mandag, oktober 18, 2010

Siste reis 2010 - 9.-10. oktober


Jeg hadde vel egentlig innstilt meg på at det ikke kom til å bli mer fisking i år. Børgefjell var et fint punktum. Noe tidlig å avslutte sesongen kanskje, men jeg var mett. Alt kom uansett til å bli antiklimaks etter turbofiskene i Trøndelag. Noen svippturer til Potta kanskje, sånn helt på tampen, bare for å overbevise meg selv om at fiskefri var det eneste fornuftige.

Jeg hadde rotet bort mange finværshelger på tøys, og trodde det var for sent på året for en reis. Neida!, kunne Rom berette. Det er tropenetter her nå! Jeg henviste kritisk til kalenderen og fortalte det var umulig, men Rom sto på sitt. Dagene er som en evig juni-skumring!, og fiskene tar så lenge man treffer vaket!. Og vak var det visst plenty av. Rosenrøde historier, jeg har hørt de før fra den kanten. Jeg veide tidligere Rom-skrøner opp mot sjansene for faktisk å få oppleve galskapen. Og igjen ble jeg tilstrekkelig pirret at siste reis 2010 var et faktum.

Vi gikk opp til et lurt vann på 700 moh. Et dristig valg i oktober kanskje. Vindutsatt, frostutsatt og med fisk som tilsynelatende bare vaker under de motsatte forhold. I tillegg har Rom tidligere plaget fisken her oppe med abnorme kulehodenymfer, så der hadde vi heller ingen ting å hente. Men utfordring ligger i reisens natur, slik har det alltid vært og slik må det alltid bli.

Jeg gikk i forveien da Rom heller ville bruke noe av dagen til jakt. Rolig tempo opp, en sofiero for nervene og jeg var i gang. Det var bare så vidt at jeg husket hvordan man kastet med stang og snøre, og i det hele tatt, bevege meg rundt i natur. Men fort vendte jeg meg til mitt nye habitat. 
 
 Snikende stankelbein i dypkanten rundt odden 
Det hadde gått en times tid. Vak var fraværende. Da en fisk viste seg rundt 30 meter fra land, et bra stykke lenger enn jeg klarer å kaste, gikk det i surr for meg. Jeg rev av meg klær til jeg var tilstrekkelig vadbar (av hensyn til leseren går jeg ikke i detalj her) og jeg fikk redusert kastelengden med vitale meter. Men tropenettene hadde ikke akkurat medført badetemperatur. Kuldesmertene stakk stikkelig i sart byhud. Jeg fikk likevel levert et brukbart kast. Flua fikk drive sakte over området der fisken viste seg. Men den tok ikke. Jeg hutret, før jeg suste i vei med et nytt forsøk. Nada igjen, bare større kuldemerter.

Landtaktikken skulle vise seg å bli mer innbringende. Ansjosen jeg dro av inne i utløpsbukta noen år i forveien sto der nemlig fortsatt! Blitt litt større bare og fortsatt like svak for små vårfluer.  


Rom hadde kommet seg opp, men hadde ikke tid å fiske riktig ennå. Det luktet visst fugl i lufta. Jeg fortsatte runden rundt vannet og fant meg noe som så ut småpjasj inne på ei grunne. De vaket helt inne ved land og regelmessig. Flere fisk sammen på så grunt og blikkstille vann, det lukter skremming lang vei. Lukter også småfisk i min nese, men jeg måtte jo prøve. Med motorikk som en hvalross, fikk jeg lurt meg ned til vannet. Det vaket plutselig en fisk bare 3 meter fra meg!. Hvalrossen lå død i lyngen. I det fjerne hørtes skudd. Jeg humret. 

Jeg ventet til fisken vaket seg bort fra meg, la flua ut på ca 5 meter og ventet. 2 minutter senere vaket en fisk seg mot flua, før den rulla rolig over. Perfektum!. Og en skikkelig fin fisk.

Litt senere fant jeg enda en fisk i samme området. Den sto ikke så vanskelig til, men virket mer kresen. Jeg er sikker på at den så flua mi to ganger uten å ta. Kanskje var det tilfeldigheter. Men på tredje kastet ble den fristet. Også nå fikk flua ligge lenge før den ble tatt. Fisken var ca 6 hg og fikk svømme videre.

                                                  
 Rom i solnedgang
Rom kom også på plass med stanga etter som rypemiddagen var sikra, og nå sto ørreten for pers. Men de ville ikke ha Goddard, hvert fall ikke ennå. Men Rom visste at lyset var i ferd med å bli dårligere for hvert minutt som gikk - snart perfekte Goddard-forhold!. Rom kastet ikke, men sto bare majestetisk nede på odden og ventet og ventet. Jeg hadde egentlig gitt meg,  men tok noen kast mens jeg ventet på Rom. Fikk opp en til i samme kaliber som de minste før på dagen. Rom bare ventet. Jeg satt i leiren da han plutselig hoiet. Han hadde omsider kastet ut og fått på fisk! 700 gram var den!. Også var han plutselig ferdig med fiskeriet og ville heller ha mat. 

  
Kvelden og kulda kom fort på oss. Kulda kom vel spesielt fort på Rom, som ikke før fikk kastet ut fisken han fikk før han lå i posen. Han klynket noe om at han var ferdig mann. Stemmen hans hadde blitt pipende og han hadde fått styggskjelven. Han spurte om jeg kunne ordne med pølsegrilling, og videre noe som kan ha omhandlet sammenslåing av soveposene til natta. Jeg hørte bare det første. Jeg serverte pøsler, te, varmeflasker og bibbs, og avbrøt alt som kunne minne om klamme spørsmål i oktobermørket. Sånn måtte det bare bli!

Da jeg våknet neste morgen, var likøren tom og rypa hadde forsvunnet ned i posen til Rom. Rom var til forandring lys våken, noe som vel aldri har skjedd før når jeg våkner. Det lå vel litt i kortene kanskje. Det var ikke plagsomt mange plussgrader denne natta. Men med sofiero-øl og cup cakes og kom vi oss opp og ut av posene. Jeg tok noen halvhjerta kast med en frosk, før jeg måtte ned til en ny fiskedate nede i lavlandet. Froskefisket var ikke særlig innbringende. Men alt i alt, en svært vellykket reis! Og om kun 9 måneder er galskapen på stampahøgda i gang igjen!