høy krokingsprosent og uttellingsprosent (mothakeløst). Dette ga mersmak!

Kvitberget 16.juni og 17.juni

Det ble en liten pitstop med EM, øl og mat før jeg labba i vei mot en mulig myggbonanza på Kvitberget. Det var såklart ingen bonanza. Jeg så ikke en mygg verken rundt eller på vannet. Jeg prøvde lenge med mygg på den blanke overflata, men gikk fort lei. Satte på en vannymfe og fikk opp to stk opp mot 4 hekto. Resten av tida brukte jeg til å se hva som kommer til å skje fremover. Fant flere digre Odonataer, Phryganeidaene har ikke klekt ennå (vanntemp 8 grader). Rompetrollene klekker nå, og ja, jeg kommer nok til å rive meg i håret over enorme mengder Leptophlebidaer her opp også..

Var oppe en liten tur også den 17., men det var like lite aktivitet på overflata som dagen før. Hadde et realt glefs etter på nymfe. Som i fjor er det en fisk (eller flere) som går inne i sivet og roter med halefinna i været. Jeg la ut en tørr mygg over 1 meter fra fisken, men likevel ble den skremt. Så et par skikkelig fine vake like utenfor kastehold i dag. Det løsner nok snart!

Froskedammen 15-16. juni

Årets første Cag-tur til Froskedammen! Vi kom ikke opp før ca kl.22 og gikk trolig glipp av den mest aktive perioden. Vi hadde et håp om digre Phryganeidaer, men vi fikk isteden store mengder vårfluer krok #18-20. For å gjøre det hele litt verre klekket store mengder vespertina, og det var et yrende liv under overflata. Jeg gikk for en Goddard #18 mens Rom gikk for en vespertinaspinner.

Det hele gikk ganske dårlig for oss begge. Jeg fikk opp en fisk på 150-gram etter å ha blindfiska en hotspot. Ut med flua kom også en vannymfe som var 3x størrelsen på flua, og jeg skjønte fort at fisk over 4 hekto aldri vil gidde å gå opp etter krok 18. Men vi prøvde for det om! Rom plagde en stor fisk som gikk og lagde bulevak langs sivkanten, mens jeg stripa opp den blanka overflata til det ikke var et vak igjen å se. Begredelig. Det var ikke annet å gjøre enn å sprette cags'n og håpe på bedre forhold neste dag.

Neste dag ble det bare mer av alt. Tepper av vespertina duppet bortover vannflata, men fisken tok seg bare sjelden bryet med å ta de. Fisken hadde uforskammet mye å spise, og vi hadde bare peanøtter og øl. Kombinasjonen var ikke til å holde ut. Da det i tillegg kom en vespertina opp i ølbollen min, kokte det over for min del. Vi måtte bort og aller mest fristet sikkerstikket "Brehulevann". Vi labbet avgårde.

Rom fikk den første sjansen på en myggspisende fisk. Hva Rom hadde på fortommen der han bø opp til dans, vites ikke, men fisken tok! Fiskeren som gjorde tilslag var likevel ikke til å kjenne igjen. Brei benføring og et veldig hardt tilslag (se Belly-baksleng). Det lyste forøvrig galskap av øynene til Rom hele denne dagen. Om det skyldtes at han brukte den gamle og lite vaska ullgenseren som hodeputa natta før, vites ikke, men han klarta da å få opp en fisk før han spurtet alt han klarte bort fra vannet og gjemte seg i en liten brehule.

Men fiskemessig var vi hvertfall i gang nå! Etter å han fått snakket Rom ut fra hula fant vi en ny fisk som gikk i myggrute langs myrkanten. Rom satte seg selv ut av spill ved å sette flua i et tjønnaks, og det var duket for et Belly-knix! Jeg sendte avgårde en myggklekker og lot den drive inn i ruta til fisken *slurp!* Et utrolig flott vak og fisken satt! Den var kanskje ikke verdens største, men endelig noe jeg klarte å lure!

Med selvtilliten i orden og det mentale noen lunde på plass, gikk vi den lange veien tilbake til Froskedammen. Jeg forlot galemann litt og gikk ut på halvøya for å prøve meg på et 5 minutter gammelt vak. Myggen min fikk ligge i 6 sekunder før den ble sugd forsiktig ned. Iveren tok overhånd, tilslaget for tidlig og flua poppa ut av vaket. Banneregla forsvant med brisen, jeg beholdt roen og gjorde et nytt forsøk på fisken. Den ville såklart ikke ta, flua drev inn i sivet og der står den fortsatt, godt planta i en sivtusst. Jeg hadde resignert igjen!

Før jeg gikk bort til leiren for en trøstende Kulmbacher, ville jeg se om jeg kunne finne noen store husbyggere slik at jeg hvertfall kunne ha noe å se frem mot senere i sommer. Jeg hadde ikke før satt meg ned ved vannkanten før en fisk vaket 4 meter ut fra meg. Den virka ikke så veldig stor, men prøve må man jo alltid! Sittende kilte jeg myggklekkern inn mellom 20 vespertina på kvadratmetern. Det tok 2 sekunder før fisken tok flua mi (!). Fisken banka ut 10 meter på direkten, og før jeg fikk kommet meg opp i stående hadde den tatt 10 nye. Fisken snudde, kom rett mot meg og fikk så mye slakke den ville før jeg rakk å sveive etter. Det var en liten stillingskrig før den gjorde to dunk med hodet og flua kom atter en gang poppende opp av vannet. Jeg stivna til og falt bakover i lynga som en pensjonist. I det fjerne hørte jeg Rom le høyt. Ellers var alt svart. Mens latteren stilnet fort der Rom måtte ned og hvile før en ny dag på "Stampa". Jeg hadde andre hensikter med kvelden..