Sunndalsfjella 15-17.juli

Jeg håpet i det lengste å få med Buzz på en tur opp i Sunndalsfjella. Ikke bare er han lommekjent på kartbladet, han har både jaktet og bært ut reinsdyr fra fjellmassivene. Jeg veier omtrent det samme som et reinsdyrslakt, og skulle jeg enten ramle eller blitt tatt av harepesten, kunne Buzz teoretisk sett bært meg ut mot et lite honorar. Og skulle Buzz selv bli rammet, kunne han krabbet inn en av jakt-steinhulene sine til han ble frisk nok til å komme seg ut for egen maskin. Angivelig skal han også vite om en hytte hvor det bor nakne damer. Med andre ord: Den perfekte guide. Men så var det dette med å prioritere jobb før fisking da.

Jeg måtte som vanlig nøye meg med Rom. Han bærer aldri mer enn det som får plass i 45-literssekken sin, pluss det han får trykket ned i 0.01 liters rumpetaska. Rumpetaska er allerede er fylt til randen av dryshake og lipgloss, og majorgenseren i størrelser xxxl fyller det meste av sekken. Jeg fikk til slutt overtalt han til å bære kartmappa for fellesskapet, noe jeg senere kom til å angre på.

Etter 4-5 timers gange var vi fremme med Røysvatnet på ca 1300 moh. Det var blitt kveld og kaldvær og jeg kastet meg derfor rundt for å fyre opp bål. Rom ble bare stående og se ut på vannet, før han i opphisselse stotret frem noe med vak og støing, og at han måtte få gå og kaste på den. Jeg lo godt og parerte hovent at det ikke finnes støinger her! Vi er på fjellet, ikke Smølen. Men Rom forduftet like fullt. Etter en halvtime kom han tilbake. Hadde ikke fått noe. Men de var der, støingene, de svømte rundt her! Og Rom hadde hele to dager på å lure de alle som en. Han frøs, men det prellet bare av i iveren. "Gir du meg en Pøsle, Landcaptain!". Rom fikk en pølse. 

Vi våknet til det fineste været man kan ønske seg på tidligtur i høyfjellet. Planen var å fiske i noen nærliggende småvann hvor vi hadde hørt rykter om at det var fin fisk. Etter uendelig mange tørrfluedriv i disse hadde vi bare hatt kontakt med pjesh. Vi kom derfor frem til at vi skulle gå opp til 1500 moh og prøve "Lake Buzz", et lite vann hvor det ryktes om stor og sint ørret. Rom viste vei siden han hadde kartet. Isteden for å gå et kort tur inn et dalføre, havna vi på en fjelltopp ca 1700 moh. Jeg lot det skinne gjennom hva jeg syntes om navigering, og la videre til at dette var sårt bortkastede kullhydrater på en slik strabasiøs dag. Rom ble sur, slo seg på rumpetaska og spurte om jeg hadde sett "glossa". Hæ? "Ja, lipglossen, din dumrian, jeg har mistet lipglossen, og du gikk bak meg og burde sett det!". Rom kom etter hvert til seg selv da han fikk kjølt seg ned i et fjellbasseng. Å gå i bibbs og vadebukse i kokvarmen var kanskje ikke så veldig smart.

Lake Buzz var noe helt annet. Det vaket betenkelig ofte og det meste så ut som pen fisk. Etter 30 minutter hadde Rom landet to fine, mens jeg hadde missa på to av samme kaliber.

Rom in action

Fine lengder, men det manglet en del på bra kondisjon

Fiskene ble mer forsiktige etter denne intensive seansen og vi slet litt mer med å få de til å ta. Jeg fikk lurt opp to fisk i håven utover dagen. Den ene på rundt 500 gram og i fin kondisjon, den andre betydelig mer slunken.

Min største - 850 gram (uviss lengde)

Utpå kvelden ble det finfint myggfiske i tjerna vi starten dagen i. Det litt rare var at fisken gikk og rotet mellom steinene helt inne ved land. Ryggfinnner og snuter stakk opp på de merkeligste steder og det så ut som store fisker. Vi fikk flere i sjiktet 40-45cm, men også disse var slunkne. Den ene av disse kroket jeg i ryggen og teamet trodde en stakket stund vi hadde med en norgesrekord å gjøre, men opp kom en slunken sak med stort hode på noen og førti cm. Rom kviknet til da han skjønte at det dreide seg fullt og helt om støingfiske. Han gjorde alt etter boka og oppsøkte smeltevannet fra den største av innløpsbekkene, til tross for at dette ikke var saltvann. Etter 15 minutter kom han stolt tilbake. Han hadde knixa opp selve sjefsstøingen på 49 cm! Jeg hadde ikke mer å gi. Vi tok kvelden.

Rom med en luring

Neste morgen fiska vi i Røysvatnet noen timer før vi gikk ned. Vi fikk mye smått og fikk en følelse av at det nok var langt mellom de store. På turens siste kast klarte Rom å lure leirfisken som han forsøkte seg på den første kvelden. Fin størrelse, og jeg gratulerte med nok en støing. Jeg hadde nå fått nok av slipsfisk og av å bare få de minste, så jeg tråkket med overlegg på godflua til Rom og beordret retur til lavlandet!

Internoppgjør MOFTR - sjøfiske 12.juli

Knep et viktig poeng i den årlige og tradisjonsrike Master Of The Flyrod (MOTFR) konkurranse mot Roar. Poengreglene er litt kronglete, men det gis poeng for største fisk innen en rekke klasser, pluss poeng etter hvem som får den største fisken når vi fisker sammen. Denne kvelden var det internoppgjør med sjøørretfiske som stod på menyen. Og igjen var det Wildcat-reka som reddet kvelden min. Jeg knep et tynn sjøørret som veide 700 gram, kveldens største med grei margin. Ellers var det kaldt med en sur vind fra nord.

Rekeaften i Roms bakgård

Etter en visitt hos Roar på fiskehytta, ble jeg så fiskesugen at jeg satte kursen rett ned til Roms hemmelige fjordstrømmer. Rom selv kunne ikke bli med. Det nærmet seg jo midnatt og det var jo tross alt jobbkveld! Som i fjor skulle han altså sova bort sumarnatta... Og da går det så här.

 Ypperlige forhold for ræjeri

Jeg fikk en del fisk under 300 gram den første halvtimen. Det var tydelig at auren var godt i farta. Da jeg så en liten knast supe i seg et stort insekt som hadde forvillet seg ut på vannet, øynet jeg sjansen til å score et poeng i MOTFR-konken til meg og Roar. Nemlig sjøørret på tørrflue. Jeg hadde heldigvis glemt å legge igjen døgnflueboksen min denne gangen, så nå kunne jeg servere hele innsjørekka av fluer. Jeg gikk for en vulgata. Det ble veldig fine flyt i fjordstrømmen og på tredje kastet rullet det en liten fisk over :) Den var bare rundt 20 cm lang, men det er like fullt bestenotering i denne klassen!

Sjøørret på vulgata

 

Så var det fokus igjen. Mellom kl 01-02 vaket det noen fine fisk på kastehold. Av med vulgata, på med ræje. Fikk lurt meg passe nært et pent vak og fisken lot seg lure. Følte tilslaget var dårlig, men da den ikke hadde klart å riste løs flue etter 5 hopp med påfølgende magaplask, måtte det bare gå veien.

Vel 1.3 kg tatt på Wildcatreke

Jeg fikk enda en diger sjanse på en fin fisk. Den stod litt vanskeligere til for meg, fordi den stod veldig grunt og ganske langt unna. Jeg så meg ikke tid til å vade etter den, så jeg banka avgårde et langt kast med harde dobbelttrekk. Nedlegget ble ikke fløyelsmykt, men fisken ble ikke skremt. Flua bråstoppa etter noen få trekk og tilslaget føltes veldig bra. Etter 10 sekunder ble likevel snøret slakt. To så store fisk på samme kveld ville uansett blitt for mye for meg, så jeg stakk like godt hjem og la meg.

Pluskvamperfektum 7.-8. juli

Ned til 200 moh for å pakke om, så opp til 700 moh for å lete etter flere vårfluer. Jeg tenkte dette måtte da være det perfekte tidspunktet for å treffe klekketoppen her oppe. Verken Rom eller Buzz kunne bli på grunnet jobbkarrierer. Flinkisene. Jeg har også en mistanke om at Rom har traumer etter kuldesjokket her opp sist høst, og at dette kan ha vært en medvirkende årsak til at han meldte forfall.

Da jeg ankom i 22 tida, blåste det hard kastvind fra sør-øst. Det vaket noe småfisk inne langs land på østsiden, hvor vinden ikke fikk tak. Spisehumøret til auren så ut til å være av det opportunistiske slaget, med unntak av noen head'n tail fisk som hadde stilt seg inn på mygg. Fikk noe småfisk vårflue, før jeg rotet bort en 600 grams torpedo like før håven.Vinden dreide etter hvert mot sør-vest.

Ut igjen..

 

 Pluskvamperfektum by night (3 am) - soveposeutsikt

Jeg våknet opp til klekking og sverming av vespertina (!). Dette var så utenkelig for meg at jeg la ut døgnflueboksen for å spare 150 gram i vekt. Ved nærmere ettertanke er det kanskje ikke så utenkelig med vespertinaklekking her oppe i juli. Det er ikke akkurat noe typisk tidligvann. Klekkingen var moderat, og jeg fikk følelsen av at klekkeperioden gikk mot slutten. Så få nymfer på bunnen og ingen voksne marginata. Utpå dagen kom også mudderflua Sialis.

Vespertina nymfeskall og en vespertina "cripple" (døgnflue som ikke får til å klekke og blir liggende på vannet)  

Mellom kl 13-15 begynte det å vake. Det var som å skru på en bryter. Erfaringsmessig er dette vespertinatid. Men det var lite jeg kunne gjøre med akkurat det, siden boksen lå hjemme, men jeg satset på at fisken lot seg friste av andre insekter også. Voksne vårfluer ble ingen hit, men vårfluepupper funket greit. Den største jeg fikk lurt var litt over 400 gram.

Alle jeg fikk var runde i formen, men fisken på bildet under tok kaka. Jeg kakka den for å finne ut hva den hadde stappa i seg. Men det var ikke mat som fylte vomma. Det var residualrogn, som det heter- rognkorn fra fjorårets gyting som fortsatt ligger igjen i bukhulen. Den hadde forøvrig spist noen nymfer av vespertina, fjærmyggpupper og en fjærmygglarve.

Froskedammen 6.-7. juli

Rakk akkurat å pakke om før jeg og Rom la ut på en ny klatring opp til Froskedammen. Etter fjorårets kalender skulle det vært perfekte forhold her nå, men 2011 er nok en uke eller to tidligere enn fjoråret. Det er hvert fall min teori så langt. Til tross for nydelige værforhold, så vi kun to av de store vårfluene. Vi fikk til sammen opp 7 fisk og alle var under 400 gram. You snooze you lose!. Det er synd ikke knotten har betyning for fisket, for i år er det grusomt mye. Selv i den tjukkeste sigar- og piperøyken. Det ble en kort tur siden Rom skulle på jobbe dagen etter. To be continued..  

Rom med dristig leirplass for kvelden

Nordmøre 4. og 5. juli

Startet ferien med å besøke noen gamle kompiser på fjellet (Phryganea bipunctata). Ørreten er veldig ivrig på disse godbitene. Og jeg skjønner de godt. Hender seg også at jeg spiser noen hvis magen rumler på vakpost. Ringnes Bayer, hvis jeg får anbefale en øl til.

Fisket var treigere enn jeg hadde ventet. Det virket som om jeg traff starten på klekkingen, siden det fortsatt var mange larver som bykset rundt inne på grunnene. Det skal ikke være lett.. Så da ble det som det pleier - kasting på sporadiske vak av fisk som ikke tok tørre fluer. Standhaftighet lønner seg alltid, og til slutt funket taktikken min. En tass på 300 gram lot seg lure like utenfor en sivkant.

Men den virkelige belønningen min kom først noen timer senere da jeg gikk meg på en meget pen fisk som torpedere en stor vårflue. Endelig en stor mulighet på en stor fisk!. Jeg la ut flua, som jeg hadde gjort hundre ganger før denne turen, og lot den drive over vaket med viden. Nada. Så gjentok jeg prosessen fire ganger til. Nada niks. Jeg hadde egentlig resignert da den på mirakuløst bestemte seg for å spise flua mi på femte kastet. Jeg ble svært forfjamset, men fikk gjort en bra tilslag. Så ble jeg bare stående og se på at snøret raste av snella, før jeg kom til meg selv om skjønte at fisken faktisk tok!. Det ble en veldig minneverdig kamp med mye "neineinei!" og "oioioi!". Fortommen sang i det jeg utallige ganger måtte legge maks press på fortommen for at den ikke skulle rase inn i vannvegetasjonen. At den ikke røk er utrolig! Gledesrusen var stor i det den nydelige sigar-ørreten skled inn i håven ;)

 

47cm og 1180 gram