Froskedammen 27-28.juni

Det ble ny tur til Froskedammen og Stampa-høgda dagen etter nedfart. Kanskje vårfluene var i gang nå? Det virker kanskje naivt å tenke slik hver gang, men en dag må det jo starte og dette var dagen! De første store Phryganeidaene ploget rundt på overflaten, og vi fikk det vi hadde gledet oss til hele året. Nå skulle det være mulig å få overlistet en og annen purkefisk her! Men første tegn til bekymring kom fort. En eggleggende Phryga fikk gå urovekkende lenge et sted jeg visste det sto en fisk, og når fisken først kom og tok, klarte den bare å skade den store flua slik at den padla for halv maskin videre inn mot land. Fisken på halvkiloen+ brydde seg så ikke om å gå opp etter det lette byttet på 4 cm, og virket tydelig fornærmet av det hele. I tillegg til dette gikk en fisk og vaka 50 ganger, de fleste innenfor kastehold. Cagteam lina opp og serverte fisken fra alle kanter og hold, men den ville bare ikke ha fluene våre.

For min del fortsatte det som sist. En 4 hektos hoppa helt ut av vannet og bomma på vårflua mi som lå helt rolig (!). Så kom det en større fisk og rulla rolig over flua, men må enten ha bomma eller ombestemt seg i siste sekund. Med tilslaget kom flua poppende opp av vannet igjen. Alle gode ting skal jo være tre, men da jeg på det tredje forsøket dro av selveste storpurka inne ved kanalen på grunn av for tidlig tilslag, følte jeg at jeg hadde brukt opp tabbekvota for hele året! Vi hadde sett fisken vake rundt lenge før den tok og det hadde ikke vært noe å sagt på om den var 1,5 kilo. I tillegg til frustrasjonen bet knotten hardere og hyppigere for hvert minutt. Jeg lagde meg et røykbål, stakk hodet inni og kjente knotten slippe taket en etter en.

Rom ringte fra FT og hadde hatt på en stor fisk noen sekunder før den slapp. Han meldte også om litt vind, og siden knott ikke liker vind labba jeg i vei.

Selv om jeg skremte ut lommen på Rom, tok det ikke lang tid før han hadde ny fisk på. Denne gangen hauset han opp situasjonen og lovte intet mindre enn rekordfisk! "Den knuser 1,2 garantert, gottabana!!" hoiet han, før han ble stram i maska og kjefta på snella som slo seg vrang. Man skal være forsiktig med å love rekordfisk når man ikke står i fare for å miste den, er en velkjent, men uskreven regel i dette gamet. Rom spilte høyt nå og gikk "all in" med troverdigheten som innsats. Da fisken lå i håven, ble det stille noen sekunder, før han innrømte at han kanskje hadde overdrevet situasjonen "litt". Men en stor fisk var det - 49 cm og 965 gram!

Jeg innså at jeg måtte handle raskt hvis jeg skulle få noe. Det hadde jo vært fint med en fisk i sin egen fiskerapport! Jeg så bekymret mot sola som hadde begynte å komme høyere på himmelen. Dagslys og blank overflate er ikke drømmeforholdene med vårfluer. I det jeg innså at slaget nok var tapt, vaket det en fin fisk på perfekt kastehold. Jeg slengte ut goddarden. Fisken hadde gått litt videre, men snudde seg i det flua landa og kom mot. Den gjennomskua likevel lureriet og snudde 5 cm fra flua. Jeg forbanna lyset, gjorde et raskt fluebytte til "dyret" og prøvde på nytt. Det samme skjedde igjen, men nå kom den for full maskin, og jeg kunne se ryggfinna nærme seg. Men igjen bråsnudde den like før flua og etterlot noen digre virvler på overflata, samt grå skyer i hodet mitt. Sær fisk! Hvem sier nei takk til dyret festet til 0.13 ? Jeg gadd ikke prøve mer på den, men blindfiska heller langt unna med samme flue. Da kom det en mindre skeptisk fisk og la seg på. Fint tilslag egentlig. Jeg kjente på den i 2-3 sekunder før den slapp, og det var ingen storfisk.

Mat og øl gjorde at situasjonen ikke var helsvart. Indrefilet, marinert kylling, Estrella og økologisk øl gjorde at en småsvart fiskedag ikke endte så verst likevel. Det vaket også noen skikkelig fine fisker nede i Froskedammen nå, og med litt vind neste dag kunne det absolutt være muligheter for fisk der nede.

En fiskelaus Belly var ikke nådig i sine straffeutmålinger etter Roms opphausing av fisk, som måtte sitte som svarteper og betjene grillen. Klokken var 6 og Rom var trøtt, men Belly var sulten og utnyttet situasjonen til det fulle. I teltet lærte Rom meg hvordan man skal gjøre tilslag. "Takk skal du ha", skulle man si før man strammet opp, eventuelt vente så lenge man ville da stor fisk ikke spytter ut flua. Man skal helst vente til fortommen og litt av snøret har blitt dratt under. Den siste teorien var helt ny for meg, men jeg hadde jo heller ikke fått fisk i dag.

Neste morgen sto jeg som vanlig opp litt før Rom. Jeg spiste et eple mens jeg gjorde meg klar til å preppe fortom. 0.13 spiss med køddekast-knute er ikke noe å satse på. Forsyne meg vaket det en fin fisk ved torva borte ved kanalen. Jeg tok en stor bit av eplet så safta rant nedover i begge munnvikene. Den hadde kanskje vært noe å starta dagen med! Jeg kunne løpt etter den, men erfaringsmessig går fisken fort i froskedammen. Jeg studerte vannet lenge uten at jeg så noe mer til den. Jeg fikk stoppe og drømme! Jeg fant frem preppeposen. Der kom fisken opp igjen gitt, nøyaktig samme plass. Enten sto den rolig eller så patruljerte den området flittig. Jeg spratt opp og ga blaffen i fortommen! Her var det ingen tid å miste. Med det halvspiste eplet i kjeften skled jeg ned den bratte skråningen som en tømmerstokk. Det må ha vært ny rekord! Jeg spurta over den våte myra før jeg roet meg ned inn mot standplass. Under minuttet etter at fisken var oppe for andre gang, slengte jeg flua ut 2 meter ovenfor vaket og lot den drive med vinden inn over der jeg trodde den opphold seg. Flua drev fort og etter 20 sekunder kom den opp og slukte goddarden. "Takk skal du ha", og den satt. Den gikk rett ut på dypet og der gikk den i 5-6 minutter før jeg klarte å få den inn til meg. Med tanke på den skrøpelig fortommen ga jeg villig vekk snøre når den ville ha. Når jeg først fikk den inn til meg, ble det virkelig kritisk. Den ville absolutt inn i gress og vannliljerøtter. Jeg måtte presse fisken så hardt at det sang i fortommen. I tillegg var fortommen min nesten 5 meter, og jeg måtte sveive helt til den kom inn på snella. Ett siste byks og den kunne lett slite av. Heldigvis ble det ikke noen nestenhistorie denne gangen. Jeg holdt på i omlag 12 minutter før fisken var kjørt nok til å gli inn i håven. Et flott eksemplar på 46cm og 975 gram (10 gram mer enn Roms ål!)

Rom hadde stått opp og kom sigende for å gi meg en oppvisning i tilslagsteknikk. Han hadde funnet en vakende fisk og med 0.20 spiss var han klar for det meste. Skulle han bruke "vente-teknikken", "Takk skal du ha" eller kanskje noe helt nytt? Jeg klarte knapt å sitte stille der jeg fantaserte. Flua hans drev sakte inn mot torvkanten. Hvor hadde det blitt av fisken? Jeg begynte å miste troen i det sluggerten kom opp og supet i seg vårflua. Rom skvatt til med det hardest tilslaget jeg noen gang hadde sett (ikke så ulikt det oppe i brehulevann, bare mye hardere, se tidligere post). Grunnet mye løssnøre var tilslaget perfekt timet, men 0.20 spissen ble revet tvert av. Tilslagsmentoren fikk seg en liten ripe i lakken.

Resten av tiden gikk bort på Cag-teams settefiskanlegg. Fra det naturlige klekkeriet ble det satt ut 3 fisk mellom 30-36 cm. "Scarface" på 36 cm (bilde) hadde et lite arr over øyet og det venter store premier ved en evetuell gjenfangst.