fredag, desember 25, 2009

Isfiske på Fosterlågen, julen 2009

24. desember: Lars (Neverlikjempen), Buzzkubben og jeg gjorde opp om røyekungetittelen for året, tradisjonen tro. Mye prestisje og uklare regler medførte nye regler underveis. Jeg foreslo minuspoeng for ørret helt til jeg plutselig ledet denne prestisjetunge klassen. Jeg kronet meg selv med tittelen uten øredøvende jubel. Den mer (for noen) prestisjetunge røyekungen-krona gikk til den som fikk flest av sorten, hvor Buzz etter iherdig kamp måtte gi tapt mot kjempen. Røyekungen; 5 røyer (største 500 gram), Buzz; 4 røyer (største 600 gram) og Belly; 1 røye (425 gram).

25. desember: Samme klientell. Belly; 1 røye (450 gram), Buzz; 1 røye (582 gram) og Lars; 3 røyer (største 500 gram).

28. desember: Nordvest, sur vind og -10. Oppdagelsestur hvor Hotspot'n ble testet for første gang på isen. Det ble nedtur. Vi fikk noen ørretpinner hver før vi fortsatte på gromplassen. Lars fikk til slutt lurt opp en røye på ca 500 gram.

29. desember: Sørvest, lett snøfall og -2. Snek meg ut mens Røyekungen sov. Etter at Røyelars har begynt å bruke mine navigeringskep (som 'dobbelttreet'), har jeg begynt å bli mer forsiktig med å røpe godplassene. Jeg boret meg derfor på noen nye hull i hans fravær. Facit: 6 røyer (største 530 gram) og 10 ørretpinner.
31. desember: Tur med Poitr som endte opp i 2 røyer hver. Poitr tok ny isrekord her nede med røye på 610 gram, helt til vekta ble nullstilt og fisken rensket for snø. Da sa vekta 580 gram. Han freste "urent spill!!" der han forlot veierommet i vrede. Men ble ikke veid da jeg ikke er like opptatt av vekt :)

1. januar: Fikk besøk av Katta Cats som skulle 'knuse' meg på isen. Jeg fryktet det verste etter at hun hadde fryktelig mye flaks på isen i fjor. Nervøsiteten ga seg helt da hun dro frem sitt hemmelige våpen: Kjelsåspilken - et lite skrangletog som spilte på frykt snarere enn lokking. Da hun like etter tapte slosskampen mot isboret og pådro seg en stor kul i panna, skjønte jeg at jeg ikke kunne tape dette. Katta skremte fisk fra seg mens jeg lokket de til meg. Etter endt økt hadde vi fått 6 røyer. 5 til meg og 1 til Katta (ikke tatt på Kjelsåspilken). Mine to største 580 og 610 gram (bløgget, uten is og snø, uten plastpose, kritisk vitne og finkalibrert vekt!). Kattas var 500 gram.
2. januar: -20 så vi fisket bare i halvannen time. Wildcats taktikk var å snike til seg mitt beste hull fra gårsdagen mens jeg fikk hennes ørretpinnehull. Det endte med 4 røyer til meg (største 600 gram) og 3 ørret til henne (største kanskje 60 gram). Oppskriftsmessig start på 2010 for min del! :D

søndag, november 15, 2009

Cag teams julebord 30.okt - 1.nov

En sen oktoberdag satt jeg med dagens avis og en kopp kaffe da telefonen ringte. En oppglødd, men tydelig syk mannsstemme stotret frem noe om 'Hålåvatet' og 'vakfest'. Jeg skjønte fort at vedkommende var tungt medisinert og like fort at det var Rom. Det viste seg at han slet med sykdom og høy feber, men at han likevel hadde bestemt seg for å ta med seg et skytevåpen og gå opp på en kolle med utsikt over Hålåvatnet for å speide etter vak. Og vak så han i massevis! Hvert 6. sekund var det angivelig fisk oppe og spiste fra overflaten. Han kunne fortelle han var litt svimmel, og kanskje vaket det ennå hyppigere enn det han så! For de uinnvidde så vaker det aldri på Hålåvatet, men jeg skjønte at dette ikke var riktig tidspunkt å betvile Roms skuer. 'Er du alene?', spurte jeg. 'Ja, alene er jeg i min samtale med deg... vil du bli med på cagteam-julebord??', fikk jeg tilbake. Jeg så for meg figuren sittende under ei regntung gran oppe i den ulendte lia der og jeg hadde egentlig ingen valg. Vi ble enige om at det skulle bli julebord hvis han bare gikk hjem og hvilte seg, med en gang.

Sent fredag den 30. oktober rullet bilen ned til bestemmelsesstedet. Alt lå til rette for det perfekte julebord. Vi hadde 2 filmpremierer, 2 cags og mengder med pølse og chips, samt mye snacks! Vi forspiste oss som vanlig på godsakene og våknet først ved flotider neste morgen. Vi rakk ikke frokost, men konkluderte med at vi trolig ville overleve 2 timer uten mat. Det som ventet oss skulle likevel sette en stopper for matplanen.
Det var tilsynelatende krevende forhold. Lite vind, klart vann og sol. Vi har kommet til kort før under slike forhold. Men ørreten var på hugget og vi lot oss ikke be to ganger. I alle fall ikke Rom. Han ba meg sette bak kameraet for en liten oppvisning, og makan til fiskeri får vi nok aldri oppleve igjen.

Fiskene avslørte seg med små vak og virvler, og på typisk ørretvis fulgte de interessert etter flua nå vi traff i nærheten av vaket. Men isteden for å snu på den opplagte bløffen, kasta de seg på som bare juling. Rom fisket mens jeg så på. Jeg sluttet å telle på hans fisk nummer 6 på en time (ca 500-1300 gram). Før dagen var over hadde han vel trolig fått totalt 12-14 i denne kategorien (+ røk 2!!). Fisket var så visuelt at det var en nytelse å bare sitte i sola og se på.
Rom in action

oooooooouu!

Roms største: 1,2 og 1,3 kg
Etter hvert kom jeg meg ut på varpet jeg også. Etter en litt treg start fikk jeg lurt inn noen lursker (største av de rundt kiloen). Den største er jeg sikker på glapp, men den nest største toppet dagen for min del. Lav sol i mot, en rygg som ploger opp den stille overflata på jakt etter flua, før den tar og raser 20 meter utover i ett jafs. Det var bare den perfekte opplevelsen for å sette punktum for dagen. Likevel lirka jeg inn et par mellomvekere til før vi ga oss for dagen av matmangel.
Etter å ha tilbrakt en hel kveld i en badestamp full av blå-grønnalger var fiskeintensiteten noe laber neste dag. Det var like bra vær, men fisken hadde nok lært fra dagen før. Vi satte punktum for sesongen og reiste hver til vårt. 5 over kiloen får vi si oss fornøyd med!

søndag, oktober 11, 2009

Nordmarka 10. oktober

3 forskjellige vann, nydelige tørrfluefohold, ikke ett vak å se på 5 timer! Klarte heller ikke å få noen til å vake på flua mi. Etter hvert prøvde jeg ikke så hardt heller kanskje...

søndag, september 20, 2009

Nordmarka 19. september

Meldinger tikket inn til ukristelige tider. Nok en knurr hadde gått i fella til Katta og hennes nye fiskegjeng. De hadde satt vekkerklokkene på 4 hele helga å få nærkontakt med "Trondheims bonefish". '5-6 hektoser bøyde visst 7'er stengene ned i korken og litt til. Jeg trodde først det var en drøm, men den gang ei. For noen tullinger! Siden jeg først var våken satte jeg like greit kursen mot marka og Potta.

Vroooooooooom! :D


Etter en del bussing og 5 km til fots var jeg klar for særingene i Potta. Det vaket ikke, men det var vel bare et spørsmål om tid i dette været. Jeg kunne like gjerne bare rigge stanga slik at jeg var klar. Men hvor var snella? Sekken ble endevendt, ristet og klemt på. Fa..! Snella lå igjen hjemme!! Jeg tenkte å knyte fortommen rett på stanga, men slo det fra meg i en gråtkvalt latter. Har man ikke fisket på en stund så ha man ikke fisket på en stund. Jeg satte utstyret bak en stein, løp de samme 5 tilbake til bussen og kom meg hjem. Kroppen var i sjokk og beina gele, men jeg kunne jo ikke gi meg nå. Jeg pakka med meg snella og overnattingsutstyr, og sykla like greit hele motbakke-mila tilbake.

Tilbake i myrhølet vaket det selvsagt ikke. Etter 2 timer med venting og blindfiske hadde jeg hverken sett eller kjent noe til de humørsyke fiskene her oppe. Det er ikke rart jeg får fiske her helt alene. Jeg skiftet beite til et annet vann hvor det i alle fall bruker å vake litt. Det var veldig treigt også her i dag, men en broiler lot seg til slutt friste av dyret #16 som hoppet lekent gjennom vannvegetasjonen. Det ble full rulle med maks press, mye plasking og brannsår av tørt snøre mot uherdet hud. Det var godt det ikke var knurr i slike dimensjoner jeg fisket på. Tviler på jeg hadde fått de opp på 3'er.

søndag, august 30, 2009

Siste reis 29-30. august

Rom hadde staket ut kursen for årets siste reis. Jeg hadde selv noen spennende vann jeg ville prøve, men Rom fristet med opplevelser som sto til høyeste trumf. Det fantes et vann der han en sen oktoberdag (angivelig) hadde sett flere store ryddefisk gjøre rent etter dagens insektrot. Ikke bare en, nei, en i hver bukt! Og ikke nok med det, han hadde også tilgang på en hytte like ved vannet, eller en "Kahut" som han kalte det. Siden jeg aldri hadde bodd i en Kahut, ei heller hadde sett så mye ryddefisk før, gikk jeg med på å legge turen hit.

Vannet virket lovende, Kahut'n, tja... Det manglet noen desimeter på at døra gikk igjen og man måtte kjempe seg oppover en 30 graders helning i yttergangen for å komme seg inn på kjøkkenet. Ytterdøra hadde likevel en funksjon. Ved å dunke den hardt i hytteveggen og rope "høi høi høi", kunne fugl og vilt jages ut slik at man slapp å møte de i den trange 30-gradern. Kjøkknet var som et middels studentkjøkken, men stort pluss for innlagt dryppestasjon for enkel oppvask.

Stua var meget bra. I dunkel belysning så det rimelig rent ut også. Etter mye ad hoc fikseri hadde vi både divan og en velfungerende peis. Rom lyste av stolthet. Jeg satte meg på divanen og stilte han til veggs. 'Du, det finnes vel ingen ryddefisker i vannet her, gjør det vel? Du ville vel egentlig bare vise meg Kahuten?' Ordspråk og kroppsspråket samsvarte ikke og mistanken min om småfisk bare økte..

Det tok ikke så lang tid før vi fant vakende fisk. Så ut som småtjafs, men det er greit å bli dus med ny fortom før de store. Rom tuslet litt videre der han trolig skjønte at storfisk-spillet var over. Etter timen hadde 3 ørretpinner blitt lurt opp og mistanken bekreftet. Positivt var det at de var i brukbar kondisjon, men skuffelsen var likevel vanskelig å skjule. Det var vindstille og varmt, men noen vakfest startet aldri. Vi ble gående og lete etter fisk, men fant aldri noe skikkelig spennende. Vi kom oss tilbake til kahuten og fikk opp en liten lunk.

Neste dag startet med nok en liten tass mens Rom sov. Samlet gikk et frustert team ned i myrpyttklekkeriet og krafset opp mengder med småfisk. Å som vi koste oss! Fisk som ikke snudde på flua og tilslag som satt. Kan det her ha vært ryddefisken Rom hadde sett? Godt å få opp selvtilliten uansett! Rom fikk så (angvelig - kameraet hans streiket) en fisk i underkanten av et tidels bismerpund. Så stor fisk her? Vi dekte til sporene våre for ikke å røpe plassen og gikk videre til Litlvanet.

Jeg skuet et pussig vak fra vår lille camp. Jeg hørte *plomp* og så vannspruten stå innover myra. Jeg har da aldri sett småfisk gjøre slike krumsprang før. Dette måtte undersøkes litt nærmere. Kanskje 2 minutter etter at den var oppe kom jeg i posisjon. Myrfisk går sjelden langt så jeg kasta på nøyaktig samme sted som den vaket. Flua fikk ligge i ett sekund før den smalt på. Fisken var ikke stor, men større enn den var for bare litt siden. Hvordan den skulle få ned ei vårflue forbi denne biffen er litt vanskelig å si. Jeg resirkulerte øyenstikkeren, men kakket fisken i kultiveringens navn.

Sniken!


Det er noe med det å avslutte med stil.. Det manglet noen gram på det denne reisen, men flott tur!

tirsdag, august 25, 2009

Midtsesongskrisa

Roar hadde vært en ny tur i Laksjokka og hentet seg poeng. Jeg lå under 3-2 i en konkurranse jeg ikke har tapt siden jeg var, ja, 12? Jeg så for meg at han smilte lurt der han snekret på garasjen sin. Laksen har alltid vært vippepoenget jeg ikke har hatt sjanse på. Det svartnet for meg. Jeg husker lite av hva som skjedde i dagene som fulgte, men fredag 21. august satt jeg med en Scott G2 i fanget og suste innover Finnmarks pampas. Joiken satt like løst som eksosalegget over Tana bru. Dyr stang = billige guider. Jeg fikk holde ut. De advarte med at det var for seint på sesongen for insekter, noe jeg selvsagt avslo som tullprat.

Det har vært noen netter med minusgrader sa guiden, Turje, da vi ankom Røyejávri. Insektene forsvinner i minusgrader... Han kunne også berette om at det aldri var vindstille her og at vinden konstant var en sur nordøst -type. Jeg var i ferd med å knekke sammen, men satte tappert på en kulehodenymfe. Turje satte på en 28 grams møresild og pælma midtfjords. Skulle visst være rett medisin for 2-kilosene her dette. Jeg klarte å kaste 7 meter i vinden og innså at prosjektet var en fiasko.

Etter en time løyet vinden såpass at det faktisk ble en leside på vannet. Dette var visst griseflaks her oppe. Turje fant så en pen fisk til meg 12 meter fra land. Det tror jeg var ennå mer flaks. Nå gjaldt det! Nymfa gikk høyt og lavt, men nada. Guiden fikk prøve seg etterpå. Nada. Knappe timen etter viste den seg igjen på nesten samme sted, men nå på rundt 20-22 meter. Den så skikkelig pen ut! Jeg dro til med en #16 vårflue og traff vel egentlig veldig bra. 30 cm for kort kanskje. Ingen ting skjedde. Det var nå ett insekt på overflata og jeg var sikker på at fisken så det. Etter halvminuttet så jeg spørrende på Turje, men jeg fikk bare et tomt blikk tilbake.*slurp!*. I sidesynet kunne jeg se en rygg cruise over vårflua. Guiden ropte ”DÆR TOK AN!!!!”. Jeg skvatt til med et for tidlig tilslag og kjente fisken slå med hodet to ganger før det hele var over. BIRO!!!

Like etter kom den en minirøye som vaka rett mot meg som en butterfly-svømmer. Den hadde ikke før gått under vann før den kom opp igjen, dette 7 ganger på rappen. Den tvilte heler ikke på flua mi ett sekund! 24 cm. Etter dette fikk jeg to tasser til på tørt - 22 og 25 cm (myggklekker #18). Selv om jeg fikk inn poenget jeg skulle gikk tankene til røya som glapp.

Neste dag gikk vi for sjøørret tørr. Turje hadde en strøm hvor det gikk både laks, sjøørret og digre kveiter. Jeg satte på 0.17 bare sånn i tilfelle. Det var mye sjøørret der som så ut til å ta fjærmygg eller noe annet i filmen. Jeg fikk kjempet ut flua i motvinden. Man kan tillate seg mye rart så lenge strømmen retter alt opp igjen. 23, 25 og 33 cm (vårflue #16).

Resten turen gikk med til å jakte brunørret våt. Vi besøkte det ene hemmelige vannet etter det andre. Småfisken sto og trykte inne ved land, og var tydelig livredd for et eller annet. Vi så ingen ting til de beryktede ørretkubbene på 4 kilo. Ja, med unntak av i galskapens vann - et rent ørretvann ved E6'n. Hadde jeg bare hatt med vadere denne kvelden! Flere store ørret jaga yngel så det smalt like utenfor kastehold! Jeg ble stående og se på. En liten and kaklet seg avgårde utover mot fiskene og forsvant nesten i mørket. Noen sekunder etter på fikk den panikk og plasket febrilsk uten å komme seg mer enn en liten meter fremover. Så gikk det rundt i ring. Plaskingen fortsatte i nesten ett minutt! Hadde en ørret vært slu nok til å bite seg på? Vi så aldri noe mer til anda. Det ble bekmørkt og vi kom oss bort derifra i en fart. Det hamres vel hardt i garasjen til Roar nå. 4-3 til meg!

torsdag, august 13, 2009

Nordmarka 12.august

Tilbake på sykkelsetet for å teste ut et vann som så spennende ut på kartet. Det var plassert i et område hvor OFA kultiverer mange vann, men som ikke er oppført med noen fiskebestand. Hmm.. August er kanskje ikke årets beste tid for prøvefiske, men jeg klarte bare ikke å sitte stille. Lett sekk og tungt gir, mila gikk unna i en fei.

Det var en spennende pytt med en dyp myrkant langs den ene siden og en del vegetasjon langs den andre. Det vaket ikke selv om det lå noen insekter på overflata. Jeg så en del gasbobler her og der og var i ferd med å stemple dette som H2S-fordervet. Men i det jeg snudde ryggen til kom det "slitsj" midten av pytten. Lyden av grådig småfisk kjenner jeg igjen på mils avstand. Jeg fikk listet meg ut på myra og kastet en mygg i retning vaket. Det tok litt tid, men den tok til slutt. 167 gram kanskje? Men du verden det var flott her. Noe sier meg at du lurer større fisk her også. Prøver nok igjen i juni.

onsdag, august 12, 2009

Nordmarka 14. august

Jeg fikk det for meg at jeg skulle sele på meg tungsekken og sykle 10-12 km i motbakke for å prøve meg på kubbene i Potta. En ublogget tur før sommeren satt friskt i minnet. Jeg var der en kveld tidlig i juli og dro av 8 fisk i tilslaget på myggklekker. De største noen skikkelige griser. 0 i tilslagsprosent på en 8-fisk kveld er dårlig, men enkelte dager mangler man bare flyten.

Solstek, 25 grader og sekk på minst 20 kg. Tunga mi hang ut som en slips der polkadottene passerte meg i tur og orden. De har skjønt det med vekt og kjøpt seg 1-liters sekker, eventuelt bare et drikkebelte. Dandy, men smart. Jeg fantaserte om et drikkebelte modifisert etter Cag-teamets behov, men slike fristelser gjorde vondt verre. Stokke stiv fikk jeg vinglet meg opp de bakkene til Potta.

Vannet var varmt og det vaket jo ikke. Jeg klarte å trekke opp en og annen fisk på vårflue, men de ville ikke sitte. Typisk for opptrekksfisk det. Skyter fart fra bunnen og bommer. Men ut av intet kom det likevel en duellsjanse. En brukbar fisk tok seg noen runder utenfor liljene og tok noe like under overflaten. Vårflua #12 fikk ikke ligge lenge før den ble supet ned. Strammet rolig opp, men neida. Venta et par min før jeg kasta på den igjen. Denne gangen tok den hardt, men da jeg strammet opp var det ingen motstand i andre enden. Jeg skjønte ingen ting. Fluebytte til palmer. Kastet satt, fisken kom, men snudde like før flua. Jeg rev meg i håret og forbannet palmermyggen. Vanskelig å finne årsak-virkning til palmerens forsvar. Potta 11 - Belly 0.

fredag, juli 31, 2009

Tåkeheimen med Katta 24.-30.juli

Like etter fjorårets fiskefadese i Jotunheimen, hvor jeg måtte ty til hele sekken med tjuvtriks for å holde tritt med Wildcat, brygget jeg på en skummel plan som skulle sette meg på toppen av fisketronen igjen. Jeg tok på meg oppgaven å planlegge årets tur i 2009 og reglene skulle strammes inn i fordel meg. Oter og haspel var bannlyst. Oteren mest for min egen del. Siden jeg må ha mye søvn for å fungere som fisker måtte faktorene varme og mygg ut av ligninga. En tilleggsregel i år var at den som hadde fått den minste fisken av oss to skulle gå med rosa kaninører til enhver tid den andre ønsket det (f.o.m dag 3 i tilfelle jeg skulle komme ut for noen uhell underveis og kommer under). Planen min virket skuddsikker da Buzz kunne berette om noen trolske fjellområder hvor sola bare sjelden tittet frem og hvor tåka bidro til å holde en stabil kjøleskapstemperatur store deler av døgnet. Perfekt. Grisevanskelige forhold hvor jyplinger som Katta ikke kunne hente noe gratis. Vi pakkene sekkene til randen og la i vei opp de bratte skrentene til tåkeplatået.

Elv med mye kattefisk og Wildcat med tuuuung sekk :)

Det var forbausende pent oppe i fjellheimen da vi ankom vannet vårt. Sol her oppe? Nå gjaldt å handle raskt! Utenfor en idyllisk bekkeos så vi en fisk vake på kastehold. 'Denne er din!', sa jeg til Wildcat uten å tenke noe mer over det! Taktikken min var å fremstå som raus slik at den kyniske planen min ikke skulle skinne gjennom. Før det kunne fiskes måtte teltet opp og middagen ned. Det var avtalen. Jeg angret mer og mer på at jeg ga bort fisken der middagen skle ned. I løpet av en pose Real hadde fisken vist seg 5 ganger. Kiloen? Hadde heller ikke vært noe å si på 1,2. Var greit på kastehold også, selv for Vimmsen. Men jeg holdt ord og lot Katta få kaste på den.


Jeg hadde ikke tid å vente på resultatet og hastet av sted for å finne en fisk til. Rosa kaninører begynte å dukke opp i bakhodet mitt. Jeg grøsset over ydmykelsen. Jeg gikk rundt og speidet etter vak med hodebevegelser som ei stressa høne. Jeg måtte finne noe og det på rappen! Som bestilt var det en fisk oppe 20 meter fra meg og 8 meter fra land. Jeg kaklet i iver! Under 3 sekunder etter at den viste seg er jeg sikker på at vårflua mi #14 landa på vannet. Dvergbjørka gjorde kastet litt for kort, men jeg ga den 4-5 sekunder før jeg la den ut på nytt. Det var heldigvis ikke for seint. Et stort hode tittet opp og nikka ned flua. Resten var ballett. 1 kg. Katta hadde ikke sett mer til grisen utenfor bekkeosen. Det begynte å blåse. På tide å komme seg i posen.

Vinden ga seg ikke med det første. Akkompagnert av tåke, regn og 5-6 grader gjorde at vi lå fiskeværfast i 2 døgn. Vi var noen turer ute og blindfisket, men det ga oss absolutt ingen ting. Det ble bare en stor påkjennelse. Kroppene våre gikk inn i en slags dvaletilstand og vi sovna så fort det ble varmt nok i soveposene. Vi hadde heldigvis fisk å spise og siden jeg hadde lurt en vinkartong oppi sekken til Katta, var ikke forholdene helt uutholdelige. Vinen var faktisk ikke så verst så lenge den fikk varme seg litt opp i munnhulen før svelging. Mellom de verste bygene luftet jeg kaninen min. Kilosfisk til egoet mitt, vin til ganen og ydmykelse av turfølget mitt. Jeg hadde det flott!

På kvelden dag 3 løyet vinden, det sluttet å regne og tåka lettet. Det var rett og slett nydelige forhold. Det var fortsatt temperatur som i et litt slitent kjøleskap, men det vaket igjen. Jeg stakk vinnesen ut av teltet og bestemte at det skulle fiskes igjen. Vi studerte lenge 'grisen utenfor øya', men jeg fikk ikke lov å svømme ut til kastehold. Wildcat ville heller fiske enn å starte en redningsaksjon. Det var nok lurt. Vi hadde en fisk som vaket hyppig utenfor 'katteholmen' og siden jeg hadde fått min fisk så måtte vel Katta få kaste på den. Hun gikk i posisjon. Sammenkrøket gikk hun smygende ut mot fisken. Alt jeg så fra min opphøyde posisjon var to rosa kaninører stikke opp. Å, som jeg flirte! Plutselig kom den tjukkeste tåka jeg noen gang har sett og ørene ble helt borte. Jeg hørte lyden av tilslag inne skyen. Katta hadde fisk (!!). Frøken vimms sto der med 0.14mm spiss og kjørte på en stor ørret. Jeg fikk tørka av meg smilet. Jeg skjønte den potensielle knekken hun ville fått ved ryking av drømmefisk etter all mobbingen. Jeg innså at jeg kunne gå på en smell og ende opp på nettet med bunnyears, men jeg valgte likevel å forsøke og hjelpe til med håving. Det var noen spisse steiner like utenfor holmen og fisken gikk dypt. Jeg er ikke så sikker på at hun innså hva hun hadde på kroken, men jeg sto med vann til livet og så hele fisken flere ganger. Jeg ba til høyere makter. Fisken var seig, men vi fikk berga tilslutt. Wildcat med fisk på 1 kg på vårflue #14! :D Jeg hadde aldri trodd hun skulle fiske av seg ørene!

Vi våknet opp til en strålende 4. dag med mye vaking i campen vår. Vi burde nok ha blitt her, men vi hadde flere vann som så spennende ut på kartet vårt. Vi steg opp noen høydemeter til et vann hvor isen må ha gått ganske nylig. Det som møtte oss var noe av det vanskeligste fisket jeg har vært borti. Horder av fjærmygg, glassklart vann og fisk som alltid holdt trygg avstand til det vi drev med. Vadet vi litt ut, flyttet fisken seg tilsvarende. Det var tidvis meget bra fisk som vaket og jeg ble bare mer og mer frustrert. Det så lenge mørkt ut, men jeg tok på ei vårflue med mye gullhår i og da ble det litt mer fart. Jeg gikk på den ene fisken som ikke sto og kjedevaket på mygg sammen med de andre. Jeg hadde vel egentlig gitt opp alt der en fisk jager etter flua mi og smeller til bare 5-6 meter fra land. En nervøs kamp hvor jeg ser den nydelige fisken hele kampen i det ginklare vannet. En finprikket fisk kom tilslutt sigende inn i håven etter en lang fiskedag. Herlig. Vekta stoppet igjen på 1 kg.

Et par timer senere kom regnet, tåka og vinden igjen. Tørrfluegjengen kunne bare finne frem soveposen og vente på bedre forhold. Litt lei av å fiske på så små marginer bestente vi oss for å gå ned 500 høydemeter og fiske i en liten fjellelv. Vi fikk mye småfisk opp mot 200 gram og Katta så ut til å stortrives. Vi så likevel ingen ting til 2 kilosfisk som det ryktes har blitt tatt her.

Slitent telt
Dag 6 steg vi opp 200 høydemeter og gikk inn til et nytt spennende vann som Buzz hadde tipset oss om. Det var mye fisk oppe og vaket de første timene og jeg fikk sikret inn en på voksen vårflue og to på vårfluepuppe. Største fisken var 600 gram og i knall kondisjon.
Men når fisken først klaffer så kommer vinden igjen. Klart vær og en iskald vind gjorde at fisken ble vanskelig. Et annet problem på min front var at monoen min hadde blitt ødelagt av klimaet på denne turen. Fortommen min krøllet seg som en spiral og lagde bare problemer for meg. Det gjaldt alle tykkelser og jeg klarte bare ikke å lage en fortom. Da vinden fortsatte og ule gjennom natten og neste dag, bestemte vi oss for å avslutte årets tur en dag tidligere enn planlagt.

Desperat forsøk på å redde fortommen min..