torsdag, desember 30, 2010

På isen med Wildcat 30. des

Fortsatt lav odds for seirer, til tross for et overraskende tap på julaften. Easy peasy. Belly 4 og Katta 1. Katta var mest opptatt av å lirke opp ørretpinner og å bli kald på fingerene.

Matchende mann og dame



























Alle røyene

Røyekungen 2010 - 24 des

Som vanlig kunne det bli bare en Røyekunge, og som vanlig hadde jeg en god følelse på at det skulle bli meg. I odds ville jeg gitt meg selv 1.5 for seier - lavt, men spillbart. Faktisk så sikker at jeg hadde kjøpt premie i gull og ryddet plass til den i hylla. Graveringen sa "Røyekungen 2010", Oslodamene ville dånet.. Hva som gikk feil i år aner jeg ikke, men da vi til slutt gjorde opptelling hadde Piotr 4 røde og et utall svarte fisk på isen. Jeg hadde lirka opp to røyer mens Buzzy blanka på sorten (sisteplassen betyr at Buzz må sponse premie til neste år). 

Ekstra beklagelig var det at det var -20 graderpå isen, slik at det cheeky smilet til Lars frøs fast og jeg måtte se på det hele julekvelden.

mandag, oktober 18, 2010

Siste reis 2010 - 9.-10. oktober


Jeg hadde vel egentlig innstilt meg på at det ikke kom til å bli mer fisking i år. Børgefjell var et fint punktum. Noe tidlig å avslutte sesongen kanskje, men jeg var mett. Alt kom uansett til å bli antiklimaks etter turbofiskene i Trøndelag. Noen svippturer til Potta kanskje, sånn helt på tampen, bare for å overbevise meg selv om at fiskefri var det eneste fornuftige.

Jeg hadde rotet bort mange finværshelger på tøys, og trodde det var for sent på året for en reis. Neida!, kunne Rom berette. Det er tropenetter her nå! Jeg henviste kritisk til kalenderen og fortalte det var umulig, men Rom sto på sitt. Dagene er som en evig juni-skumring!, og fiskene tar så lenge man treffer vaket!. Og vak var det visst plenty av. Rosenrøde historier, jeg har hørt de før fra den kanten. Jeg veide tidligere Rom-skrøner opp mot sjansene for faktisk å få oppleve galskapen. Og igjen ble jeg tilstrekkelig pirret at siste reis 2010 var et faktum.

Vi gikk opp til et lurt vann på 700 moh. Et dristig valg i oktober kanskje. Vindutsatt, frostutsatt og med fisk som tilsynelatende bare vaker under de motsatte forhold. I tillegg har Rom tidligere plaget fisken her oppe med abnorme kulehodenymfer, så der hadde vi heller ingen ting å hente. Men utfordring ligger i reisens natur, slik har det alltid vært og slik må det alltid bli.

Jeg gikk i forveien da Rom heller ville bruke noe av dagen til jakt. Rolig tempo opp, en sofiero for nervene og jeg var i gang. Det var bare så vidt at jeg husket hvordan man kastet med stang og snøre, og i det hele tatt, bevege meg rundt i natur. Men fort vendte jeg meg til mitt nye habitat. 
 
 Snikende stankelbein i dypkanten rundt odden 
Det hadde gått en times tid. Vak var fraværende. Da en fisk viste seg rundt 30 meter fra land, et bra stykke lenger enn jeg klarer å kaste, gikk det i surr for meg. Jeg rev av meg klær til jeg var tilstrekkelig vadbar (av hensyn til leseren går jeg ikke i detalj her) og jeg fikk redusert kastelengden med vitale meter. Men tropenettene hadde ikke akkurat medført badetemperatur. Kuldesmertene stakk stikkelig i sart byhud. Jeg fikk likevel levert et brukbart kast. Flua fikk drive sakte over området der fisken viste seg. Men den tok ikke. Jeg hutret, før jeg suste i vei med et nytt forsøk. Nada igjen, bare større kuldemerter.

Landtaktikken skulle vise seg å bli mer innbringende. Ansjosen jeg dro av inne i utløpsbukta noen år i forveien sto der nemlig fortsatt! Blitt litt større bare og fortsatt like svak for små vårfluer.  


Rom hadde kommet seg opp, men hadde ikke tid å fiske riktig ennå. Det luktet visst fugl i lufta. Jeg fortsatte runden rundt vannet og fant meg noe som så ut småpjasj inne på ei grunne. De vaket helt inne ved land og regelmessig. Flere fisk sammen på så grunt og blikkstille vann, det lukter skremming lang vei. Lukter også småfisk i min nese, men jeg måtte jo prøve. Med motorikk som en hvalross, fikk jeg lurt meg ned til vannet. Det vaket plutselig en fisk bare 3 meter fra meg!. Hvalrossen lå død i lyngen. I det fjerne hørtes skudd. Jeg humret. 

Jeg ventet til fisken vaket seg bort fra meg, la flua ut på ca 5 meter og ventet. 2 minutter senere vaket en fisk seg mot flua, før den rulla rolig over. Perfektum!. Og en skikkelig fin fisk.

Litt senere fant jeg enda en fisk i samme området. Den sto ikke så vanskelig til, men virket mer kresen. Jeg er sikker på at den så flua mi to ganger uten å ta. Kanskje var det tilfeldigheter. Men på tredje kastet ble den fristet. Også nå fikk flua ligge lenge før den ble tatt. Fisken var ca 6 hg og fikk svømme videre.

                                                  
 Rom i solnedgang
Rom kom også på plass med stanga etter som rypemiddagen var sikra, og nå sto ørreten for pers. Men de ville ikke ha Goddard, hvert fall ikke ennå. Men Rom visste at lyset var i ferd med å bli dårligere for hvert minutt som gikk - snart perfekte Goddard-forhold!. Rom kastet ikke, men sto bare majestetisk nede på odden og ventet og ventet. Jeg hadde egentlig gitt meg,  men tok noen kast mens jeg ventet på Rom. Fikk opp en til i samme kaliber som de minste før på dagen. Rom bare ventet. Jeg satt i leiren da han plutselig hoiet. Han hadde omsider kastet ut og fått på fisk! 700 gram var den!. Også var han plutselig ferdig med fiskeriet og ville heller ha mat. 

  
Kvelden og kulda kom fort på oss. Kulda kom vel spesielt fort på Rom, som ikke før fikk kastet ut fisken han fikk før han lå i posen. Han klynket noe om at han var ferdig mann. Stemmen hans hadde blitt pipende og han hadde fått styggskjelven. Han spurte om jeg kunne ordne med pølsegrilling, og videre noe som kan ha omhandlet sammenslåing av soveposene til natta. Jeg hørte bare det første. Jeg serverte pøsler, te, varmeflasker og bibbs, og avbrøt alt som kunne minne om klamme spørsmål i oktobermørket. Sånn måtte det bare bli!

Da jeg våknet neste morgen, var likøren tom og rypa hadde forsvunnet ned i posen til Rom. Rom var til forandring lys våken, noe som vel aldri har skjedd før når jeg våkner. Det lå vel litt i kortene kanskje. Det var ikke plagsomt mange plussgrader denne natta. Men med sofiero-øl og cup cakes og kom vi oss opp og ut av posene. Jeg tok noen halvhjerta kast med en frosk, før jeg måtte ned til en ny fiskedate nede i lavlandet. Froskefisket var ikke særlig innbringende. Men alt i alt, en svært vellykket reis! Og om kun 9 måneder er galskapen på stampahøgda i gang igjen!


torsdag, august 12, 2010

Bomsing i Børgefjell 22.- 30. juli

Har labbet rundt i Børgefjell med Wildcat i litt oven en uke nå. Siden jeg nesten ikke har fått fiska i sommer var det nå godt å ha 7 hele fiskedager til rådighet! Men kanskje aller mest gledet jeg meg til å sjefe og kommandere, som jeg har for vane å gjøre på disse turene. Fisket kommer i andre rekke da.

Dag 1. Regn, vind og tåke. Vi parkerte bilen ved Namsvatnet og var klare for tur. Sekkene var tunge som bly og blyet skulle bæres langt. Samtidig var vinden var så sur at det fristet lite å ta pauser underveis. Første leir ble derfor enkelt og greit slått opp der energien tok slutt - etter ca 10 kartruter. Wildcat var helt utkjørt og sov i 14 timer 5 min etter at bildet ble tatt. Vinden røska hardt i teltet, regnet piska ned og temperaturen sank. Det hele begynte å minne om Tåkeheimen året før, bare at nå hadde jeg ikke fått beroligende i form av kilosfisk. Noe betenkt sovnet jeg inn.


















Dag 2. Været hadde lettet betraktelig. Det lå nysnø bare et par hundre meter høyere opp i fjellet, men sola gjorde at temperaturen var fin. Insektene surret også litt rundt omkring og ga oss troa på at et godt fiskeri var like om hjørnet.

Bloddråpesvermer












Vi gikk et par km og slo leir ved hva som nesten må karateriseres som et sakteflytende vann. Det så meget forlokkende ut og jeg bare ventet på at noe sprøtt skulle skje. Spente satte vi i gang med fiskinga. Etter et par timer hadde vi bare fått hver vår knøtt på ca 100 gram. Jeg skjønte det ikke da og skjønner det ikke nå. En så fin plass må bare huse mye stor fisk? I så fall svømmer de der ennå.
Det var mer fart i et vann like ved. I løpet av 30 minutter bidro jeg til lunsjen med to ørreter på 300 og 400 gram, og da Katta like etter fikk lurt opp en på 400 gram i elva, hadde vi ikke bare hadde vi ordna oss et realt måltid, men vi var i gang!

















Kvelden ble brukt til å utforske området ytterligere. Det var virkelig flott her, selv om vakaktiviteten var någet laber.

På vakpost

Etter at sola forsvant ble det kaldt igjen


















Dag 3. Varmt og lite vind. Turen gikk til en krystallklar sideelv som så meget forlokkende ut. Rett og slett nydelig var den!. Vi fant tidlig en sippvakende luring ute i smeltevannet. Umulig å si størrelse, så jeg var raus. Katta snek seg i posisjon og fikk et par kast på den før hun bestemte seg for å sende noen digre bølger mot den isteden. Det ble stille i strømmen. Fisken returnerte etter en halvtime og fra min lille fjellknaus kunne jeg se at den var stor! Men også fryktelig stresset. Vannet var grunt og den skjøt frem og tilbake i strømmen som om den hadde det travelt. Det blåste opp litt så jeg mistet den av syne. Katta fikk til noen gode kast, men den tok ikke. Da vinden stilnet igjen hadde den klokelig forduftet.

Katta prøver seg på en sippvaker
Siphlonurus alternatus på menyen?

Vi fant bare denne ene fisken i elva. Jeg kastet bort nesten hele dagen (20 Tor-minutter) på fisk som vaket svært uregelmessig i et vann ved siden av. Enten vaka det for langt ut eller så nærme meg at jeg måtte fryse til is og håpe jeg ikke ble sett. Det hele ble bare klønete og jeg hadde snart ikke et fnugg av selvtillit igjen. Vi gikk derfor videre til et nytt vann hvor fisken var mindre, men hvor ting stemte bedre fiskemessig. Vi fikk bra med fisk mellom 200-400 gram her. Vi traff også på en gammel og stiv mann som så ut til å kose seg i julisola.
 Siesta for Katta, men ikke for myggen..
 
 Mye mygg i Børgefjell
Jeg får ikke reaksjon av myggstikk. Det gjør Katta. Evolusjon er på sett og vis flott. Jeg tenker da på myggen som må ha utviklet ekstra lange snabler her oppe. Å stikke gjennom to lag med ull krever det lille ekstra. 

Opptelling
Dag 4. Fortsatt pent vær, men en del vind. Vi gjorde det vi burde gjort dagen før - tok turen til 'Kilosvannet', som Katta etter hvert døpte det. En frisk klekking av små vårfluer #16 lokket opp pen fisk og vi lot oss ikke be to ganger. Vi fikk i løpet av dagen lurt opp flere fine og jeg fikk posere med flest :)

950 gram

600 gram
850 gram
 
585 gram
 Lunsj
 
Dag 4. Frisk bris med stormkast. Eplekjekk gikk jeg ut for å utføre et snarlig morgenstell i ført shorts og tynn trøye. Så nærme å fryse ihjel tror jeg aldri jeg har vært. Vel tilbake i teltet kunne jeg fastslå at det ikke skulle fiskes i dag, og videre at snop-rasjoneringen ikke kom til å bli snillere av den grunn. En sulten og værsjuk Wildcat måtte derfor ty til fjellets snop, om fisken skulle fått sagt det sjøl, - et stankelbein.
 Merkelig nok var det bare Katta som spiste disse. Selv om det var mange ute på vannet, ville ikke fisken ha de. Pussmerkelig.

Vinden løyet akkura nok til at vi ble lurt ut av teltet og opp i vadebuksene litt utpå dagen. Få minutter etter at vi sto linet opp, blåste vi nesten på elva. I mangel på bedre ting å gjøre, stakk vi en svipptur bortom Kilosvannet. Det var tregere føre denne dagen og jeg så ikke et eneste vak i monsterbølgene. Men så lenge jeg har six-pencen på, trenger jeg visst ikke å se vak. Det er bare for meg å legge ut flua, i følge Katta. Jeg hadde egentlig gitt opp alt og drev lenge på med en 7-8 meter lang fortom med et tørrflue-tospann - en stankelbein og goddard cocktail. Planen var å få presentert dette uten tvinn og tull i den hylende vinden. Jeg prøvde meg frem med et kast på 2 meter. Så en lobb på 6 meter. So far so good. 3 sekunder senere så jeg en stor fisk rulle rolig over en av godsakene. Etter noen nervepirrende minutter kunne jeg konstatere at det var goddard-kvasten #16 som ble aftenmat. Igjen ville de altså ikke ha biffen av et stankelbein.


En superflott ørret på 46cm og 1015 gram
...og da må man frem med kilossigaren

Dag 5. Vi hadde sett oss ut et stort vann med et utos som lignet veldig på 'Kola-brekk' som vi har sett på fiskefilmer. Da var det selvsagt verdt å vandre 5 kuperte kilometer i "pustende" vadebukser opp hit. Vel oppe gikk vi oss på tåkebanker, regn og en sur vind. Så en fisk sippvake på ett av brekkene og som vanlig var jeg raus. Katta fikk prøve, men fisken virket sporløst forsvunnet.

Katta kjører tette bukter med sin nye skihopper-stil.
Fisken tok ikke, og selv rota jeg bort en 3 hektos i tilslaget.  Jeg prøvde meg på en fisk som sto trasig til, lang ut foran en stein, men hadde på fortomsoppsettet fra dagen før. Etter to forsøk satt jeg igjen med århundrets fortomsvase. Det ble ikke stort mer enn noen tullekast og lunsj før vi fant det for godt å gå rett ned igjen fra 'fattigmanns Kola'. For å hjelpe Katta med en synkende selvtillit etter noen dager uten skikkelig fisk, knixa jeg opp et par friskuser på veien ned slik at vi hadde middag. Kunne se på henne at dette var akkurat det hun trengte nå :)

Dag 6. Meget pent vær og en perfekt dag for en ekspeditas! 'Navnløysa' og 'Andedammen' skulle til pers. Navnløysa var et lite vann med stor fisk som hamret ned vårfluer med en gang de forvillet seg utpå vannet. Jeg missa på en real kubbe som velta seg over vårflua mi, men fikk en trøstefisk på rundt 400 gram. Katta fikk lurt opp et par på 300 gram i en tjern like ved. Selv om jeg la ut om vannets potensial, kom 'vi' frem til at vi måtte gå videre. Dette vannet var jo bare et delmål for dagen. Jeg kunne høre 'plask' og 'plomp' fade ut der vi labbet bort fra vannet. Og for en bommert dette lå an til å bli! Vårt neste mål, Andedammen, så overbefolket ut. At jeg var sulten hjalp ikke på iveren akkurat. Vi gikk fordi en grunn bukt der en ørrettrio gikk sammen og sippvaket bare et lite fluekast unna. Småfisk!, konstaterte jeg. 'Fisk over 200 gram gjør ikke slik!'. Og slik fortsatte jeg å peke og konkludere helt til lunsjen var unnagjort. Kun takket være latskapen min ble vi enige om at vi kunne ta noen kast før vi gikk tilbake til Navnløysa. Vi fant hver vår knøtt å kaste på og angrep situasjonen med stor nonchalans. Det så veldig lett ut, men ikke f. om vi fikk de til å ta. Etter hvert klarte Katta å skremme sin fisk, da den i nysgjerrighet ville se hva det var som laget slike bølger mot den. Halvkilosfisk!, utbrøt hun. Jeg skjønte etter hvert også at fisken jeg kastet på hadde pontesial til å bikke 200 gram med god margin.  Fluebytte, fluebytte, fluebytter..

Vårfluepupper skulle etter hvert bli løsning på problemet. Plutselig var det ikke så verst å dyppe flua her likevel!

Friskus!

  750 gram.  Spretten ørret, treig fotograf
En av sippvakerne i bukta, anslått av Belly til under 200 gram
 
650 gram var den gitt!
  1020 gram!
Etter dette gikk vi tilbake til Navnløysa hvor Katta hadde en liten oppvisning med 2 fisk på 650 gram. Jeg blanka.



Dag 7. Pent vær, men mye vind. Katta må ha vært koma for hun husker faktisk ikke denne dagen og mener den aldri fant sted. Men Katta var fortsatt i støtet etter den gode gårsdagen og landa en pen fisk i kilosvanet på rundt 600 gram. Jeg fikk opp et par på 400-500 gram. Dagen gikk i et rolig tempo og det ble mye venting på fisk som aldri vaket.


Vinden stinlet, månen viste seg og tempen sank betraktelig. Utpå kvelden ble det litt kosefiske i 'mataukvannet'. Katta har snart gitt navn til alle de navnløse vannene på vidda her. Dette var et teltnært vann som huset mye bitevillig fisk opp mot 400 gram. Et perfekt vann for å hente seg noen måltider med andre ord. Kjøttkvalitet var meget fin her etter som de hadde spise mye linsekreps. I tillegg var de meget spreke og likte å røpe posisjonene sine ved vak. Et skikkelig kosevann.

 Perfekt størrelse
Fin kjøttkvalitet
 Dag 8. Pent vær, men mye vind. Vi var tomme for nugatti så da ble det brukbar nødløsning til frokost.

Firkløver er godt som pålegg!
Vi begynte på turen tilbake til Namsvatnet og campa ved 'Halvveisvannet'. Vi hadde sett oss ut dette da vi passerte det på vei inn i fjellet. Vi tenkte at ingen ville gidde å fiske her i ingen manns land, men ved nærmere inspeksjon fant vi både fiskestier og bålplasser langs med vannet. Men at det er mange som fisker der trenger ikke alltid å slå negativt ut.
Halvveisvannet (som består av 3 vann). Godt Katta ikke har ansvar for å navngiving utenfor denne bloggen

Ventet forgjeves på at vinden skulle løye. Godt med noe annet enn fisk i gryta!


Vi trosset til slutt vinden og bestemte oss for å gjøre et forsøk på å skaffe middag
Vi gikk hver vår vei og møttes etter ca en time. Jeg fikk lurt opp noen luringer på Vagwing og hadde vel egentlig ordnet middag for to (de tre nederste). Katta var så omtenksom at hun ordnet med en tannpirker til måltidet (øverst). 
Resten av kvelden blåste og lynte bort, og nok en gang havnet vi i stormens øye. Katta forsøkte å ta bilder av lynnedslagene (!), mens jeg krøp godt ned i soveposen. Liker ikke tordenvær. Mulig jeg er paranoid, men det virker som det alltid leter etter meg. Det samme skjedde i Jotunheimen for to år siden. Uværet passerte ikke, men sirkulerte rundt oss og slo ned nærmere og nærmere. Katta virka litt skuffa når lysshowet var over. Jeg pusta lettet ut. 

Neste dag ble en lang transportetappe hvor det store høydepunktet kom på Mac'ern i Steinkjer. Hamburgermeny og coca cola. Wunderbar! Det ble en veldig fin tur med mye fin fisk. Ikke alle fikk plass i denne rapporten. Vi vil jo ikke skryte for mye av oss selv!  Neste år stikker vi langt unna Børgefjell. Slik som vi har mata myggen i år blir det nok en real myggboom . Nå vet ikke jeg hvor mange egg en mygg legger, men hvis det i utgangspunktet er så mange at de delvis skygger for sola på en finværsdag så er det allerede for mange.