Siste reis 29-30. august

Rom hadde staket ut kursen for årets siste reis. Jeg hadde selv noen spennende vann jeg ville prøve, men Rom fristet med opplevelser som sto til høyeste trumf. Det fantes et vann der han en sen oktoberdag (angivelig) hadde sett flere store ryddefisk gjøre rent etter dagens insektrot. Ikke bare en, nei, en i hver bukt! Og ikke nok med det, han hadde også tilgang på en hytte like ved vannet, eller en "Kahut" som han kalte det. Siden jeg aldri hadde bodd i en Kahut, ei heller hadde sett så mye ryddefisk før, gikk jeg med på å legge turen hit.

Vannet virket lovende, Kahut'n, tja... Det manglet noen desimeter på at døra gikk igjen og man måtte kjempe seg oppover en 30 graders helning i yttergangen for å komme seg inn på kjøkkenet. Ytterdøra hadde likevel en funksjon. Ved å dunke den hardt i hytteveggen og rope "høi høi høi", kunne fugl og vilt jages ut slik at man slapp å møte de i den trange 30-gradern. Kjøkknet var som et middels studentkjøkken, men stort pluss for innlagt dryppestasjon for enkel oppvask.

Stua var meget bra. I dunkel belysning så det rimelig rent ut også. Etter mye ad hoc fikseri hadde vi både divan og en velfungerende peis. Rom lyste av stolthet. Jeg satte meg på divanen og stilte han til veggs. 'Du, det finnes vel ingen ryddefisker i vannet her, gjør det vel? Du ville vel egentlig bare vise meg Kahuten?' Ordspråk og kroppsspråket samsvarte ikke og mistanken min om småfisk bare økte..

Det tok ikke så lang tid før vi fant vakende fisk. Så ut som småtjafs, men det er greit å bli dus med ny fortom før de store. Rom tuslet litt videre der han trolig skjønte at storfisk-spillet var over. Etter timen hadde 3 ørretpinner blitt lurt opp og mistanken bekreftet. Positivt var det at de var i brukbar kondisjon, men skuffelsen var likevel vanskelig å skjule. Det var vindstille og varmt, men noen vakfest startet aldri. Vi ble gående og lete etter fisk, men fant aldri noe skikkelig spennende. Vi kom oss tilbake til kahuten og fikk opp en liten lunk.

Neste dag startet med nok en liten tass mens Rom sov. Samlet gikk et frustert team ned i myrpyttklekkeriet og krafset opp mengder med småfisk. Å som vi koste oss! Fisk som ikke snudde på flua og tilslag som satt. Kan det her ha vært ryddefisken Rom hadde sett? Godt å få opp selvtilliten uansett! Rom fikk så (angvelig - kameraet hans streiket) en fisk i underkanten av et tidels bismerpund. Så stor fisk her? Vi dekte til sporene våre for ikke å røpe plassen og gikk videre til Litlvanet.

Jeg skuet et pussig vak fra vår lille camp. Jeg hørte *plomp* og så vannspruten stå innover myra. Jeg har da aldri sett småfisk gjøre slike krumsprang før. Dette måtte undersøkes litt nærmere. Kanskje 2 minutter etter at den var oppe kom jeg i posisjon. Myrfisk går sjelden langt så jeg kasta på nøyaktig samme sted som den vaket. Flua fikk ligge i ett sekund før den smalt på. Fisken var ikke stor, men større enn den var for bare litt siden. Hvordan den skulle få ned ei vårflue forbi denne biffen er litt vanskelig å si. Jeg resirkulerte øyenstikkeren, men kakket fisken i kultiveringens navn.

Sniken!


Det er noe med det å avslutte med stil.. Det manglet noen gram på det denne reisen, men flott tur!