Trollvatnet 19-20.juli

Det var meldt perfekt vær og jeg kunne velge og vrake i flere gromvann. Jeg følte det var på høy tid med noe nytt. Det ble derfor bort fra myr og frosk, og opp til Trollvatnet. Siden jeg var 12 har jeg drømt om å få fisk på tørrflue her, uten såklart å ha vært i nærheten. De gangene jeg har lykkes med flue har det vært i mørket og fra Don Juan, båten til Buzz. Don Juan har begynt å dra på årene som resten av oss Trollvassfarere. I år hadde snøen bøyd bort fjorårets reperasjon, tradisjonen tro. Heldigvis hadde jeg med meg noen spiker slik at jeg fikk lagt til nok en ad hoc løsning i rekken. Don Juan skal nå være robar ut sesongen.

Det var sol, en lett bris og jeg kunne se ned til 10 meters dyp i vannet. Jeg innså at jeg ikke hadde sjans med noe 3'er stang og tørrflue. Det virket i alle fall håpløst. Jeg lempet alt pikkpakket opp i Don Juan, rigga en stang med streamer og var tilbake i de gode, gamle dager. Dette måtte da bli knall! Men det var et fryktelig leven der jeg rodde utover, og selv de mest følsomme åretak medførte en del bi-lyder. Jeg prøvde å bli i ett med båten. Håpløst. Etter et par ringnes hørte jeg ikke mer til ulydene. Jeg hadde trua nå! Alt var jo perfekt. En runde rundt vannet, ingenting. Smart fisk, tenkte jeg, skiftet flue og kjørte i gang runde 2. 3'ern ble i tillegg rigget med en vårfluepuppe. Runde 2 over. Ikke et napp nå heller!

Etter flere fluebytter var runde 3 i gang. Jeg fant en vakende fisk i bukta ved demningen, og avbrøt flueslepet. Fisken gikk veldig fort, og så ut til å patruljere et stort område. Jeg studerte den lenge og fant ut at den brukte ca 20 min på runden sin. Den gikk stort sett lang ute, men inne ved demningen var den bare 13-15 meter fra land. Skulle den fanges med mitt utstyr måtte det bli her. Jeg satte meg på huk bak demningen og ventet. Det ble helt stille. Hva om dette var flere fisker? Mange sprøsmål trengte seg på. Dette måtte være den dummeste plana hittil i sommer. Jeg kikket forsiktig opp over steinmuren. ingenting. Det må da vel ha gått 20 min nå? Jeg ga opp og fikk presset den stive kroppen opp i oppreist stilling. I det jeg reiser meg opp ruller det meget fin fisk over et insekt 7 meter foran meg. Fanken! Jeg fryser til is, men trolig til liten hjelp. Fisken sluttet vakinga og ble trolig skremt.

Enten er tørrfluefisket noe man kan finne et system i, eller så lurer jeg meg selv trill rundt gang på gang. Jeg følte meg uansett mye farligere nå enn fra båt, hvertfall teoretisk. Men så ble det helt stille igjen. Jeg klødde meg i hodet en liten halvtime før jeg var på dorgekjøret igjen. Denne gangen holdt jeg på til det ble skumring. Resultat: 1 napp, 1 fisk på i 4 sekunder (liten). Jeg var gjennom div vårfluepupper, march brown silver, zulu silver, wolley bugger, div zonkere, muddler minnow og streaking caddis. Selv ikke godflua til Sømme skulle redde meg altså? Dorgen ble så gitt opp.

Resten av natta jaktet jeg på vakende fisk fra land og Don Juan. I mørket klarte jeg å snike meg innpå fisk fra båten, og en og annen lot seg lure. Men ikke om de ville sitte! Da det begynte å lysne, hadde jeg hatt 4 fisk på mellom 4-5 hekto etter flua, samt noen fisk som var mindre. Fiskemaridanen ble pakket lengst ned i sekken og kveldsmaten ble isteden pasta napoli.

Jeg sov kjempegodt og våknet til nok en strålende dag. Båten ble parkert og jeg satset heller på landfiske. Likevel virket forholdene like håpløse som alltid her oppe. Sporadisk vaking, som oftest langt utenfor kastehold. Jeg tenkte å stille meg opp bak demningen igjen for å vente på fisken min, men jeg så for meg at jeg ville blitt skuffa. Det ble blindfisking med vårfluer og stankelbein langs bratte skrenter isteden. Jeg gikk ikke etter stor fisk nå, bare matfisk, og alt over 350 gram var tagbart. Da alt så som mørkest ut, kom det en halvkilos opp fra dypet og tok stankelbeinet mitt. Perfekt matfisk! Jeg trodde den var sikra etter å ha hatt den på nesten minuttet, men så kom flua poppende opp. Dette er første gang jeg har tenkt på hvitløksmarinert ørret mens jeg har kjørt fisk! Jeg fikk meg en knekk! Dette var uflaks i flaksen, for jeg visste dette ikke ville skje igjen. Ikke her oppe. Eller jeg hadde et ørlite håp da. Jeg hadde fulgt litt med på lureplassen min, og om jeg ikke så syner var det en fisk oppe der 2 ganger på en halvtime. Nye periodiske fenomener? Ja, når jeg tenkte meg etter var det ca 15 min mellom hver gang. Jeg hadde 13 min på å komme meg i posisjon, og jeg kastet ikke bort tiden. Nå skulle jeg ikke gå i samme felle som på demninga dagen før. Jeg slengte to ringnes og en potetgullpose i fiskeveska til fordel for fortomsmaterialet. Denne fisken skulle ventes ut om det så skulle ta timer timer. Jeg banna meg gjennom busker og kratt før jeg endelig satt trygt på mosehylla mi. Hadde det gått 15 min? Hvor var den? Klokka var vel slagen? I fare for at den skulle forlate plassen fordi den ikke fant noe spisbart, hasta jeg ut flua. Det begynte å blåse opp og flua forsvant i bølgene. Så hørte jeg et vak. Jeg får ikke før satt ned ringnesen før jeg ser snøret mitt bli dratt nedover. Det ble vel 2 "takk skal du ha", men den satt da tilslaget kom! Den gikk bestemt nedover på dypet mens den ristet på hodet. Jeg var livredd de spisse stienene og 0.15. Flua så likevel ut til å sitte godt, og etter 3 hopp uten å glippe skjønte jeg at denne kom til å bli med helt inn. Håven var milevis unna, men med et solid grep om nakken ble middagen reddet.

Den luktet litt på kilosgrensa, men den brøt nok akkurat ikke. Men matfisk fikk jeg så det holdt, samtidig som en 14 år gammel drøm gikk i oppfyllelse. Det er mulig å ta de på tørt!