Tåkeheimen med Katta 24.-30.juli

Like etter fjorårets fiskefadese i Jotunheimen, hvor jeg måtte ty til hele sekken med tjuvtriks for å holde tritt med Wildcat, brygget jeg på en skummel plan som skulle sette meg på toppen av fisketronen igjen. Jeg tok på meg oppgaven å planlegge årets tur i 2009 og reglene skulle strammes inn i fordel meg. Oter og haspel var bannlyst. Oteren mest for min egen del. Siden jeg må ha mye søvn for å fungere som fisker måtte faktorene varme og mygg ut av ligninga. En tilleggsregel i år var at den som hadde fått den minste fisken av oss to skulle gå med rosa kaninører til enhver tid den andre ønsket det (f.o.m dag 3 i tilfelle jeg skulle komme ut for noen uhell underveis og kommer under). Planen min virket skuddsikker da Buzz kunne berette om noen trolske fjellområder hvor sola bare sjelden tittet frem og hvor tåka bidro til å holde en stabil kjøleskapstemperatur store deler av døgnet. Perfekt. Grisevanskelige forhold hvor jyplinger som Katta ikke kunne hente noe gratis. Vi pakkene sekkene til randen og la i vei opp de bratte skrentene til tåkeplatået.

Elv med mye kattefisk og Wildcat med tuuuung sekk :)

Det var forbausende pent oppe i fjellheimen da vi ankom vannet vårt. Sol her oppe? Nå gjaldt å handle raskt! Utenfor en idyllisk bekkeos så vi en fisk vake på kastehold. 'Denne er din!', sa jeg til Wildcat uten å tenke noe mer over det! Taktikken min var å fremstå som raus slik at den kyniske planen min ikke skulle skinne gjennom. Før det kunne fiskes måtte teltet opp og middagen ned. Det var avtalen. Jeg angret mer og mer på at jeg ga bort fisken der middagen skle ned. I løpet av en pose Real hadde fisken vist seg 5 ganger. Kiloen? Hadde heller ikke vært noe å si på 1,2. Var greit på kastehold også, selv for Vimmsen. Men jeg holdt ord og lot Katta få kaste på den.

Jeg hadde ikke tid å vente på resultatet og hastet av sted for å finne en fisk til. Rosa kaninører begynte å dukke opp i bakhodet mitt. Jeg grøsset over ydmykelsen. Jeg gikk rundt og speidet etter vak med hodebevegelser som ei stressa høne. Jeg måtte finne noe og det på rappen! Som bestilt var det en fisk oppe 20 meter fra meg og 8 meter fra land. Jeg kaklet i iver! Under 3 sekunder etter at den viste seg er jeg sikker på at vårflua mi #14 landa på vannet. Dvergbjørka gjorde kastet litt for kort, men jeg ga den 4-5 sekunder før jeg la den ut på nytt. Det var heldigvis ikke for seint. Et stort hode tittet opp og nikka ned flua. Resten var ballett. 1 kg. Katta hadde ikke sett mer til grisen utenfor bekkeosen. Det begynte å blåse. På tide å komme seg i posen.

Vinden ga seg ikke med det første. Akkompagnert av tåke, regn og 5-6 grader gjorde at vi lå fiskeværfast i 2 døgn. Vi var noen turer ute og blindfisket, men det ga oss absolutt ingen ting. Det ble bare en stor påkjennelse. Kroppene våre gikk inn i en slags dvaletilstand og vi sovna så fort det ble varmt nok i soveposene. Vi hadde heldigvis fisk å spise og siden jeg hadde lurt en vinkartong oppi sekken til Katta, var ikke forholdene helt uutholdelige. Vinen var faktisk ikke så verst så lenge den fikk varme seg litt opp i munnhulen før svelging. Mellom de verste bygene luftet jeg kaninen min. Kilosfisk til egoet mitt, vin til ganen og ydmykelse av turfølget mitt. Jeg hadde det flott!

På kvelden dag 3 løyet vinden, det sluttet å regne og tåka lettet. Det var rett og slett nydelige forhold. Det var fortsatt temperatur som i et litt slitent kjøleskap, men det vaket igjen. Jeg stakk vinnesen ut av teltet og bestemte at det skulle fiskes igjen. Vi studerte lenge 'grisen utenfor øya', men jeg fikk ikke lov å svømme ut til kastehold. Wildcat ville heller fiske enn å starte en redningsaksjon. Det var nok lurt. Vi hadde en fisk som vaket hyppig utenfor 'katteholmen' og siden jeg hadde fått min fisk så måtte vel Katta få kaste på den. Hun gikk i posisjon. Sammenkrøket gikk hun smygende ut mot fisken. Alt jeg så fra min opphøyde posisjon var to rosa kaninører stikke opp. Å, som jeg flirte! Plutselig kom den tjukkeste tåka jeg noen gang har sett og ørene ble helt borte. Jeg hørte lyden av tilslag inne skyen. Katta hadde fisk (!!). Frøken vimms sto der med 0.14mm spiss og kjørte på en stor ørret. Jeg fikk tørka av meg smilet. Jeg skjønte den potensielle knekken hun ville fått ved ryking av drømmefisk etter all mobbingen. Jeg innså at jeg kunne gå på en smell og ende opp på nettet med bunnyears, men jeg valgte likevel å forsøke og hjelpe til med håving. Det var noen spisse steiner like utenfor holmen og fisken gikk dypt. Jeg er ikke så sikker på at hun innså hva hun hadde på kroken, men jeg sto med vann til livet og så hele fisken flere ganger. Jeg ba til høyere makter. Fisken var seig, men vi fikk berga tilslutt. Wildcat med fisk på 1 kg på vårflue #14! :D Jeg hadde aldri trodd hun skulle fiske av seg ørene!

Vi våknet opp til en strålende 4. dag med mye vaking i campen vår. Vi burde nok ha blitt her, men vi hadde flere vann som så spennende ut på kartet vårt. Vi steg opp noen høydemeter til et vann hvor isen må ha gått ganske nylig. Det som møtte oss var noe av det vanskeligste fisket jeg har vært borti. Horder av fjærmygg, glassklart vann og fisk som alltid holdt trygg avstand til det vi drev med. Vadet vi litt ut, flyttet fisken seg tilsvarende. Det var tidvis meget bra fisk som vaket og jeg ble bare mer og mer frustrert. Det så lenge mørkt ut, men jeg tok på ei vårflue med mye gullhår i og da ble det litt mer fart. Jeg gikk på den ene fisken som ikke sto og kjedevaket på mygg sammen med de andre. Jeg hadde vel egentlig gitt opp alt der en fisk jager etter flua mi og smeller til bare 5-6 meter fra land. En nervøs kamp hvor jeg ser den nydelige fisken hele kampen i det ginklare vannet. En finprikket fisk kom tilslutt sigende inn i håven etter en lang fiskedag. Herlig. Vekta stoppet igjen på 1 kg.

Et par timer senere kom regnet, tåka og vinden igjen. Tørrfluegjengen kunne bare finne frem soveposen og vente på bedre forhold. Litt lei av å fiske på så små marginer bestente vi oss for å gå ned 500 høydemeter og fiske i en liten fjellelv. Vi fikk mye småfisk opp mot 200 gram og Katta så ut til å stortrives. Vi så likevel ingen ting til 2 kilosfisk som det ryktes har blitt tatt her.

Slitent telt

Dag 6 steg vi opp 200 høydemeter og gikk inn til et nytt spennende vann som Buzz hadde tipset oss om. Det var mye fisk oppe og vaket de første timene og jeg fikk sikret inn en på voksen vårflue og to på vårfluepuppe. Største fisken var 600 gram og i knall kondisjon.

Men når fisken først klaffer så kommer vinden igjen. Klart vær og en iskald vind gjorde at fisken ble vanskelig. Et annet problem på min front var at monoen min hadde blitt ødelagt av klimaet på denne turen. Fortommen min krøllet seg som en spiral og lagde bare problemer for meg. Det gjaldt alle tykkelser og jeg klarte bare ikke å lage en fortom. Da vinden fortsatte og ule gjennom natten og neste dag, bestemte vi oss for å avslutte årets tur en dag tidligere enn planlagt.

Desperat forsøk på å redde fortommen min..