Depotsjøen 27-28. juni

Mange planer kokte til slutt ned til en solotur til Depotsjøen. Var oppe i 23-tida på kvelden og gikk meg på en liten vakfest. Sjelden kost til å være her oppe selv om det hovedsaklig var småfisk som vaket. Problemet med skikkelige vakfester er at fisken blir selektiv og man må finne ut hva de tar. Det er ikke alltid like enkelt. Jeg gikk i 3 timer og kastet på vak og vakruter, men selv ikke fisk på 200 gram lot seg lure av myggpupper, myggklekkere, voksne mygg, klasemygg, div vårfluer, stripende pupper, stigende pupper, rumpetroll, attraktor.. Det var bare ikke sjans. Mønster nummer 11 skulle likevel vise seg å fungere, men jeg tror det var mer flaks enn dyktighet. En brun vårflue #14 reddet lovnadene om å komme hjem med en bra fisk til grillen. Kjørte den forsiktig med tanke på senere tids rykehendelser, men det gikk greit. 45 cm og 9 hekto (på den gamle kjøkkenvekta).

Vårfluene i gang i nabotjønna, men så ikke ett eneste vak her. Enda en ting jeg ikke forstår..

Froskedammen 28 juni

Jeg og Rom gikk opp til Froskedammen i døgnets mørkeste timer. På veien opp rekapitulerte Rom forrige turs vakbonanza og forklarte at slikt føre ikke forsvinner over natten. Han lanserte også noen teorier og forslag til korrelasjoner hvor jeg velger å spare trykksverten. Etter å ha åpnet sesongen som teamets klovn kjente jeg at jeg gruet meg til fortsettelsen. Det gjelder virkelig å ikke få klumsespøkelset hengende over seg i dette gamet.

Vi fikk helt andre forhold enn sist gang. Det var lite på overflaten og tilsynelatende lite på vei opp for å klekke. Noe fisk så ut til å sippvake på myggpupper mens jeg mistenker andre for å ta div. ikke vingede insekter like under overflaten. Men uavhengig av vakform så virket fiskene nesten litt umotiverte til å gape skikkelig. Jeg hadde en liten fisk som tok 5 ganger, men som bare druknet flua uten å sitte (myggklekker og vårflue). Deretter hadde jeg en pen fisk som snudde to ganger på vårflua før ei skikkelig purke tar vårflua mi 6 ganger under en vakeseanse som varte i 15 minutter. Siste gangen kjente jeg at jeg dro flua ut av kjeften på den og løpet var kjørt. Jeg avsluttet kvelden med å se nok en pen fisk bare drukne flua mi. jeg fikk følesen av at fisken her operer som jerv i saueflokk og resignerte helt. Rom slet også med tilslagsproblemer og fikk ut sin frustrasjon gjennom en og samme banneregle hver gang.

Rom i "usynlighetsmodus". Begynner å bli stiv og gammel han også..

Purke på tur

Purke som ombestemmer seg to ganger

Froskedammen 26-27.juni

Cag-sjefen ringte med spådommer om vårfluer og KPP-vær til helga. Det måtte bli første reis til Froskedammen!

Jeg ankom torsdag ved midnatt og i ly av nattens mørkeste timer snek vi oss opp. Teamet led av søvnmangel, så planen var å sove så lenge vi klarte og våkne til vårfluebonanza. Etter så mange turer opp hit gjennom årene har kroppene våre lært seg å slumre ved enkeltvak og heller sove videre. Kommer det derimot to-tre på rappen så overstyres slumrefunksjonen og man kan glemme mer søvn. Min kropp er kanskje noe finere innstilt her enn Roms.

Vi kom oss i posene rundt 03:30 og våknet opp tidlig neste morgen, dehydrert som alltid i juni/juli. Det vaket lite så vidt vi kunne beskue i vindkastene. Jeg var så heldig å gå meg på en meget hissig vårfluespiser nesten med en gang. Den hadde nettopp veltet seg over en med dødsforakt. 4 kast senere velta den seg over flua mi og et lite kaos utspilte seg. Jeg kjørte den hardt og jeg mener etter forholdene bra, men den var nedi bunnen flere ganger. Da jeg fikk den inn til land, kjørte den seg fast enda en gang, men jeg fikk lirket den opp fra liljekvasten. Så, like før jeg skulle beorde Rom fra kamera til håv, ryker (!) fisken uten at jeg presset 10% av det fortommen fikk gjennomgå under det verste kjøret. Fortommen hadde røket midt på spisslengden og tvert av. Jeg fatter det bare ikke. Det kan jo ikke ha vært noe stein her? Tipper fisken var over 8 hekto, men under kiloen. Utilgivelig!

En bra fisk missa også på flua til Rom, og det hele smakte av blanking i stekvarmen. Vi stakk derfor opp til KPP for å få orden på selvtilliten og i det minste ta livet av blankespøkelset. Trehektosene der opp var godt i farta og vi kunne returnere til dammen med selvtilliten i orden begge to.

Etter mye peach og pølser, begynte vi andre økt i Froskedammen. Rom begynte like greit med ei nydelig purke på Goddard i djupenden. Jeg må si selve idèen Froskedammen fisk og litt av en start på en kveld som skulle vise seg å være fullt på høyde med glansdagene. 41,5cm, 910 gram og k-faktor 1,27

Det vaket pen fisk nesten overalt og i tillegg hadde du 2-3 gigakubber som viste seg av og til. Dette er fisk man ikke har lyst å få på med mindre man har 0.18 i spiss. Jeg hadde noen fine fisker etter flua, men de ikke tok skikkelig. Rom rapporterte om samme problem og var nær ved å få på en tømmerstokk av en fisk i høyrebukta. Etterpå var han plutselig over i venstrebukta og hadde nesten en ny fisk på land (samme kaliber som den forige), men alt jeg hørte var bare *ploing*. Den stupte ned i sivet og røyk (!). Hadde ikke jeg røket fisk tidligere på dagen skulle jeg tynt Rom noe fryktelig for dette.

Kvelden min var i ferd med å toppe seg. Jeg hadde tre fisk som sto litt vanskelig til, men som til gjengjeld vaket i rute. Jeg nådde ut til de når de var på rutas innerste punkt. Det var den største av disse jeg var ute etter, men alle var fisk jeg ikke hadde hatt noe i mot å få på. Jeg hadde nok litt uflaks der den største av disse tok. Jeg har aldri hørt Loop snella mi hyle verre der den satte avgårde. Mitt sprøeste ørretutras noensinne! 20 meter snøre borte på 4 sekunder. Jeg fikk panikk. Jeg hadde bare 4,5 meter backing (..bomkjøp av et billig airflosnøre i mine yngre dager. Snøret tok så mye plass at jeg måtte ta bort 30 meter backing bare for å få presset snøret på plass. Jeg hadde glemt dette og trodde det var minst 20 meter der). Jeg måtte holde igjen med hånda. Fisken bare gikk og jeg presset hardere og hardere siden jeg var farlig nær tom spole. *Bloing*. Enten en stein inne på grunna eller så stanget den bare fortommen rett av. Bruddet var 15 cm nedenfor mikroringen, tvert avskåret. Brukte to år gammel 0,138mm suffix, FC fortom, som jo skal tåle evig lagring og erfaringsmessig mye hardkjør. Denne er nå kastet. Uansett hva man har å skylde på, bare amatører ryker fisk. Jeg har brukt opp rykekvoten min for ti år fremover.

Etter dette mista jeg to på 5-6 hektos og en litt større. Rom mista også noen, men brukte mye tid på å vente inn en gigakubbe i bukta. Til tross for et knallfiske ble det likevel ikke mer fisk opp på land. En meget bra tur selv om det ble noe uforløst for min egen del.

Kattefisk i lågen

Mye liv i Edvins kattepensjonat for tiden. Hussjefen hadde glemt å kjøpe inn kattemat så jeg ble sendt ut på tokt. Den gamle Eriksen-killer fra våtfluedagene holder fortsatt stand. En liten luring tatt inne på sandgrunna. 270 gram ferdig pruta!

Nordmarka 10. juni

Jeg løp fra jobb 12 min før tida og traff maks på kollektiven hjem. Tidsbudsjettet var stramt. 9 minutter etter at jeg gikk av bussen på Sthanshaugen, sto jeg og trykte i meg en diger kebab hos min irakiske kompis på hjørnet. 10 sekunder etter at siste rest ble slukt ned, satt jeg på bussen. For en flyt! Sånne dager må man utnytte til det fulle. Jeg prøvde et nytt vann i dag. Helt grusomme forhold for baksleng, men fikk da servert flua i ny og ned. Jeg tviler på at mange fluefiskere har giddet å prøve her, og det må man jo utnytte. I slike vann tror jeg fisken går klin innunder busker og trær, så kastet trenger å være bra presentert og ikke nødvendigvis så langt. På grunn av forholdene ble det et ventespill. Jeg brukte en vespertina/mygg-klekker #16 og fisket innunder trær langs med en bratt kant. Det så lenge håpløst ut, men så.. så!

Med dødsforakt tok noe flua mi og gikk midttjønns. Som vanlig ble det bare kaos med fisk som kjørte seg i bunn og en Belly som hanglet etter. Holdt på å havne i dyprenna sjøl et par ganger, men jeg fikk klamret meg fast til noen busker. Mange trær i vannet her og fisken prøvde seg selvsagt mer enn en gang på å komme seg ned til disse. Med maks press og tilsvarende flyt kom det tilslutt en seig 48 cm sigende (målt på stanga, legg inn et lite konfidensintervall).

Trykk på pila under for å se et lite klipp

Nordmarka 29.mai-1.juni

Jeg hadde lagt opp til en langtur for å teste de mer perifere delene av marka. Løypa startet ved Damtjern (i 18-tida, fredag) noen km utenfor Hønefoss, og jeg planla å komme i mål på St.Hanshaugen etter 3 dager. Det er komisk hvor tungt det er å sykle med fullpakka sekk. Heldigvis var første post bare 3-4 km unna.

Jeg gikk meg på en meget fin myggklekking her. Det eneste problemet var at fisken så ut til å ha stilt seg inn på små myggpupper. Det var horder med ferdigklekte mygg #22 som svirret rundt på overflata og fiskene ville bare vake rundt flua mi. Etter omlag 200 kast tok likevel en brukbar fisk klekkeren min. Fisken glapp for meg i det den skulle inn over sivbeltet. Mothakeløst er ikke enkelt når fisken først bestemmer seg for å rulle. Tipper den var mellom 400-500 gram. Etter denne fikk jeg opp to på 150-300 gram før jeg fikk på en rugg som stanget skikkelig i noen sekunder før den slapp. Klekkinga stoppet brått da frostrøyken kom signende. Spennende vann som virket å ha hele rekka fra småfisk, mellomfisk og noen større kubber som jaget ørekyte inne i sivet. Fisk på 7-8 cm spratt hyppig opp fra sivet etterfulgt av skikkelige plaskvak. Jeg fikk virkelig lyst å bli her ett døgn til, men jeg kunne ikke spare opp alle milene til siste dag.

Før jeg la ut på langtur ville jeg prøve en nærliggende luretjønn. Her så det dødt ut helt til jeg snakket med Rom, på telefon fra Stampahøgda. Mens vi diskuterte hvorvidt palmermygg egentlig er en "bra" flue, så vaket det helt inne ved torvkanten. Jeg la på og snek meg i posisjon. På fortommen, en palmervariant selvsagt. Den sto vanskelig til inne i en liten V-formet vik med mye flytetorv rundt. Det var heller ikke mye hjelp å få fra værgudene akkurat nå, med vindstille, stekende sol og en intens varme. Kastet måtte fly ca 12 meter og lande så nært torva som mulig. For langt og jeg ville trolig skremme fisken. For kort og jeg ville sitte fast i flytetorva og sivet like over hodet på den. Jeg kastet skjorta og rettet på sixpencen. Det første kastet bomma jeg med 1,5 meter på. Det var heldigvis for dårlig til å skremme noen ting. Neste kast satt. Snøre og fortom landa på torva, flua rulla såvidt det var helt over og dybba nedi vannet 2-3 cm fra torvkanten. Dette var så grisegull som du får det! Jeg så faktisk ikke flua, men 2 sekunder etterpå så jeg noen ørsmå ringer slå utfra myrkanten. Jeg strammet bare opp. Den lille vika eksploderte! Torpedoen suste inn i liljer og sneller mens jeg presset så det sang i kjente fortomsklanger. Tilslutt fikk jeg den inn en liten vik mellom to flytetorver hvor det var en teoretisk mulighet for håving. Flua glapp med fisken 1 meter fra håven. Jeg stupte ned i det store intet og fikk heldgivis tak i den. Søkkvåt holdt jeg min første pene markafisk denne turen - 38 cm.

20 minutter senere vaket det på nytt noen meter bortenfor der hvor jeg fikk fisk. Jeg ble overivrig og røk av flua i bakslengen. Jeg ville prøve noe nytt for ikke å bli alt for forelska i palmermygg. Jeg prøvde meg med en #14 maur. Vinden hadde tatt seg opp og jeg fikk noen fine flyt innover mot torva. Etter noen resultatløse forsøk kom det endeleig en rakett og angrep mauren. Så var det fullt kjør igjen. Etter nok en hesblesende fight, hvor jeg måtte ta av meg på beina og vade ut for å løsne fisken fra liljene, kom den sigende inn i håven. Tror den var litt større enn den forige. Det er de lange og tynne som er seigest, som ellers i livet. Etter dette fikk jeg på enda en av samme kaliber (maur), men den kom seg unna. Jeg tenkte på å bli og fiska på disse turbofiskene hele kvelden, men jeg måtte komme meg videre. Jeg hadde mange kilometer frem til neste høydepunkt og enda flere igjen til St.Hanshaugen. Merkelig som det svidde på ryggen...

Med et brøl fikk jeg fjellsekken på ryggen. Ikke så solbrent som Mr. Kers Pink for et par år siden, men likevel kjente jeg sekken massere godt på de røde skuldrene mine. Jeg kom meg videre på ferden til tross for uføret. Det er tre typer vei i marka. "Autostradaen" hvor du kan ta unna kilometervis på kort tid, "trillesti" hvor det går ganske sakte og "umerket purkesti" hvor du nesten ikke kommer deg opp med mindre du har purkefisk å se frem til. Etter en time med knallhard jobbing på purkesti var jeg endelig oppe i Purketjønn.

Idylliske purketjønn er det nærmeste man kommer den hellige Froskedammen i marka. Det føler jeg meg sikker på. Da sola gikk ned, begynte purkene å vandre mellom disse torvmyrene på bildet. Det var til tider meget stor fisk som gikk der. Problemet var at de gikk så fort, tok noe under overflaten og hadde tydelig mer enn nok å spise. To ganger hadde jeg fisk som helt klart tok flua, men enten ble den spytta ut eller så bomma fisken rett og slett. Etter en time dukket det opp en fisk som gikk sakte gjennom kanalen og vaket to ganger med en halvmeters mellomrom. Kastet var på vei allerede etter første vak, men jeg fikk styrt det slik at flua landa 50 cm foran fisken etter siste vak. Slurp! Og den satt! Den hadde noen safttige utras der den stupte ned under torva, men hadde grei kontroll på den etter hvert. Opp kom en trillrund fisk med skikkelig purkepotensial. Tenkte å sette den ut, men ombestemte meg for å gjøre en obduksjon. 70 % av mangeinnholdet var store fjærmygglarver.

Jeg våkna dehydrert til en stekende varme. Armene svei så hardt at jeg måtte ta på jakke. Den kom fort av igjen. Det var styggvarmt oppe i lia og ikke et vindpust. Jeg stilte meg opp i skyggen av en gran som et uttilpass klovdyr. Der ble jeg stående og tenke på hvordan i alle dager det skulle gå med meg. Sydenvarme i ullgenser eller å sole armene i to dager til. Begge alternativene egentlig utenkelige. Jeg gikk for det siste. Sykkelen ble redningen der jeg suste avgårde hjemover. Jo raskere jeg tråkket jo mer avkjølt ble huden. Det var en fryd å være på tur igjen! Etter 4 timer ankom jeg siste stoppested, Øyvatnet.

Etter en hel dag med mye vind, satt jeg og ventet på at myrbukta mi skulle drive full av vespertina, stokkmaur, mygg og ymse terrestrials. Jeg satt og smile fordi jeg visste hva som ville skje når kvelden kom og vinden løyet. Jeg hadde gjort klar en #12 foam stokkmaur og ventet.. og ventet.. Ryddefisken kom aldri selv om det lå svært mye snacks servert. Isteden ble det myggkjøret med fisk som gikk rundt flua mi hele kvelden. Tilslutt fikk jeg lurt en tass på myggklekker.

Jeg ga meg rimelig tidlig på mandag. Det tok aldri av selv om det var en del sporadisk vaking. Armene mine klarte heller ikke mer steking nå. Jeg peiset på den siste biten av marka og ned Maridalen. Der var det såklart fullt av fancy sykkelfolk med sykler til 15.000, sponsortrøyer og sykkelhansker. Jeg følte meg litt underlegen med min DBS offroad til 500 kjøpt på Finn. Jeg holdt likevel bra tempo nedover. Jeg ventet bare på riktig tidspunkt slik at jeg kunne avslutte denne flotte helga med et lite stunt. Jeg ville sykle forbi en gadgetfyr med min gigasekk og store fjellstøvler, og bak meg kom det perfekte offer. Offroad-sykkel, Pulsklokke, minisekk med drikkeslange, polkadott-trøye ala Tour de France og full pakke. Så bra trent ut gjorde han også. Han kom opp på siden av meg og jeg økte på litt slik at han ikke fikk rykket sitt gratis. Så lot jeg han få 20 meter på meg før jeg tråkket til som om jeg hadde fanden i hælene. Luka ble mindre og mindre, men jeg kunne se han økte på der han helt sikkert hørte skrangletoget bak. Jeg bet tenna sammen og kom på hjul, som det heter. Gadgetmannen tråkka på skikkelig i det han skjønte hva som var i ferd med å skje. Han hadde ikke tid til å sjekke pulsklokka. Nå var det alvor. Jeg skar ut på siden av han og tråkket til med alt det siste jeg hadde. Jeg fikk hjulet godt opp på siden av han før jeg stivna som en stokk. Gadgetmannen holdt ut litt til før han giret ned og snudde seg etter meg. Så tok han det rolig og sjanglet videre. Det hele må ha sett veldig rart ut, men har man vært lenge nok borte fra sivilisjasjonen (3 dager er visst nok), så bryr man seg ikke om slikt. Jeg dorget meg videre inn til Brekke kiosk hvor jeg avsluttet en flott tur med en iskald og herlig cola.

Myggtur med Katta

Guidet Katta en tur i mine nærområder i nordmarka. Fisken bestemte seg for å være slektiv på noe like under overlfaten, og vi var like selektive med tørre mygg på overflata. Det gikk litt trått. Mens jeg speidet etter fisk hørte jeg pluteselig et plask i et lite myrhull bak meg. Jeg skjønte ingen ting, men før jeg sluttet meg til Kattas teori om en frosk, tok jeg et kast. På første kastet skjedde ingen ting og jeg følte meg som en tulling. På andre kastet tok noe flua og i et par sekunder var jeg usikker på om jeg kjørte frosk eller fisk. Opp kom tilslutt en liten tegespisende luring med stort hode. Katta fikk også fisk (det lille hun holder i hånda på bildet), men husker nok like godt at hun blåste en mye større fisk inne i bukta. Hun kastet et par meter for langt på en veldig steady plaskvaker. Pent kast, så jeg er rimelig sikker på den hadde tatt.

Nordmarka 24.-25. mai

Nye vann, nye muligheter. Det flotte med marka her nede er at man kan velge og vrake i spennende myggtjern. Om ikke fisken alltid er så veldig stor, så er det en fryd å bare gå og lete opp vakende fisk. Og en 17 år gammel brun 300-grammer kan fort vise seg for vanskelig hvis du er ukonsentrert. Etter å ha parkert hos grisebonden ved inngangen til marka, marsjerte jeg retningsbestemt mot flyvemaur og vespertina-eventyr, trodde jeg da. Det var selvsagt for tidlig, men en og annen marginata var å se å vannet.

Jeg fikk en del torvvakende 200-250grammere på mygg, før jeg måtte kleske til med en marginata-imitasjon på en sær fisk som var en smule større. Alt stemte. Kastene, fluene, fortommen, taktikken. Og som sendt fra oven vaket det en sjeldent stor fisk (til å være denne pytten) 8 meter foran meg. Dette var den virkelige testen. To kjappe sving med stanga for å få lengden også bare sikte inn med siste slengen. Marginataen landa fjærlett før den seilte sakte over der fisken viste seg. Det tok noen sekunder mer enn jeg trodde, men så...Niks, flua dansa på 2 store virvler etter at fisken i det brune myrhølet bråsnudde. Var det det fortommen? Var det flua? Var hele rekka med marginataduns for tykt eller kanskje for tynt dressa? I så fall var jeg sjanseløs på de litt større fiskene. Mer skulle det ikke til for å knekke selvtilliten min. Kastene ble dårligere, fiskene mindre og tilslagene dårligere. Jeg skiftet vann.

Jeg fant et nytt og idyllisk vann to timers gange unna. Det tok meg akkurat 5 sekunder før jeg satte lunsjen i halsen. Purkevak? (Ørretpurker er for tjukke og breie til å utøve normal vakeaktivitet. Det blir med andre ord mye bar rygg og lyd når de spiser fra overflata). Etter hvert så jeg flere fisk i denne kategorien. Her hadde nok OFA vært på ferde. Jeg rynket litt på nesen over "utsatt-fisk" og tenkte derfor å fortsette videre til et annet vann med en gang. Men nysgjerrigheten rev i meg. Hvordan er det å få lurt på noe sånn på tørt da? Skulle vel gå det? Jeg kunne vel ofre en time her, få en fjøsfisk og aldri fortelle noen om det. Jeg var med ett på offensiven igjen.

Det begynte trått. Så lenge det var vindstille og sol var det bare å glemme. Det nærmeste jeg kom under slike forhold var to fisk som snudde like før flua. Den ene var stor. Så lenge det var en liten bris så var det håp. Etter noen friske vindkast hadde jeg fått opp 3 fisk (palmermygg). Den største var en utsatt fisk på rundt 3 hekto. Fisk nummer tre og fire mista jeg etter få sekunder på en myggklekker. Den ene av disse var stor. Det ble vindstille og sol igjen. Jeg hadde mange kast jeg selv mente burde gitt uttelling, men fisken gjennomskuet nok et eller annet gang på gang. Jeg var nede i 0.12 og brukte permasinken hyppig. Jeg endevendte myggboksen, men ingen ting der kunne redde situasjonen.

7 timer av lørdagen min hadde gått med til fjøsprosjektet, men jeg kunne ikke gi meg nå! Det ville bristet stoltheten. Jeg hadde et håp om at den nært forestående skumringen skulle redde meg. Jeg lusket derfor videre til et nytt vann i vente på lettere forhold. Pent vann også dette, men ingen vak å se. Jeg tok meg god tid til å sjekke fortom, velge ut den beste flua i rekka og preppe den til den store oppgaven. Sola gikk ned. Tiden var inne!

Jeg slet i en time med å få noe bra på kastehold. Det ble som oftest krampeaktige, lange kast med dårlige nedlegg. Men like før jeg ville gi meg og håpe på bedre forhold neste dag, så vaket det 7 meter unna meg. Den grunne sivbukta hadde fått besøk av noe stort og jeg hadde flua i lufta før første ring nådde land. Kastet var bra. Flua drev inn mot sentrum og jeg rakk to småtrekk i flua før fisken velta seg over med dødsforakt. Jeg så det trekke i fortommen og tilslaget kom uvanlig hardt. De første 20 sekundene ble bare kaos hvor jeg måtte presse fisken det jeg hadde for å unngå at den kjørte seg fast i siv og torv. Jeg fikk etter hvert kontrollen og det tok ikke mange minuttene før fisken begynte å gi seg. Det var ekte fiskeglede der den kom sigende inn i håven etter 9-10 fisketimer. Det var kanskje ikke årets prestasjon, men jeg hadde da fått til noe og kunne legge meg med et lite smil om munnen. Galskapen ble fullendt der purka skeli umålt ned i myrtjønna igjen. Den var alt for tung til at jeg ville ha målene.

Etter 30 min bålbrenning og bespisning, la jeg meg ned på første og beste plass. Jeg våknet tidlig neste dag av at noe kilte over hele kroppen. Det var på høy tid å stå opp.

Nordmarka 15-17 mai

Tok en helg oppe i Maridalen for å sjekke myggføret. Etter å ha ventet evigheter på bussen ved Brekkekrysset, var jeg oppe ved Øyungen i 23-tida fredag kveld. Her var jeg så heldig å finne en odde hvor ingen hadde slått opp telt for kvelden. Jeg gidda ikke å sette opp teltet, men brukte ytterduken som en slags nøddyne i tilfelle regn. Jeg hadde mistet for mye tid i Brekkekrysset til å gjøre meg mer flid. Jeg kunne jo ikke legge meg uten å ha fisket litt.

I ly av mørket snek jeg meg i posisjon på en vakende fisk. Kastet ble litt for kort. Jeg lot flua ligge og ga den litt liv innimellom. Etter ca 10 sekunder kom det en sluggert og la seg over. Pent tilslag og brukbar fisk, men den ville ikke bli med helt inn. Det kunne blitt en veldig bra start. Etter denne fant jeg ingen flere som virket bra. Jeg sovnet inn til et knitrende bål, vel vitende om at jeg hadde to dager til å plukke sånne med små lurekast innunder busker og overhengende trær.


Jeg våknet opp til skummende bølger og en sur vind. Temperaturen hadde også gått betraktelig ned. Hadde jeg slått opp telt kvelden før hadde jeg blitt inne og lest Økland. Jeg bestemte meg for å prøve et lite myrtjern med en noe kryptisk beskrivelse i OFAs kartbok. Hele området var en stor hengemyr hvor det var vanskelig å komme seg uhørt frem til fisken. Når vinden ikke tok, dukket det ofte opp et lite hode helt inne ved myrkanten et sted. Det var et visuelt og morsomt fiske. Kastene måtte være presise samtidig som man ikke kunne gå for langt ut på myra. Fisken tok ofte 5-10cm fra land og det var sjelden selve fluesnøret måtte være uti vannet. Var presentasjonen bra så tok fisken. Funket med både klekkere og palmermygg (#18-16). Fiskene var ikke så store, men jeg koste meg skikkelig her. Fikk vel 6 ørret og 1 abbor.

Prøvde meg på et nytt myrvann litt senere på dagen. Myra var ikke like hengete og fiskene vaket 10-15 meter ute. I tillegg virket de å være mindre. De var rimelig greie å komme på talefot med og ble et antiklimaks i forhold indianerfisket tidligere på dagen. Fikk to spreke før jeg gikk videre på min ferd.


Jeg gikk rastløst rundt i hele området og så etter stor fisk som vaket på mygg. Jeg gikk i flerfoldige kilometer og timer, men jeg fant aldri noe som virket spesielt spennende. Mange områder virket forlokkende, men det skjedde bare ingen ting. Hvis det først vaket, var det minifisk med skikkelige splæsjvak. Det ble sovepose, suppe og bål resten av kvelden.

På Søndagen kom Pixel og vekte meg. Før han kom hadde jeg gjort en forsøk på litt feltbinding samt lest litt om jern og redox i Økland. Den sure vinden hadde gjort at jeg seg litt for langt ned i posen og sovna. Vi gikk opp til Indianertjern for å prøve oss på den særegne stammen der oppe. Vinden ødela nok det gode fisket eller så var det bare umulig å se vakene. Jeg fikk til slutt opp en som vaket 3 cm fra torvkanten. Jeg hadde litt flaks som så den og jeg måtte ha tre driv inn over den før den tok. Pixel bomma på sjansen sin. Det ble etter hvert umulig å se vak, så vi vendte like greit nesa hjemover

Fosterlågen 13. april

Hadde et mikroskopisk håp om å knipe noen røyepoeng I Duelvosen, men røyene viste seg å være fraværende som alltid. Jeg brukte 45 minutter på å servere diverse tørrsnacks til en bulevaker langs iskanten i sideløpet, men ikke sjans! Ett kast og 2 sekunders handtwist med en Nemouridaenymfe og den satt. Grei fisk rundt 300-325 gram et sted. Den hadde forøvrig spist et sted mellom 100-130 nymfer av Nemoura avicularis. Det lå styrta Capniidaer (trolig C. pygmea/C. atra) overalt på overflata og jeg fatter ikke at røyene bare støvsuger hele osen nå mens ørreten er litt treig. Fikk en del fisk mellom 200-300 gram på nymfe, og hos disse var 99,5 % av mageinnholdet nymfer og larver (av steinfluer: S. burmeiseri, N. avicularis (dominerende), B. risi, P. meyeri, Leuctra hippopus og Capnia). Fant en voksen T. nebulosa, en N. avicularis og mange C. pygmea/C. atra på vannet.

Like før jeg skulle pakke sammen og sette kursen for Oslo stilte 3 fisk seg opp og vaka et godt 22 meters kast unna. Jeg lempa ut diverse tørt, men alt fikk ligge i fred. Jeg fikk likevel en hvirvel på en krok 18 palmermygg, men fisken ombestemte seg tydeligvis. De kresne ganene fikk holde på i fred og forhåpentligvis spiser de seg store på flyvende insekter.

Taeniopteryx nebulosa (♂)

Noen har forøvrig en liten ausejobb å gjøre snart