Midtsesongskrisa

Roar hadde vært en ny tur i Laksjokka og hentet seg poeng. Jeg lå under 3-2 i en konkurranse jeg ikke har tapt siden jeg var, ja, 12? Jeg så for meg at han smilte lurt der han snekret på garasjen sin. Laksen har alltid vært vippepoenget jeg ikke har hatt sjanse på. Det svartnet for meg. Jeg husker lite av hva som skjedde i dagene som fulgte, men fredag 21. august satt jeg med en Scott G2 i fanget og suste innover Finnmarks pampas. Joiken satt like løst som eksosalegget over Tana bru. Dyr stang = billige guider. Jeg fikk holde ut. De advarte med at det var for seint på sesongen for insekter, noe jeg selvsagt avslo som tullprat.

Det har vært noen netter med minusgrader sa guiden, Turje, da vi ankom Røyejávri. Insektene forsvinner i minusgrader... Han kunne også berette om at det aldri var vindstille her og at vinden konstant var en sur nordøst -type. Jeg var i ferd med å knekke sammen, men satte tappert på en kulehodenymfe. Turje satte på en 28 grams møresild og pælma midtfjords. Skulle visst være rett medisin for 2-kilosene her dette. Jeg klarte å kaste 7 meter i vinden og innså at prosjektet var en fiasko.

Etter en time løyet vinden såpass at det faktisk ble en leside på vannet. Dette var visst griseflaks her oppe. Turje fant så en pen fisk til meg 12 meter fra land. Det tror jeg var ennå mer flaks. Nå gjaldt det! Nymfa gikk høyt og lavt, men nada. Guiden fikk prøve seg etterpå. Nada. Knappe timen etter viste den seg igjen på nesten samme sted, men nå på rundt 20-22 meter. Den så skikkelig pen ut! Jeg dro til med en #16 vårflue og traff vel egentlig veldig bra. 30 cm for kort kanskje. Ingen ting skjedde. Det var nå ett insekt på overflata og jeg var sikker på at fisken så det. Etter halvminuttet så jeg spørrende på Turje, men jeg fikk bare et tomt blikk tilbake.*slurp!*. I sidesynet kunne jeg se en rygg cruise over vårflua. Guiden ropte ”DÆR TOK AN!!!!”. Jeg skvatt til med et for tidlig tilslag og kjente fisken slå med hodet to ganger før det hele var over. BIRO!!!

Like etter kom den en minirøye som vaka rett mot meg som en butterfly-svømmer. Den hadde ikke før gått under vann før den kom opp igjen, dette 7 ganger på rappen. Den tvilte heler ikke på flua mi ett sekund! 24 cm. Etter dette fikk jeg to tasser til på tørt - 22 og 25 cm (myggklekker #18). Selv om jeg fikk inn poenget jeg skulle gikk tankene til røya som glapp.

Neste dag gikk vi for sjøørret tørr. Turje hadde en strøm hvor det gikk både laks, sjøørret og digre kveiter. Jeg satte på 0.17 bare sånn i tilfelle. Det var mye sjøørret der som så ut til å ta fjærmygg eller noe annet i filmen. Jeg fikk kjempet ut flua i motvinden. Man kan tillate seg mye rart så lenge strømmen retter alt opp igjen. 23, 25 og 33 cm (vårflue #16).

Resten turen gikk med til å jakte brunørret våt. Vi besøkte det ene hemmelige vannet etter det andre. Småfisken sto og trykte inne ved land, og var tydelig livredd for et eller annet. Vi så ingen ting til de beryktede ørretkubbene på 4 kilo. Ja, med unntak av i galskapens vann - et rent ørretvann ved E6'n. Hadde jeg bare hatt med vadere denne kvelden! Flere store ørret jaga yngel så det smalt like utenfor kastehold! Jeg ble stående og se på. En liten and kaklet seg avgårde utover mot fiskene og forsvant nesten i mørket. Noen sekunder etter på fikk den panikk og plasket febrilsk uten å komme seg mer enn en liten meter fremover. Så gikk det rundt i ring. Plaskingen fortsatte i nesten ett minutt! Hadde en ørret vært slu nok til å bite seg på? Vi så aldri noe mer til anda. Det ble bekmørkt og vi kom oss bort derifra i en fart. Det hamres vel hardt i garasjen til Roar nå. 4-3 til meg!