Froskedammen 8-9.juli

Det hadde blitt alt for lenge siden sist! Noen dager med arbeid og jeg var helt i bakleksa hva gjaldt insektlivet her oppe. Målet er jo å følge suksesjonen noen lunde gjennom sommeren. Været var perfekt! Det måtte bli tur selv om Rom var på Oslotur. Vel oppe ble jeg angrepet av horder med blinding, klegg og hestebrems. Samme hvor mange jeg knerta satt det til enhver tid 7-8 assorterte bitere på kroppen min. Å knyte på ny spiss tok 2 minutter da jeg til stadighet måtte forsvare meg selv mot svartmakta. I feltjournalen min noteres det at bukse for enhver pris aldri må glemmes igjen. Et tilfeldig og heldig strømpevalget medførte en provisorisk løsning.

I dammen var det gale mathias den første timen! Jeg har aldri sett så mye fisk vake på så kort tid her. Jeg gikk forbi alt som så smått ut (i dette tilfellet alt under 8 hekto!) og rett bort til et skikkelig purkevak. På tredje kastet, etter 15-20 sekunder i driv, kom kubben og rulla over vårflua. For en pukkelrygg! Jeg skjønte det var rekord, og sto der paff og ga ut snøre. Det var tydelig hvem som hadde føringen i denne valsen. Uavhengig av press gikk fisken dit den ville. Etter noen minutter fant den ut at den skulle inn i vannliljene, og det var da galskapen begynte. Nå måtte jeg ta føring her. Fisken kom rett mot meg og beltet av liljer som er på vei opp foran beina mine. Jeg pressa alt jeg klarte. 3'ern sto som et hjul, fortommen sang og fisken velta seg i overflata. Det er den groveste kubben jeg noensinne har dratt på.. 1,3-1,6 kilo? Men nå var det kritisk. Jeg hadde fortommen inne på snella da fisken gjorde et nytt utras. Jeg måtte gi etter eller slite rett av. Den fikk med seg noen meter fortom før jeg fikk holdt igjen. Den stupte ned i liljerøttene og fikk seg litt slakke, og etter så hard kjøring er dette en tapt sak i følge Sømme. Jeg hadde nok bare stram line til liljene og fisken fikk kom seg av. Jeg kjente flua løsne nedi der, spinne rundt noe før den kom poppende opp av vannet. Forbausende nok ble den ingen banning.

Rom måtte få rapport! Men jeg hadde ikke før satt meg ned med telefonen før en fin fisk var oppe to ganger på rappen utenfor kanalen. Rom fikk vente der jeg sprinta bort. Flua hadde ikke før landa, før fisken la seg på. Denne var mer håndterlig og jeg fikk den opp rimelig greit. 

Bettet pågitt i kanskje 45 minutter før det ble stopp. Etter dette ble det noen småfisk og et par slag etter flua. Det ble en lang pause med ørretboka, øl og mat.

Etter matpausen gikk jeg opp til FT mens jeg ventet på Rom. Det var sol og helt vindstille, ja, kort og greit forhold som ble for vanskelig for meg sist gang. Men fisken var jo her, og det tok ikke lang tid før jeg fant et vak. Jeg snek meg bort og prøvde på den med en Goddard. Fisken så flua, kom mot, men snudde like før. Møkkaflua danset på en virvel. Nei, aldri mer Goddard! Jeg gjorde et kjapt fluebytte til godflua, men fisken var ikke interessert i denne heller. Ville den ikke ha eller hadde den gått videre?

Jeg lette opp en ny fisk som vaket 3 meter fra land. Jeg la ut flua 1,5 meter til siden for den, men det samme skjedde igjen! Fisken viste interesse, kom mot, gjennomskuet et eller annet, for så å snu. Godflua ikke bedre enn goddarden? Det var smellen jeg ikke trengte. Nå hadde jeg ikke flere hemmelige våpen i flueveien. Heldigvis ble ikke fisken skremt, og vaket igjen like etter. Flua fikk ny tillit. Jeg gikk over fra 5,5 meter fortom til 7, gikk ned i 0,13 spiss, mudda ned hele fortommen grundig, fetta inn flua med naturlig fett isteden for gel, justerte antennene på flua (veldig viktig), pirka ut noen få ekstra fiber fra kroppen, samt flere tricks of the trade. Perfekt! Hva som gjorde utslaget er ikke sikkert, men på neste kast smokka på. 47 cm og 855 gram.

Rom ringte og meldte han var på vei. Jeg satte meg ned for å nyte stillheten ved å være alene på ørretjakt. Man tar seg ofte bedre tid på hver fisk og stresser mindre når man er alene. Noe konkurranseinstinkt ligger vel latent hos alle slik at man blir litt oppkavet uten grunn. Der vaket det igjen gitt! Den virket bra steady som den forige. Jeg gikk i nesten overdreven slow motion forbi fisken for å komme meg i posisjon på den. At jeg ikke skremte den er likevel merkelig. Jeg la et fallskjermkast halvmeteren til siden for den, så fisken snu i vannskropa og komme rolig mot flua. Ryggfinnen stakk over vannet der den kom. Den stoppet opp. Tiden sto stille og jeg var sikker på refusjon. Slurp! Flua ble sugd ned, tilslaget satt og fisken spratt til himmels. Fisken var seig, men det var en nytelse å ikke måtte bekymre seg for siv og liljer. Fisken skleiv etter hvert inn i håven. 47,5cm og 935 gram.

Problemet var at begge fiskene hadde tatt skikkelig og jeg ikke fikk ut fluene uten å påføre skader. En matfisk hadde jeg tenkt å ta, men to så fine fisk var i meste laget. Jeg gikk mot leiren for å se etter Rom da jeg fant en tredje fisk! Denne så like fin ut som de to foregående. Jeg lekte litt med tanken 3 kast 3 fisk, men satte meg heller ned for å se på den. Majestetisk ryddet den bukta for det den hadde lyst på. De minste dyrene fikk ligge i fred. Sola hadde gått ned, det var en fin bris og fisken vaket 3 ganger på to meter. Det virket så bankers! Dagen hadde vært sprø nok fra før. Fisken fikk gosse seg i bukta og jeg gikk ned til stampa-høgda.

Jeg fyrte opp bål og leste litt Sømme. Han var fullstendig på kollisjonskurs med tilslagsteorien til Rom (Cag-team Rom altså). Jeg lo godt! Men hvor var Rom? Han skulle jo bare hente soveposen sin og komme. Jeg sovnet inn til et knitrende bål.

Neste dag kl 14:00 kom Rom. Han hadde sovna i 2-setern til josh groban, og med soveposen på fanget. Det var nok likevel lurt. Det var kald og rå luft hele natta på fjellet, og da jeg våknet var det svermer av knott og mygg over meg. Det ble litt apatisk fisking på meg fra morgenen av. Jeg hadde fire fisk etter i Froskedammen, men av en eller annen grunn ikke klarte å ta en døddrivende vårflue. Drukningsteorien? Rom knixa inn 3 fisk på goddard på 2 timer senere på dagen(!). 100 % krokingseffektivitet på goddard (nøyaktig samme som jeg bruker)! Jeg gir meg over og håper det blir skrevet et kapittel om dette i hans egen fiskebok med tid og stunder. Den ene han fikk var liten, en på 450 gram og en som han ikke klarte å anslå til annet enn "like tjukk som snella mi".