Jeg har nå ligger tre dager inne i skauen for å oppleve klekkinger av døgnflua Leptophlebia vespertina - selve høydepunktet av markafiske for meg. Man kan i stor grad planlegge seg frem til gode klekkinger hos denne arten, mens jeg føler det er litt mer bingo for de andre insektklekkingene i marka. Problemet er bare at det blir for mye av det gode: For mange døgnfluer på overflata, fisken spiser selektivt av 'feil' stadium, for klart vann, for lav spenning i vannhinna (insektene klekker for fort), for lav luftfuktighet (vingene tørker for fort og døgnfluene stikker av), osv osv. Det er også vanskelig å si om fisken omgår flua fordi den ser unaturlig ut eller om det bare er for mye av de naturlige insektene. Klekkingene varer over 2-3 uker og mengden insekter varierer mye fra dag til dag. I år satset jeg på å komme helt i starten av klekkingen i håp om at insektsmengene ikke skulle være for store.
Øyungen er flott på kveldstid ;)
Jeg traff perfekt. Små til moderate vespertinaklekkinger. Den første dagen var klekkingen litt for beskjeden. Noe fisk var oppe sporadisk, men jeg ble stort sett løpende i mellom. Hadde en bra fisk som tok, men jeg fulgte ikke med. Tilslaget kom først etter et par torskedunk i andre enden av snøret og da er det for sent med mindre du fisker med metamask.
Dag to. Moderat klekking og fisk oppe overalt. Akkurat det jeg håpet på. Stimer med steady fisk i assortert størrelse plukket duns og nymfer om hverandre. Den største må ha vært opp mot 1,5 kg, og torpederte dun etter dun mens jeg prøvde å roe nervene. Jeg vet jeg får en til to gode sjanser på stor fisk daglig. Det vil si at om jeg legger flua midt i verste gryta av vespertina, vil før eller siden en pen fisk ta. Utfordringen er at du må stirre på din flue hele tiden slik at du er klar når det skjer. Men når det er 2-3 timer mellom hver gang det skjer så skal man være litt gal for å klare det. Til mitt forsvar.
Fisk på vei mot flua.. Tok ikke.. Like etter tar en fisk flua, tilslaget sitter og fisken er på i 2 sekunder. Den var bra! Jeg banner ikke, men slår meg selv hardt på låret ca 50 ganger. Det var dagens sjanse..
Det er skrevet mange artikler i fiskeblader om hvordan man skal komme i mål på 'umulige' dager som dette. Å fiske med nymfe eller klekker isteden for dun (voksen døgnflue) har reddet mange. Etter å ha fisket i timesvis med diverse kreasjoner, skjønte jeg at jeg trengte en bedre imitasjon. I beste Even Rise stil studerte jeg de naturlige insektene, fikk en idè og bandt en superklekker. Jeg kastet den ut der hvor jeg hadde sett flere store fisk meske seg med nymfer og ventet spent. I Even Rises bok hadde det nå fulgte et godt skildret fiskefight hvor storfisken måtte gi tapt, men ikke i min. Ørreten bare svømte rundt den. Jeg bannet nå.
Det fine med tørrfluefiske er at man også kan gjøre noe konstruktivt mens man fisker, f.eks. binde fluer eller lese bok.
Etter x antall timer sitter endelig en ørret på dun. 100 gram. Så fikk jeg en på 150 gram. Og en som nærmet seg 200 gram. Av en eller annen uforklaring grunn var det enklere å lure småfisk enn storfisk denne turen.
Nabovannet er spennende. Her vaker det nesten litt for lite igjen, men fisken er superfin. Når sola gikk ned, begynte pen fisk å vake seg innover mot land, hvor det det lå en sørpebelte av insekter og ventet. Vespertina, flyvemaur, mygg, biller og terrestriske insekter. Jeg satte på en #14 danseflue som jeg la forsiktig ut i sørpa. I etterkant skjønner jeg at jeg i flere dager har bedrevet et fiskemessig lottospill med mental helse som innsats. De store fiskene vaket sporadisk i sørpa. Ville ikke ha hva som helst. Og heller ikke flua mi. En fisk av uant størrelse tok til slutt der ute, men den satt ikke. Heldigvis kom en liten fisk inn på grunnere vann og reddet kvelden for meg.
Dag 3 var jeg sjanseløs. Klekkingen var rimelig stor og det ble den samme leksa om igjen. Stor fisk rullet rundt mens jeg satt og så på. Sola stekte hardt på blek bygutthud og jeg begynte å få nok. Etter hvert begynte jeg å veie kald øl opp mot håpløsheten fiskemessig. Valget ble enkelt.
Øyungen er flott på kveldstid ;)
Jeg traff perfekt. Små til moderate vespertinaklekkinger. Den første dagen var klekkingen litt for beskjeden. Noe fisk var oppe sporadisk, men jeg ble stort sett løpende i mellom. Hadde en bra fisk som tok, men jeg fulgte ikke med. Tilslaget kom først etter et par torskedunk i andre enden av snøret og da er det for sent med mindre du fisker med metamask.
Dag to. Moderat klekking og fisk oppe overalt. Akkurat det jeg håpet på. Stimer med steady fisk i assortert størrelse plukket duns og nymfer om hverandre. Den største må ha vært opp mot 1,5 kg, og torpederte dun etter dun mens jeg prøvde å roe nervene. Jeg vet jeg får en til to gode sjanser på stor fisk daglig. Det vil si at om jeg legger flua midt i verste gryta av vespertina, vil før eller siden en pen fisk ta. Utfordringen er at du må stirre på din flue hele tiden slik at du er klar når det skjer. Men når det er 2-3 timer mellom hver gang det skjer så skal man være litt gal for å klare det. Til mitt forsvar.
Fisk på vei mot flua.. Tok ikke.. Like etter tar en fisk flua, tilslaget sitter og fisken er på i 2 sekunder. Den var bra! Jeg banner ikke, men slår meg selv hardt på låret ca 50 ganger. Det var dagens sjanse..
Det er skrevet mange artikler i fiskeblader om hvordan man skal komme i mål på 'umulige' dager som dette. Å fiske med nymfe eller klekker isteden for dun (voksen døgnflue) har reddet mange. Etter å ha fisket i timesvis med diverse kreasjoner, skjønte jeg at jeg trengte en bedre imitasjon. I beste Even Rise stil studerte jeg de naturlige insektene, fikk en idè og bandt en superklekker. Jeg kastet den ut der hvor jeg hadde sett flere store fisk meske seg med nymfer og ventet spent. I Even Rises bok hadde det nå fulgte et godt skildret fiskefight hvor storfisken måtte gi tapt, men ikke i min. Ørreten bare svømte rundt den. Jeg bannet nå.
Det fine med tørrfluefiske er at man også kan gjøre noe konstruktivt mens man fisker, f.eks. binde fluer eller lese bok.
Etter x antall timer sitter endelig en ørret på dun. 100 gram. Så fikk jeg en på 150 gram. Og en som nærmet seg 200 gram. Av en eller annen uforklaring grunn var det enklere å lure småfisk enn storfisk denne turen.
Nabovannet er spennende. Her vaker det nesten litt for lite igjen, men fisken er superfin. Når sola gikk ned, begynte pen fisk å vake seg innover mot land, hvor det det lå en sørpebelte av insekter og ventet. Vespertina, flyvemaur, mygg, biller og terrestriske insekter. Jeg satte på en #14 danseflue som jeg la forsiktig ut i sørpa. I etterkant skjønner jeg at jeg i flere dager har bedrevet et fiskemessig lottospill med mental helse som innsats. De store fiskene vaket sporadisk i sørpa. Ville ikke ha hva som helst. Og heller ikke flua mi. En fisk av uant størrelse tok til slutt der ute, men den satt ikke. Heldigvis kom en liten fisk inn på grunnere vann og reddet kvelden for meg.
Jeg traff på en Kageronia fuscogrisea her oppe, en art jeg ikke har hørt mye snakk om tidligere i marka. Den virker å være ganske vanlig. Trives i stillestående vann og klekker i mai/juni.
