Jeg håpet i det lengste å få med Buzz på en tur opp i Sunndalsfjella. Ikke bare er han lommekjent på kartbladet, han har både jaktet og bært ut reinsdyr fra fjellmassivene. Jeg veier omtrent det samme som et reinsdyrslakt, og skulle jeg enten ramle eller blitt tatt av harepesten, kunne Buzz teoretisk sett bært meg ut mot et lite honorar. Og skulle Buzz selv bli rammet, kunne han krabbet inn en av jakt-steinhulene sine til han ble frisk nok til å komme seg ut for egen maskin. Angivelig skal han også vite om en hytte hvor det bor nakne damer. Med andre ord: Den perfekte guide. Men så var det dette med å prioritere jobb før fisking da.
Jeg måtte som vanlig nøye meg med Rom. Han bærer aldri mer enn det som får plass i 45-literssekken sin, pluss det han får trykket ned i 0.01 liters rumpetaska. Rumpetaska er allerede er fylt til randen av dryshake og lipgloss, og majorgenseren i størrelser xxxl fyller det meste av sekken. Jeg fikk til slutt overtalt han til å bære kartmappa for fellesskapet, noe jeg senere kom til å angre på.
Etter 4-5 timers gange var vi fremme med Røysvatnet på ca 1300 moh. Det var blitt kveld og kaldvær og jeg kastet meg derfor rundt for å fyre opp bål. Rom ble bare stående og se ut på vannet, før han i opphisselse stotret frem noe med vak og støing, og at han måtte få gå og kaste på den. Jeg lo godt og parerte hovent at det ikke finnes støinger her! Vi er på fjellet, ikke Smølen. Men Rom forduftet like fullt. Etter en halvtime kom han tilbake. Hadde ikke fått noe. Men de var der, støingene, de svømte rundt her! Og Rom hadde hele to dager på å lure de alle som en. Han frøs, men det prellet bare av i iveren. "Gir du meg en Pøsle, Landcaptain!". Rom fikk en pølse.
Vi våknet til det fineste været man kan ønske seg på tidligtur i høyfjellet. Planen var å fiske i noen nærliggende småvann hvor vi hadde hørt rykter om at det var fin fisk. Etter uendelig mange tørrfluedriv i disse hadde vi bare hatt kontakt med pjesh. Vi kom derfor frem til at vi skulle gå opp til 1500 moh og prøve "Lake Buzz", et lite vann hvor det ryktes om stor og sint ørret. Rom viste vei siden han hadde kartet. Isteden for å gå et kort tur inn et dalføre, havna vi på en fjelltopp ca 1700 moh. Jeg lot det skinne gjennom hva jeg syntes om navigering, og la videre til at dette var sårt bortkastede kullhydrater på en slik strabasiøs dag. Rom ble sur, slo seg på rumpetaska og spurte om jeg hadde sett "glossa". Hæ? "Ja, lipglossen, din dumrian, jeg har mistet lipglossen, og du gikk bak meg og burde sett det!". Rom kom etter hvert til seg selv da han fikk kjølt seg ned i et fjellbasseng. Å gå i bibbs og vadebukse i kokvarmen var kanskje ikke så veldig smart.
Neste morgen fiska vi i Røysvatnet noen timer før vi gikk ned. Vi fikk mye smått og fikk en følelse av at det nok var langt mellom de store. På turens siste kast klarte Rom å lure leirfisken som han forsøkte seg på den første kvelden. Fin størrelse, og jeg gratulerte med nok en støing. Jeg hadde nå fått nok av slipsfisk og av å bare få de minste, så jeg tråkket med overlegg på godflua til Rom og beordret retur til lavlandet!
Jeg måtte som vanlig nøye meg med Rom. Han bærer aldri mer enn det som får plass i 45-literssekken sin, pluss det han får trykket ned i 0.01 liters rumpetaska. Rumpetaska er allerede er fylt til randen av dryshake og lipgloss, og majorgenseren i størrelser xxxl fyller det meste av sekken. Jeg fikk til slutt overtalt han til å bære kartmappa for fellesskapet, noe jeg senere kom til å angre på.
Etter 4-5 timers gange var vi fremme med Røysvatnet på ca 1300 moh. Det var blitt kveld og kaldvær og jeg kastet meg derfor rundt for å fyre opp bål. Rom ble bare stående og se ut på vannet, før han i opphisselse stotret frem noe med vak og støing, og at han måtte få gå og kaste på den. Jeg lo godt og parerte hovent at det ikke finnes støinger her! Vi er på fjellet, ikke Smølen. Men Rom forduftet like fullt. Etter en halvtime kom han tilbake. Hadde ikke fått noe. Men de var der, støingene, de svømte rundt her! Og Rom hadde hele to dager på å lure de alle som en. Han frøs, men det prellet bare av i iveren. "Gir du meg en Pøsle, Landcaptain!". Rom fikk en pølse.
Vi våknet til det fineste været man kan ønske seg på tidligtur i høyfjellet. Planen var å fiske i noen nærliggende småvann hvor vi hadde hørt rykter om at det var fin fisk. Etter uendelig mange tørrfluedriv i disse hadde vi bare hatt kontakt med pjesh. Vi kom derfor frem til at vi skulle gå opp til 1500 moh og prøve "Lake Buzz", et lite vann hvor det ryktes om stor og sint ørret. Rom viste vei siden han hadde kartet. Isteden for å gå et kort tur inn et dalføre, havna vi på en fjelltopp ca 1700 moh. Jeg lot det skinne gjennom hva jeg syntes om navigering, og la videre til at dette var sårt bortkastede kullhydrater på en slik strabasiøs dag. Rom ble sur, slo seg på rumpetaska og spurte om jeg hadde sett "glossa". Hæ? "Ja, lipglossen, din dumrian, jeg har mistet lipglossen, og du gikk bak meg og burde sett det!". Rom kom etter hvert til seg selv da han fikk kjølt seg ned i et fjellbasseng. Å gå i bibbs og vadebukse i kokvarmen var kanskje ikke så veldig smart.
Lake Buzz var noe helt annet. Det vaket betenkelig ofte og det meste så ut som pen fisk. Etter 30 minutter hadde Rom landet to fine, mens jeg hadde missa på to av samme kaliber.
Rom in action
Fine lengder, men det manglet en del på bra kondisjon
Fiskene ble mer forsiktige etter denne intensive seansen og vi slet litt mer med å få de til å ta. Jeg fikk lurt opp to fisk i håven utover dagen. Den ene på rundt 500 gram og i fin kondisjon, den andre betydelig mer slunken.
Min største - 850 gram (uviss lengde)
Utpå kvelden ble det finfint myggfiske i tjerna vi starten dagen i. Det litt rare var at fisken gikk og rotet mellom steinene helt inne ved land. Ryggfinnner og snuter stakk opp på de merkeligste steder og det så ut som store fisker. Vi fikk flere i sjiktet 40-45cm, men også disse var slunkne. Den ene av disse kroket jeg i ryggen og teamet trodde en stakket stund vi hadde med en norgesrekord å gjøre, men opp kom en slunken sak med stort hode på noen og førti cm. Rom kviknet til da han skjønte at det dreide seg fullt og helt om støingfiske. Han gjorde alt etter boka og oppsøkte smeltevannet fra den største av innløpsbekkene, til tross for at dette ikke var saltvann. Etter 15 minutter kom han stolt tilbake. Han hadde knixa opp selve sjefsstøingen på 49 cm! Jeg hadde ikke mer å gi. Vi tok kvelden.
Rom med en luring
Neste morgen fiska vi i Røysvatnet noen timer før vi gikk ned. Vi fikk mye smått og fikk en følelse av at det nok var langt mellom de store. På turens siste kast klarte Rom å lure leirfisken som han forsøkte seg på den første kvelden. Fin størrelse, og jeg gratulerte med nok en støing. Jeg hadde nå fått nok av slipsfisk og av å bare få de minste, så jeg tråkket med overlegg på godflua til Rom og beordret retur til lavlandet!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar