Jeg fikk en del torvvakende 200-250grammere på mygg, før jeg måtte kleske til med en marginata-imitasjon på en sær fisk som var en smule større. Alt stemte. Kastene, fluene, fortommen, taktikken. Og som sendt fra oven vaket det en sjeldent stor fisk (til å være denne pytten) 8 meter foran meg. Dette var den virkelige testen. To kjappe sving med stanga for å få lengden også bare sikte inn med siste slengen. Marginataen landa fjærlett før den seilte sakte over der fisken viste seg. Det tok noen sekunder mer enn jeg trodde, men så...Niks, flua dansa på 2 store virvler etter at fisken i det brune myrhølet bråsnudde. Var det det fortommen? Var det flua? Var hele rekka med marginataduns for tykt eller kanskje for tynt dressa? I så fall var jeg sjanseløs på de litt større fiskene. Mer skulle det ikke til for å knekke selvtilliten min. Kastene ble dårligere, fiskene mindre og tilslagene dårligere. Jeg skiftet vann.
Jeg fant et nytt og idyllisk vann to timers gange unna. Det tok meg akkurat 5 sekunder før jeg satte lunsjen i halsen. Purkevak? (Ørretpurker er for tjukke og breie til å utøve normal vakeaktivitet. Det blir med andre ord mye bar rygg og lyd når de spiser fra overflata). Etter hvert så jeg flere fisk i denne kategorien. Her hadde nok OFA vært på ferde. Jeg rynket litt på nesen over "utsatt-fisk" og tenkte derfor å fortsette videre til et annet vann med en gang. Men nysgjerrigheten rev i meg. Hvordan er det å få lurt på noe sånn på tørt da? Skulle vel gå det? Jeg kunne vel ofre en time her, få en fjøsfisk og aldri fortelle noen om det. Jeg var med ett på offensiven igjen.
Det begynte trått. Så lenge det var vindstille og sol var det bare å glemme. Det nærmeste jeg kom under slike forhold var to fisk som snudde like før flua. Den ene var stor. Så lenge det var en liten bris så var det håp. Etter noen friske vindkast hadde jeg fått opp 3 fisk (palmermygg). Den største var en utsatt fisk på rundt 3 hekto. Fisk nummer tre og fire mista jeg etter få sekunder på en myggklekker. Den ene av disse var stor. Det ble vindstille og sol igjen. Jeg hadde mange kast jeg selv mente burde gitt uttelling, men fisken gjennomskuet nok et eller annet gang på gang. Jeg var nede i 0.12 og brukte permasinken hyppig. Jeg endevendte myggboksen, men ingen ting der kunne redde situasjonen.
7 timer av lørdagen min hadde gått med til fjøsprosjektet, men jeg kunne ikke gi meg nå! Det ville bristet stoltheten. Jeg hadde et håp om at den nært forestående skumringen skulle redde meg. Jeg lusket derfor videre til et nytt vann i vente på lettere forhold. Pent vann også dette, men ingen vak å se. Jeg tok meg god tid til å sjekke fortom, velge ut den beste flua i rekka og preppe den til den store oppgaven. Sola gikk ned. Tiden var inne!
Jeg slet i en time med å få noe bra på kastehold. Det ble som oftest krampeaktige, lange kast med dårlige nedlegg. Men like før jeg ville gi meg og håpe på bedre forhold neste dag, så vaket det 7 meter unna meg. Den grunne sivbukta hadde fått besøk av noe stort og jeg hadde flua i lufta før første ring nådde land. Kastet var bra. Flua drev inn mot sentrum og jeg rakk to småtrekk i flua før fisken velta seg over med dødsforakt. Jeg så det trekke i fortommen og tilslaget kom uvanlig hardt. De første 20 sekundene ble bare kaos hvor jeg måtte presse fisken det jeg hadde for å unngå at den kjørte seg fast i siv og torv. Jeg fikk etter hvert kontrollen og det tok ikke mange minuttene før fisken begynte å gi seg. Det var ekte fiskeglede der den kom sigende inn i håven etter 9-10 fisketimer. Det var kanskje ikke årets prestasjon, men jeg hadde da fått til noe og kunne legge meg med et lite smil om munnen. Galskapen ble fullendt der purka skeli umålt ned i myrtjønna igjen. Den var alt for tung til at jeg ville ha målene.
Etter 30 min bålbrenning og bespisning, la jeg meg ned på første og beste plass. Jeg våknet tidlig neste dag av at noe kilte over hele kroppen. Det var på høy tid å stå opp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar