Froskedammen 27-28.juni

Det ble ny tur til Froskedammen og Stampa-høgda dagen etter nedfart. Kanskje vårfluene var i gang nå? Det virker kanskje naivt å tenke slik hver gang, men en dag må det jo starte og dette var dagen! De første store Phryganeidaene ploget rundt på overflaten, og vi fikk det vi hadde gledet oss til hele året. Nå skulle det være mulig å få overlistet en og annen purkefisk her! Men første tegn til bekymring kom fort. En eggleggende Phryga fikk gå urovekkende lenge et sted jeg visste det sto en fisk, og når fisken først kom og tok, klarte den bare å skade den store flua slik at den padla for halv maskin videre inn mot land. Fisken på halvkiloen+ brydde seg så ikke om å gå opp etter det lette byttet på 4 cm, og virket tydelig fornærmet av det hele. I tillegg til dette gikk en fisk og vaka 50 ganger, de fleste innenfor kastehold. Cagteam lina opp og serverte fisken fra alle kanter og hold, men den ville bare ikke ha fluene våre.

For min del fortsatte det som sist. En 4 hektos hoppa helt ut av vannet og bomma på vårflua mi som lå helt rolig (!). Så kom det en større fisk og rulla rolig over flua, men må enten ha bomma eller ombestemt seg i siste sekund. Med tilslaget kom flua poppende opp av vannet igjen. Alle gode ting skal jo være tre, men da jeg på det tredje forsøket dro av selveste storpurka inne ved kanalen på grunn av for tidlig tilslag, følte jeg at jeg hadde brukt opp tabbekvota for hele året! Vi hadde sett fisken vake rundt lenge før den tok og det hadde ikke vært noe å sagt på om den var 1,5 kilo. I tillegg til frustrasjonen bet knotten hardere og hyppigere for hvert minutt. Jeg lagde meg et røykbål, stakk hodet inni og kjente knotten slippe taket en etter en.

Rom ringte fra FT og hadde hatt på en stor fisk noen sekunder før den slapp. Han meldte også om litt vind, og siden knott ikke liker vind labba jeg i vei.

Selv om jeg skremte ut lommen på Rom, tok det ikke lang tid før han hadde ny fisk på. Denne gangen hauset han opp situasjonen og lovte intet mindre enn rekordfisk! "Den knuser 1,2 garantert, gottabana!!" hoiet han, før han ble stram i maska og kjefta på snella som slo seg vrang. Man skal være forsiktig med å love rekordfisk når man ikke står i fare for å miste den, er en velkjent, men uskreven regel i dette gamet. Rom spilte høyt nå og gikk "all in" med troverdigheten som innsats. Da fisken lå i håven, ble det stille noen sekunder, før han innrømte at han kanskje hadde overdrevet situasjonen "litt". Men en stor fisk var det - 49 cm og 965 gram!

Jeg innså at jeg måtte handle raskt hvis jeg skulle få noe. Det hadde jo vært fint med en fisk i sin egen fiskerapport! Jeg så bekymret mot sola som hadde begynte å komme høyere på himmelen. Dagslys og blank overflate er ikke drømmeforholdene med vårfluer. I det jeg innså at slaget nok var tapt, vaket det en fin fisk på perfekt kastehold. Jeg slengte ut goddarden. Fisken hadde gått litt videre, men snudde seg i det flua landa og kom mot. Den gjennomskua likevel lureriet og snudde 5 cm fra flua. Jeg forbanna lyset, gjorde et raskt fluebytte til "dyret" og prøvde på nytt. Det samme skjedde igjen, men nå kom den for full maskin, og jeg kunne se ryggfinna nærme seg. Men igjen bråsnudde den like før flua og etterlot noen digre virvler på overflata, samt grå skyer i hodet mitt. Sær fisk! Hvem sier nei takk til dyret festet til 0.13 ? Jeg gadd ikke prøve mer på den, men blindfiska heller langt unna med samme flue. Da kom det en mindre skeptisk fisk og la seg på. Fint tilslag egentlig. Jeg kjente på den i 2-3 sekunder før den slapp, og det var ingen storfisk.

Mat og øl gjorde at situasjonen ikke var helsvart. Indrefilet, marinert kylling, Estrella og økologisk øl gjorde at en småsvart fiskedag ikke endte så verst likevel. Det vaket også noen skikkelig fine fisker nede i Froskedammen nå, og med litt vind neste dag kunne det absolutt være muligheter for fisk der nede.

En fiskelaus Belly var ikke nådig i sine straffeutmålinger etter Roms opphausing av fisk, som måtte sitte som svarteper og betjene grillen. Klokken var 6 og Rom var trøtt, men Belly var sulten og utnyttet situasjonen til det fulle. I teltet lærte Rom meg hvordan man skal gjøre tilslag. "Takk skal du ha", skulle man si før man strammet opp, eventuelt vente så lenge man ville da stor fisk ikke spytter ut flua. Man skal helst vente til fortommen og litt av snøret har blitt dratt under. Den siste teorien var helt ny for meg, men jeg hadde jo heller ikke fått fisk i dag.

Neste morgen sto jeg som vanlig opp litt før Rom. Jeg spiste et eple mens jeg gjorde meg klar til å preppe fortom. 0.13 spiss med køddekast-knute er ikke noe å satse på. Forsyne meg vaket det en fin fisk ved torva borte ved kanalen. Jeg tok en stor bit av eplet så safta rant nedover i begge munnvikene. Den hadde kanskje vært noe å starta dagen med! Jeg kunne løpt etter den, men erfaringsmessig går fisken fort i froskedammen. Jeg studerte vannet lenge uten at jeg så noe mer til den. Jeg fikk stoppe og drømme! Jeg fant frem preppeposen. Der kom fisken opp igjen gitt, nøyaktig samme plass. Enten sto den rolig eller så patruljerte den området flittig. Jeg spratt opp og ga blaffen i fortommen! Her var det ingen tid å miste. Med det halvspiste eplet i kjeften skled jeg ned den bratte skråningen som en tømmerstokk. Det må ha vært ny rekord! Jeg spurta over den våte myra før jeg roet meg ned inn mot standplass. Under minuttet etter at fisken var oppe for andre gang, slengte jeg flua ut 2 meter ovenfor vaket og lot den drive med vinden inn over der jeg trodde den opphold seg. Flua drev fort og etter 20 sekunder kom den opp og slukte goddarden. "Takk skal du ha", og den satt. Den gikk rett ut på dypet og der gikk den i 5-6 minutter før jeg klarte å få den inn til meg. Med tanke på den skrøpelig fortommen ga jeg villig vekk snøre når den ville ha. Når jeg først fikk den inn til meg, ble det virkelig kritisk. Den ville absolutt inn i gress og vannliljerøtter. Jeg måtte presse fisken så hardt at det sang i fortommen. I tillegg var fortommen min nesten 5 meter, og jeg måtte sveive helt til den kom inn på snella. Ett siste byks og den kunne lett slite av. Heldigvis ble det ikke noen nestenhistorie denne gangen. Jeg holdt på i omlag 12 minutter før fisken var kjørt nok til å gli inn i håven. Et flott eksemplar på 46cm og 975 gram (10 gram mer enn Roms ål!)

Rom hadde stått opp og kom sigende for å gi meg en oppvisning i tilslagsteknikk. Han hadde funnet en vakende fisk og med 0.20 spiss var han klar for det meste. Skulle han bruke "vente-teknikken", "Takk skal du ha" eller kanskje noe helt nytt? Jeg klarte knapt å sitte stille der jeg fantaserte. Flua hans drev sakte inn mot torvkanten. Hvor hadde det blitt av fisken? Jeg begynte å miste troen i det sluggerten kom opp og supet i seg vårflua. Rom skvatt til med det hardest tilslaget jeg noen gang hadde sett (ikke så ulikt det oppe i brehulevann, bare mye hardere, se tidligere post). Grunnet mye løssnøre var tilslaget perfekt timet, men 0.20 spissen ble revet tvert av. Tilslagsmentoren fikk seg en liten ripe i lakken.

Resten av tiden gikk bort på Cag-teams settefiskanlegg. Fra det naturlige klekkeriet ble det satt ut 3 fisk mellom 30-36 cm. "Scarface" på 36 cm (bilde) hadde et lite arr over øyet og det venter store premier ved en evetuell gjenfangst.

Froskedammen 25-26.juni

Ny teamtur til den lunefulle Froskedammen, og vi fikk som vanlig slite med bortskjemt fisk. Problemet var det samme som sist; det var ingen vårfluer eller insekter større enn krok #16, og fisken hadde disse tidvis i store mengder. Under overflata kokte det fortsatt med liv. På kvelden fikk Rom lurt på en liten fisk på en fallskjerm-mygg, mens jeg dro av to i tilslaget på en liten vårflue. Begredelig! Det var bare å sette seg ned og vente på bedre tider, noe vi spådde kom til å skje over natta. Ikke den minste vårflue-plog eller stigende puppe skulle gå oss forbi fra vår utkikkspost oppe i stampe-høgda. Og ingen ting gikk oss forbi den første halvtimen, der vi observerte, diskuterte og funderte. Problemet var bare at Rom hadde tatt med seg svinekoteletter, og tilbredningen av disse krevde fullt fokus på oppgaven. Hva som foregikk nede i dammen denne resten av kvelden gikk oss rett forbi.
















Etter at kåttsiene var borte og siste ølrasjon supet ned, hadde det blitt minusgrader og Roms "myssa" hadde begynt å rime, I hu og hast forsøkte han å varme den gamle filtposen sin på bålet før natta, et triks hans far, Costanza, hadde latt gå i arv sammen med posen.

I løpet av morgentimene gikk temperaturen i teltet fra 0 til 27 grader. Sola stekte på teltduken samtidig som Rom hadde snurpet igjen alle lufteventiler for å minske varmetap. Vinterposen min er heller ikke laget for å sløse med varmen, og å sove med klær på virket som en god idè kvelden før. Halvpanisk kom vi oss ut i sikkerhet. Rom la seg like godt i solsteken for å sove mer mens jeg gikk for å se om jeg kunne finne noe å kaste på.

Sola hadde for alvor tatt tak nå og insektslivet hadde skutt fart. Siste rest av vespertinaen så ut til å klekke og vannymfene var for første gang skikkelig i farta. De store vårfluene var fortsatt fraværende. Jeg fant en Phryganeidae-larve på bunnen og kunne hvertfall konstatere at disse ikke hadde gjort seg ferdig tidligere i sommer. Da jeg kom tilbake til leiren etter ekskursjonen min, fant jeg Rom i tydelig "solbrent-positur" med hendene foran ansiktet. Kroppsspråket formidlet "nåde nåde", men dagen hadde bare såvidt begynt for Kers Pink.

Froskedammen var egentlig håpløs med tanke på fisking. Vi tok heller turen til FT hvor ørreten var godt i farta med noen mellomstore vårfluer. Jeg fiska blindt med Goddard på plasser som virka fine. Inne i en dyp sivbukt kom det plutselig opp en fisk som er den største jeg noensinne har hatt etter på tørt! Den bomma heldigvis på flua slik at jeg slapp å miste den på annet vis. Lyden av vaket hjemsøker meg fortsatt, og den hadde garantert knust den gamle persen min. Isteden for å møte problemene med rak rygg og fiske til vi fikk noe, stakk vi til Brehulevann (BHV) hvor vi fikk et visuelt tørrfluefiske med fisk opp mot 33cm. Videre ville Rom gå til et nytt og uprøvd vann inne i fjellheimen. Selv om det var et stykke å gå, klarte jeg ikke å si nei til de blå øynenen i det rosa ansiktet. I dette vannet "Kers pink pimpernell" (etter oppdageren) så vi etter hvert at det ver meget fin fisk! Rom fikk lurt seg innpå et par fine fisker (hvertfall halvkiloser), men tilslag er vel noe vi begge burde trent litt mer på. Selv om det er synd vi ikke fikk de opp, er det genialt å ha et slik vann i bakhånd til senere. Vi skulle gjerne blitt her hele kvelden, men ansiktet til Rom var nå så rosa som menneskehud kan bli. Ja, jeg visste faktisk ikke at det gikk an å få en så markant rosafarge.

Laksefiske

En kombinasjon av kjedsomhet og elendig vær gjorde at jeg lot meg overtale til å fiske laks. Laksefiske er sikkert gøy for de som faktisk får og skjønner noe, men for meg er det drepen. Men siden alle jeg snakket med garanterte meg laks (akkurat som Valle på vår første smølatur) så kunne jeg jo alltids prøve meg.

Det svermet H. sulphurea og jeg så også noen B. rhodani da vi begynte fisket. Ørreten gikk av hengslene og klarte knapt vente på at sulphuene skulle sette seg der de hoppet opp for å ta de i lufta. Jeg skjønte jeg hadde valgt feil, og drømte meg bort til utløpsosen av lågen og de litt dypere kulpene nedenfor. Går det noen kiloser der nå kanskje? Eller hva med røye?

Laksefokus! Man må lukke ute slike forstyrrende skuer og tanker. Dobbelkroken ble lempa skått nedstrøms. Jeg prøvde å beregne farta nederst i pendelen og variere denne litt. Laksen lot seg verken pirre eller provosere av forsøkene min. Den tok i alle fall aldri. Rom fikk såklart lurt opp en fisk så jeg kan ikke skylde på forholdene! Jeg prøvde å hjelpe til med tailing, men 2-kilosen (?) var mye sterkere enn meg, og også det kunne fort blitt en komplett fadese for min del. På forsøk nr. 2 fikk jeg den opp på land og følte jeg i alle fall bidro litt til en teamfisk! Men som laksefisker og støttekontakt må jeg innse at jeg har feilet (bilde).

GFTJ 20-21.juni

Etter å ha fått opp selvtilliten i Fosterlågen, var jeg klar for et nytt forsøk etter vrien fjellfisk. Rom hadde byttet ut vespertina krok 16 med dobbeltkrok og tohånds, og var på vei til Surna for å forsvare tittelen som "årets laksegutt", eller noe i den dur. Jeg tenkte mer på det flotte fjærmyggføret som var meldt, og pakka for en 2 dagers inne i fjellheimen. På fjellet var det sol med en behagelig bris som kjølte meg ned der jeg sto i bar overkropp og prøvde å finne opp-ned og bak-fram på teltduken. Ikke akkurat en laksegutts drøm med slikt finvær, tenkte jeg og flirte ukontrollert høyt. En marginata kom flygende og satte seg på innsiden av teltet. Etter de svært nærgående vespertinanene i Froskedammen så jeg ingen betenkeligheter i at også slektningen hadde en hang til å være litt sosial. Jeg burde nok ha lukta lunta. Få minutter senere kom det noen så kraftige vindkast at det halv-nedplugga teltet holdt på å lette. Jeg stakk ut hodet for å se om noen kødda med meg, men alt jeg så ute var ei diger regnsky som skygga for sola. Brisen var bytta bort med Smølavind, latteren med sjokk og vantro. Klokka var 19 og en vindøkning så sent lover sjelden bra for myggfiske.

Plan B. Det hadde vært en varm dag frem til nå, men det var fint lite insekter å se der oppe. Med disse bølgene kunne jeg glemme mygg. Jeg har aldri hatt noe hell med marginatafiske heller og et eventuelt spinnerfall ville blåst av fjellet. Det måtte bli stankelbein selv om det var noe tidlig på året. Etter en time med svært liten tro på det jeg drev på med, kom det forsyne meg med en fisk opp og tok.

Det var ikke store fisken, men en pekepinn på at jeg kanskje ikke var helt på vidda likevel. Det var som å fiske her oppe i september. Stankelbeinet drev 10 cm i sekundet i den sterke vinden, og jeg visste aldri helt hvor kastet ville lande.

Etter en ny halvtime med kasting kom det en ny fisk susende opp fra dypet og velta seg over stankelbeinet. Fisken var svært sprek og jeg priset meg lykkelig for at stankelbeinfluene mine har mothaker. Først var den nesten ute på backingen før den snudde og kom rett mot. Det ble litt småslakke på snøret i kampens hete, noe som kunne kostet meg dyrt. Men fisken kom inn og ble målt til 41 cm (etter kontrollmåling).

Siden jeg skulle være her i 2 dager, ble denne matfisk. Mageprøven viste at den kun hadde spist mygglarver og vårfluelarver fra bunnen, og selv om fisken var råsterk var den ikke særlig dyp i buken.

Selv om jeg hadde hatt meget god uttelling så langt, hadde jeg ikke trua på at dette ville skje en gang til. Samtidig var det veldig surt, og stankelbeinet måtte opp i risteboksen litt for hyppig for min smak. Da det i tillegg begynte å regne, var valget enkelt - teltet! Man reiser ikke på 2 dagers uten bok, og jeg hadde med Ørretboka av Iakob Sømme på hele 600 sider, skrevet tidlig på 1940 tallet. Tung og bære, men gull verdt i stunder med grisevær. Vinden rev i teltet og regnet prikket forsiktig på duken. Aldri om jeg skulle ut av posen og ut i gufset igjen!

Da jeg holdt på å sovne, kom Lars, og han hadde med seg drikkbar proviant som bestilt. Jeg kom meg ut av pose og telt, og vi tok noen kast før det ble matpause. Lars insisterte på å lage bålet, noe jeg ikke sa nei til. Igjen tok jeg meg i å tenke kortsiktig. Lars liker fyr og flamme, og med mine ved-rasjoner ble dette som et St.Hans-bål å regne. Men å fyre opp alt på en gang og kjenne varmen var verdt det! Det ble ørret med brokkolitopper og "krutt-nudler".

Etter at Lars gikk ned, fikk jeg 15 minutter med så stille vær at jeg faktisk så et myggvak! Jeg satte på mygg og kasta ut. Vinden tok seg opp igjen og jeg så ikke flua. Plutselig hadde jeg likevel stram line og fisk på! Fisken var på størrelsen med den første og ble satt ut igjen.

Selv om fisket hadde vært bra, var det egentlig håpløst tørrflueføre. Jeg kunne gått en runde med nymfe, men Iakob ropte fra teltet og fristet med flere skrønehistorier. Vinden tiltok utover og det var som om tre mann fysisk sto og rista i teltet natta gjennom. Det ble mange korte soveetapper hvor jeg plutselig våknet og følte at jeg måtte holde i teltet før det reiste avgårde med vinden. 2 dagers'n ble redusert til en tur på under et døgn.

Fosterlågen 18.juni

I kveld ville kaste på vakende fisk. Jeg droppet derfor en fjelltur til fordel for Fosterlågen og området rundt hotspot'n min. Myggklekkingene er ofte svært gode helt inne ved land før vannet må tappes og store, produktive områder brakklegges. Det var et morsomt fiske med horisontale kast inn under overhengende trær og busker. Det skjedde mest i de mørkeste timene av døgnet. Fine fisker gikk og tok mygg head-tail langs gresskanten (bilde). Først fikk jeg mye småfisk, før jeg fant et område hvor det var flere fisk som virka store. Jeg kasta på den som virka desidert størst og den tok. Dette kan ha vært en av de sjeldent "store" der nede, men den glapp for meg. Jeg fikk likevel mange andre som trolig var i klassen under. Totalt fikk jeg rundt 25 fisk på klekkende mygg. 7 stk var mellom 300-350 gram og den største var 36 cm og 380gram. For et vann dette kunne blitt! Høy krokingsprosent og uttellingsprosent (mothakeløst). Dette ga mersmak!

Kvitberget 16.juni og 17.juni

Det ble en liten pitstop med EM, øl og mat før jeg labba i vei mot en mulig myggbonanza på Kvitberget. Det var såklart ingen bonanza. Jeg så ikke en mygg verken rundt eller på vannet. Jeg prøvde lenge med mygg på den blanke overflata, men gikk fort lei. Satte på en vannymfe og fikk opp to stk opp mot 4 hekto. Resten av tida brukte jeg til å se hva som kommer til å skje fremover. Fant flere digre Odonataer, Phryganeidaene har ikke klekt ennå (vanntemp 8 grader). Rompetrollene klekker nå, og ja, jeg kommer nok til å rive meg i håret over enorme mengder Leptophlebidaer her opp også..

Var oppe en liten tur også den 17., men det var like lite aktivitet på overflata som dagen før. Hadde et realt glefs etter på nymfe. Som i fjor er det en fisk (eller flere) som går inne i sivet og roter med halefinna i været. Jeg la ut en tørr mygg over 1 meter fra fisken, men likevel ble den skremt. Så et par skikkelig fine vake like utenfor kastehold i dag. Det løsner nok snart!

Froskedammen 15-16. juni

Årets første Cag-tur til Froskedammen! Vi kom ikke opp før ca kl.22 og gikk trolig glipp av den mest aktive perioden. Vi hadde et håp om digre Phryganeidaer, men vi fikk isteden store mengder vårfluer krok #18-20. For å gjøre det hele litt verre klekket store mengder vespertina, og det var et yrende liv under overflata. Jeg gikk for en Goddard #18 mens Rom gikk for en vespertinaspinner.

Det hele gikk ganske dårlig for oss begge. Jeg fikk opp en fisk på 150-gram etter å ha blindfiska en hotspot. Ut med flua kom også en vannymfe som var 3x størrelsen på flua, og jeg skjønte fort at fisk over 4 hekto aldri vil gidde å gå opp etter krok 18. Men vi prøvde for det om! Rom plagde en stor fisk som gikk og lagde bulevak langs sivkanten, mens jeg stripa opp den blanka overflata til det ikke var et vak igjen å se. Begredelig. Det var ikke annet å gjøre enn å sprette cags'n og håpe på bedre forhold neste dag.

Neste dag ble det bare mer av alt. Tepper av vespertina duppet bortover vannflata, men fisken tok seg bare sjelden bryet med å ta de. Fisken hadde uforskammet mye å spise, og vi hadde bare peanøtter og øl. Kombinasjonen var ikke til å holde ut. Da det i tillegg kom en vespertina opp i ølbollen min, kokte det over for min del. Vi måtte bort og aller mest fristet sikkerstikket "Brehulevann". Vi labbet avgårde.

Rom fikk den første sjansen på en myggspisende fisk. Hva Rom hadde på fortommen der han bø opp til dans, vites ikke, men fisken tok! Fiskeren som gjorde tilslag var likevel ikke til å kjenne igjen. Brei benføring og et veldig hardt tilslag (se Belly-baksleng). Det lyste forøvrig galskap av øynene til Rom hele denne dagen. Om det skyldtes at han brukte den gamle og lite vaska ullgenseren som hodeputa natta før, vites ikke, men han klarta da å få opp en fisk før han spurtet alt han klarte bort fra vannet og gjemte seg i en liten brehule.

Men fiskemessig var vi hvertfall i gang nå! Etter å han fått snakket Rom ut fra hula fant vi en ny fisk som gikk i myggrute langs myrkanten. Rom satte seg selv ut av spill ved å sette flua i et tjønnaks, og det var duket for et Belly-knix! Jeg sendte avgårde en myggklekker og lot den drive inn i ruta til fisken *slurp!* Et utrolig flott vak og fisken satt! Den var kanskje ikke verdens største, men endelig noe jeg klarte å lure!

Med selvtilliten i orden og det mentale noen lunde på plass, gikk vi den lange veien tilbake til Froskedammen. Jeg forlot galemann litt og gikk ut på halvøya for å prøve meg på et 5 minutter gammelt vak. Myggen min fikk ligge i 6 sekunder før den ble sugd forsiktig ned. Iveren tok overhånd, tilslaget for tidlig og flua poppa ut av vaket. Banneregla forsvant med brisen, jeg beholdt roen og gjorde et nytt forsøk på fisken. Den ville såklart ikke ta, flua drev inn i sivet og der står den fortsatt, godt planta i en sivtusst. Jeg hadde resignert igjen!

Før jeg gikk bort til leiren for en trøstende Kulmbacher, ville jeg se om jeg kunne finne noen store husbyggere slik at jeg hvertfall kunne ha noe å se frem mot senere i sommer. Jeg hadde ikke før satt meg ned ved vannkanten før en fisk vaket 4 meter ut fra meg. Den virka ikke så veldig stor, men prøve må man jo alltid! Sittende kilte jeg myggklekkern inn mellom 20 vespertina på kvadratmetern. Det tok 2 sekunder før fisken tok flua mi (!). Fisken banka ut 10 meter på direkten, og før jeg fikk kommet meg opp i stående hadde den tatt 10 nye. Fisken snudde, kom rett mot meg og fikk så mye slakke den ville før jeg rakk å sveive etter. Det var en liten stillingskrig før den gjorde to dunk med hodet og flua kom atter en gang poppende opp av vannet. Jeg stivna til og falt bakover i lynga som en pensjonist. I det fjerne hørte jeg Rom le høyt. Ellers var alt svart. Mens latteren stilnet fort der Rom måtte ned og hvile før en ny dag på "Stampa". Jeg hadde andre hensikter med kvelden..

Voldvatnet og Smøla 23-24.mai

Roar & The Wild Bunch hadde planlagt tur til Storvatnet og slikt takker jeg jo ikke nei til. Det ble derfor nok et leseopphold for å sikre internpoeng mot Roar i MOTFR. Hytta ved Storvatnet var utleid, og jeg derfor lokket til byen med en impulsiv Smølatur isteden. Før jeg visste ordet av det var vi likevel ved Voldvatnet. Jeg hadde jo mentalt forbredt meg på Storvatnet på Straumsneset! Lurt rett inn i en felle med andre ord! Jeg har ingen sterk bortestatistikk fra Voldvatnet, og senest i fjor tapte jeg innbyrdespoenget akkurat her. Det hjalp ikke at jeg gikk i ubehagelige jeans som gjorde gangen ennå stivere enn vanlig. Det var en ekstrem fjærmyggklekking og småfisken kom litt i veien for de større. Begge fikk en del ansjoser før jeg så en fisk vake litt for seg selv. Jeg snek meg bort og visste dette kunne være redningen. Fisken var aldri i tvil, og jeg så den suse opp og ta flua. En flott minipurke på 4 hekto som forøvrig ble uslåelig den kvelden.

Dagen etter våknet jeg med et smil selv om klokken ringte i bakertid for en student. Med på Smølalasset ble også "Safari" (Isak) og "Meller" (Mathias), som var godt i sukkerfarta allerede før Seivika. Alt rå til rette for en perfekt tur med unntak en en faktor, vinden. Det blåste konstant og så hardt at det var hvite skumtopper på bølgene både i saltvann og ferskvann. Jeg fikk med ett skikkelig trua. Det var jo bare litt mer vind enn sist cag team besøkte øya.

Vi fisket i vannet ved siden av Kongsvann og det tok ikke lang tid før Safari hadde en fisk etter på sluk. På mitt 10. kast fikk jeg på en fin fisk, og det før Roar hadde fått ut sitt første. 6 hektos Smøla-brownie.

Alle sammen fikk fisk, men det ble bare småpinner på oss resten av dagen. Jeg hadde noen fine etter da jeg pælma så langt jeg klarte utover mot midten av vannet, men på grunn av den sterke vinden hadde jeg dårlig kontakt med flua. Konklusjonen ble etter hvert at det var for mye vind. Veldig synd siden det så ut til å klekke bra med vespertina. Men man har ikke før kommet hjem fra Smøla før man får lyst ut igjen.


Alt i alt sikret jeg to innbyrdespoeng denne helga, hvilket betyr at jeg kan møte opp til neste duell med lave skuldre.

Angvika 18-26 mai

Eksamenslesinga har gått så som så. Det ble kanskje "5 runder" alt i alt i dorgecupen med intense internoppgjør innad i teamet disse dagene. Alt i alt har det vel ble blitt trimmet rundt en 70 sjøørret hvorav 69 har blitt satt tilbake. I tillegg ble det tatt en horngjel, en oppdrettsbue, en torsk (Belly såklart) og noen småsei. Marginene har tidvis vært meget små og skadefryden svært stor når den andre har mistet fisk. Har fått mye fisk mellom 2-4 hekto, men noen større har det også blitt. Rom har fått de største, men det hjelper lite så lenge poenggivningen er som den er. Første dorgesemester er unnagjort og i klubbjournalen står det bokført: Belly 4- Rom 1.

Kameraet klikka på Roms prakeksemplar av en ørret på 1650 gram en av disse dagene. Oppdretten var 1,1 kilo, mens horgjelen var 70 gram.

16.mai

Det måtte komme en reaksjon på knekken i båten. 16.mai er datoen for den årlige røyejakten min i Fosterlågen (siden jeg fikk en for 7-10 år siden). Cag team møtte fulltallig i Duelvosen med tørre mygg på fortommen. Det var litt regn, sur vind og veldig lite vakeaktivitet. Jeg stirra etter vak og spiste "sure kumlokk" til jeg fikk melkesyre i kjevemusklene. Og med ett var vinteren over for min del. 5 meter ut så jeg en liten virkvel. Jeg kasta ut og så paraloop-klekkern danse på bølgene før den forsvant i et head-tail vak. Årets første tørrflue-tilslag satt! Fisken var litt treig i det kalde vannet, og den var ikke større enn ca 27-28 cm. Men mellom kumlokkene kom det likevel frem et stort smil. Jeg fikk en som var litt mindre, mista to og mista en i tilslaget. Rom blanka etter dårlige tilslag. De tunge barndomsminnene hans fra Fosterlågen kom tilbake mens han mumlet noe om at Osmarka bare er fint om vinteren.

15.mai

Masteroppgaven i boks! Etter et mislykket forsøk på lesedag i Trondheim den 14., ble det hjemtur dagen etter. Jeg var ikke kommet til Krifast før kveldens fisketur var i boks. Det ble båttur med Anders D. og "Rom" fra det beryktede "Cag Team". Tors Deceiver var med i en jubileumsutgave (større enn vanlig) og forholdene var ellers perfekt. Det luktet storfisk hele veien med andre ord! Det tok baret 7 minutter for Rom var i gang med noe stort.

Det var en veldig sprek fisk, men den ble kjørt hardt siden den skulle settes tilbake. Jeg husker egentlig ganske lite av resten, men plutselig lå det en sjøørret på 3 kilo og i knallfin kondisjon i båten. Så ble den sluppet ut og det hele føltes som en fiskefilm fra Kola.



5 minutter etter dette var det slukfiskerns tur, og treblekroken satt godt krøket på undersiden av hodet. Etter nye 5 minutter lå også den i båten - 2,5 kilo. Det hele var sykt. Fiskene var brutalt store for en som ikke er vant til å se slik. Jeg hadde ikke lyst på så stor fisk. Det ville ødelagt meg helt! Jeg er derfor veldig glad for at jeg bare hadde småfisk og tang etter flua :)

Konklusjonene får bli at flue slår sluk og at man ikke bør starte sesongen i Sunndalsfjorden hvis man ikke er helt klar for det.

Smøla 13-15 mars

Årets første tur til Smøla og forventningene var som vanlig skyhøye. Etter harde studieuker i Trondheim var jeg rimelig fiskesugen. Jeg startet torsdagen med isfiske på hålåvatnet. Det var fantastisk vær og fisken var brukbart i farta. Hadde noen jeg ikke fikk kroka, men fikk opp to små. Den størte var vel rundt 3 hekto.

Videre gikk turen til sagelvosen med Lars. Det var noen fisker som sippvaket helt ute ved iskanten og lars sendte i vei en mygg. Fisken var ikke så sugen på tørre mygg, hvertfall ikke de som Lars fisket som vårfluer. Jeg fikk lurt på en liten tass på en tinsel myggpuppe og det var det. Råka var rimelig liten og det var ikke fart i steinfluene. Tarjei ringte og purret på fergerutene som jeg skulle ha sjekket for lenge siden. Jeg gjorde noen kvalifiserte gjetninger her og fisket heller litt til.

Etter å ha hatt litt flaks (spesielt for min del) med Edøyferga var vi endelig ute på Smøla. Vi tok det rolig den første kvelden og droppet kveldsfisking. Det ble mat og prepping av fortom. Så ble det utpsyking med å vise frem nyinvestert utstyr, hvor jeg trakk det lengste stråete med splitter ny jakke, håv, snøre og snørekurv. Flueboksen min så død ut i forhold til Tarjeis, så jeg måtte da ha noe. Vi spiste lidl pølser og lidlpomfri, akkopagnert med Heineken "cag".

Fredagen begynte vi i Hopavatnet. Det tok ikke lang tid før jeg fikk på en liten rakett på ca 32 cm. Minuttet etter fikk Tarjei en fisk på rundt 850 gram noen meter bortenfor, og enda litt senere en halvkilosfisk. Vi hadde begge bra med fisk etter. Med floa på vei opp, satte vi likevel kursen for Fuglvågen.

Vi hadde en sur vind i mot og det ble vanskelig å kaste. Jeg hadde 8'er og fikk da lempa ut mellom vindkastene.Tarjei hadde 6'er stang og måtte kjempe litt mer. Det stod likevel bra med fisk der vi klarte å få ut snørene. Jeg fant trolig en stim med fisk i utosen av elva. Jeg hadde en del fisk etter og fikk opp to - 40cm og 44cm. Hadde en veldig fin en etter som jeg så. Tarjei fikk en brukbar en i samme område litt senere.

Vi avsluttet kvelden oppe i fuglvågvatnet(?) med en hver på rundt 4-5 hekto. Neste dag hadde kameraet mitt streika og jeg fikk ikke filmet eller tatt bilder. Vi fisket i hopavatnet igjen og det startet som dagen før. Vi fikk tidlig en hver på rundt halvkiloen. Min var ganske brun og slunken. Jeg hadde noe fisk etter og mistet en fin en som velta seg over streameren. Tarjei kom ut av syne og jeg lurte meg etter hvert bort til plassen hvor han hadde en stor fisk etter tidlig på dagen. Først hadde jeg en fisk etter før den satt. Jeg kjente fort at dette var turrekord for min del. Jeg kjente den riste på hodet og jeg var livredd for at flua satt løst. Jeg kjørte den forsiktig i et par minutter og fikk den inn til meg. Men da fisken så meg, raste den utover og gikk dypt. To minutter senere fikk jeg sveiva den tilbake og jeg hadde glemt at flua kanskje satt løst. Jeg prøvde å presse den de siste 2 metrene til håven, men da kom flua susende opp av vannet. Dagen gikk og vi fikk litt fisk selv om det varblitt mer dødt nå. Jeg prøvde å innbille Tarjei at siste ferge var gått, men frøydis ringte etterpå med de riktigene fergerutene og da var turen og løgnene over for min del. Det ble hjemtur på lørdagen.

Alt i alt en veldig bra tur. Vi fisket ikke på de antatt beste tidspunktene og vi var i kontakt med mye fisk uten å fiske oss grønne. Det blir nok tur igjen om ikke så alt for lenge!