Jeg gikk meg på en meget fin myggklekking her. Det eneste problemet var at fisken så ut til å ha stilt seg inn på små myggpupper. Det var horder med ferdigklekte mygg #22 som svirret rundt på overflata og fiskene ville bare vake rundt flua mi. Etter omlag 200 kast tok likevel en brukbar fisk klekkeren min. Fisken glapp for meg i det den skulle inn over sivbeltet. Mothakeløst er ikke enkelt når fisken først bestemmer seg for å rulle. Tipper den var mellom 400-500 gram. Etter denne fikk jeg opp to på 150-300 gram før jeg fikk på en rugg som stanget skikkelig i noen sekunder før den slapp. Klekkinga stoppet brått da frostrøyken kom signende. Spennende vann som virket å ha hele rekka fra småfisk, mellomfisk og noen større kubber som jaget ørekyte inne i sivet. Fisk på 7-8 cm spratt hyppig opp fra sivet etterfulgt av skikkelige plaskvak. Jeg fikk virkelig lyst å bli her ett døgn til, men jeg kunne ikke spare opp alle milene til siste dag.
Før jeg la ut på langtur ville jeg prøve en nærliggende luretjønn. Her så det dødt ut helt til jeg snakket med Rom, på telefon fra Stampahøgda. Mens vi diskuterte hvorvidt palmermygg egentlig er en "bra" flue, så vaket det helt inne ved torvkanten. Jeg la på og snek meg i posisjon. På fortommen, en palmervariant selvsagt. Den sto vanskelig til inne i en liten V-formet vik med mye flytetorv rundt. Det var heller ikke mye hjelp å få fra værgudene akkurat nå, med vindstille, stekende sol og en intens varme. Kastet måtte fly ca 12 meter og lande så nært torva som mulig. For langt og jeg ville trolig skremme fisken. For kort og jeg ville sitte fast i flytetorva og sivet like over hodet på den. Jeg kastet skjorta og rettet på sixpencen. Det første kastet bomma jeg med 1,5 meter på. Det var heldigvis for dårlig til å skremme noen ting. Neste kast satt. Snøre og fortom landa på torva, flua rulla såvidt det var helt over og dybba nedi vannet 2-3 cm fra torvkanten. Dette var så grisegull som du får det! Jeg så faktisk ikke flua, men 2 sekunder etterpå så jeg noen ørsmå ringer slå utfra myrkanten. Jeg strammet bare opp. Den lille vika eksploderte! Torpedoen suste inn i liljer og sneller mens jeg presset så det sang i kjente fortomsklanger. Tilslutt fikk jeg den inn en liten vik mellom to flytetorver hvor det var en teoretisk mulighet for håving. Flua glapp med fisken 1 meter fra håven. Jeg stupte ned i det store intet og fikk heldgivis tak i den. Søkkvåt holdt jeg min første pene markafisk denne turen - 38 cm.
20 minutter senere vaket det på nytt noen meter bortenfor der hvor jeg fikk fisk. Jeg ble overivrig og røk av flua i bakslengen. Jeg ville prøve noe nytt for ikke å bli alt for forelska i palmermygg. Jeg prøvde meg med en #14 maur. Vinden hadde tatt seg opp og jeg fikk noen fine flyt innover mot torva. Etter noen resultatløse forsøk kom det endeleig en rakett og angrep mauren. Så var det fullt kjør igjen. Etter nok en hesblesende fight, hvor jeg måtte ta av meg på beina og vade ut for å løsne fisken fra liljene, kom den sigende inn i håven. Tror den var litt større enn den forige. Det er de lange og tynne som er seigest, som ellers i livet. Etter dette fikk jeg på enda en av samme kaliber (maur), men den kom seg unna. Jeg tenkte på å bli og fiska på disse turbofiskene hele kvelden, men jeg måtte komme meg videre. Jeg hadde mange kilometer frem til neste høydepunkt og enda flere igjen til St.Hanshaugen. Merkelig som det svidde på ryggen...
Med et brøl fikk jeg fjellsekken på ryggen. Ikke så solbrent som Mr. Kers Pink for et par år siden, men likevel kjente jeg sekken massere godt på de røde skuldrene mine. Jeg kom meg videre på ferden til tross for uføret. Det er tre typer vei i marka. "Autostradaen" hvor du kan ta unna kilometervis på kort tid, "trillesti" hvor det går ganske sakte og "umerket purkesti" hvor du nesten ikke kommer deg opp med mindre du har purkefisk å se frem til. Etter en time med knallhard jobbing på purkesti var jeg endelig oppe i Purketjønn.
Idylliske purketjønn er det nærmeste man kommer den hellige Froskedammen i marka. Det føler jeg meg sikker på. Da sola gikk ned, begynte purkene å vandre mellom disse torvmyrene på bildet. Det var til tider meget stor fisk som gikk der. Problemet var at de gikk så fort, tok noe under overflaten og hadde tydelig mer enn nok å spise. To ganger hadde jeg fisk som helt klart tok flua, men enten ble den spytta ut eller så bomma fisken rett og slett. Etter en time dukket det opp en fisk som gikk sakte gjennom kanalen og vaket to ganger med en halvmeters mellomrom. Kastet var på vei allerede etter første vak, men jeg fikk styrt det slik at flua landa 50 cm foran fisken etter siste vak. Slurp! Og den satt! Den hadde noen safttige utras der den stupte ned under torva, men hadde grei kontroll på den etter hvert. Opp kom en trillrund fisk med skikkelig purkepotensial. Tenkte å sette den ut, men ombestemte meg for å gjøre en obduksjon. 70 % av mangeinnholdet var store fjærmygglarver.
Jeg våkna dehydrert til en stekende varme. Armene svei så hardt at jeg måtte ta på jakke. Den kom fort av igjen. Det var styggvarmt oppe i lia og ikke et vindpust. Jeg stilte meg opp i skyggen av en gran som et uttilpass klovdyr. Der ble jeg stående og tenke på hvordan i alle dager det skulle gå med meg. Sydenvarme i ullgenser eller å sole armene i to dager til. Begge alternativene egentlig utenkelige. Jeg gikk for det siste. Sykkelen ble redningen der jeg suste avgårde hjemover. Jo raskere jeg tråkket jo mer avkjølt ble huden. Det var en fryd å være på tur igjen! Etter 4 timer ankom jeg siste stoppested, Øyvatnet.
Etter en hel dag med mye vind, satt jeg og ventet på at myrbukta mi skulle drive full av vespertina, stokkmaur, mygg og ymse terrestrials. Jeg satt og smile fordi jeg visste hva som ville skje når kvelden kom og vinden løyet. Jeg hadde gjort klar en #12 foam stokkmaur og ventet.. og ventet.. Ryddefisken kom aldri selv om det lå svært mye snacks servert. Isteden ble det myggkjøret med fisk som gikk rundt flua mi hele kvelden. Tilslutt fikk jeg lurt en tass på myggklekker.
Jeg ga meg rimelig tidlig på mandag. Det tok aldri av selv om det var en del sporadisk vaking. Armene mine klarte heller ikke mer steking nå. Jeg peiset på den siste biten av marka og ned Maridalen. Der var det såklart fullt av fancy sykkelfolk med sykler til 15.000, sponsortrøyer og sykkelhansker. Jeg følte meg litt underlegen med min DBS offroad til 500 kjøpt på Finn. Jeg holdt likevel bra tempo nedover. Jeg ventet bare på riktig tidspunkt slik at jeg kunne avslutte denne flotte helga med et lite stunt. Jeg ville sykle forbi en gadgetfyr med min gigasekk og store fjellstøvler, og bak meg kom det perfekte offer. Offroad-sykkel, Pulsklokke, minisekk med drikkeslange, polkadott-trøye ala Tour de France og full pakke. Så bra trent ut gjorde han også. Han kom opp på siden av meg og jeg økte på litt slik at han ikke fikk rykket sitt gratis. Så lot jeg han få 20 meter på meg før jeg tråkket til som om jeg hadde fanden i hælene. Luka ble mindre og mindre, men jeg kunne se han økte på der han helt sikkert hørte skrangletoget bak. Jeg bet tenna sammen og kom på hjul, som det heter. Gadgetmannen tråkka på skikkelig i det han skjønte hva som var i ferd med å skje. Han hadde ikke tid til å sjekke pulsklokka. Nå var det alvor. Jeg skar ut på siden av han og tråkket til med alt det siste jeg hadde. Jeg fikk hjulet godt opp på siden av han før jeg stivna som en stokk. Gadgetmannen holdt ut litt til før han giret ned og snudde seg etter meg. Så tok han det rolig og sjanglet videre. Det hele må ha sett veldig rart ut, men har man vært lenge nok borte fra sivilisjasjonen (3 dager er visst nok), så bryr man seg ikke om slikt. Jeg dorget meg videre inn til Brekke kiosk hvor jeg avsluttet en flott tur med en iskald og herlig cola.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar