Myggtur med Katta

Guidet Katta en tur i mine nærområder i nordmarka. Fisken bestemte seg for å være slektiv på noe like under overlfaten, og vi var like selektive med tørre mygg på overflata. Det gikk litt trått. Mens jeg speidet etter fisk hørte jeg pluteselig et plask i et lite myrhull bak meg. Jeg skjønte ingen ting, men før jeg sluttet meg til Kattas teori om en frosk, tok jeg et kast. På første kastet skjedde ingen ting og jeg følte meg som en tulling. På andre kastet tok noe flua og i et par sekunder var jeg usikker på om jeg kjørte frosk eller fisk. Opp kom tilslutt en liten tegespisende luring med stort hode. Katta fikk også fisk (det lille hun holder i hånda på bildet), men husker nok like godt at hun blåste en mye større fisk inne i bukta. Hun kastet et par meter for langt på en veldig steady plaskvaker. Pent kast, så jeg er rimelig sikker på den hadde tatt.

Nordmarka 24.-25. mai

Nye vann, nye muligheter. Det flotte med marka her nede er at man kan velge og vrake i spennende myggtjern. Om ikke fisken alltid er så veldig stor, så er det en fryd å bare gå og lete opp vakende fisk. Og en 17 år gammel brun 300-grammer kan fort vise seg for vanskelig hvis du er ukonsentrert. Etter å ha parkert hos grisebonden ved inngangen til marka, marsjerte jeg retningsbestemt mot flyvemaur og vespertina-eventyr, trodde jeg da. Det var selvsagt for tidlig, men en og annen marginata var å se å vannet.

Jeg fikk en del torvvakende 200-250grammere på mygg, før jeg måtte kleske til med en marginata-imitasjon på en sær fisk som var en smule større. Alt stemte. Kastene, fluene, fortommen, taktikken. Og som sendt fra oven vaket det en sjeldent stor fisk (til å være denne pytten) 8 meter foran meg. Dette var den virkelige testen. To kjappe sving med stanga for å få lengden også bare sikte inn med siste slengen. Marginataen landa fjærlett før den seilte sakte over der fisken viste seg. Det tok noen sekunder mer enn jeg trodde, men så...Niks, flua dansa på 2 store virvler etter at fisken i det brune myrhølet bråsnudde. Var det det fortommen? Var det flua? Var hele rekka med marginataduns for tykt eller kanskje for tynt dressa? I så fall var jeg sjanseløs på de litt større fiskene. Mer skulle det ikke til for å knekke selvtilliten min. Kastene ble dårligere, fiskene mindre og tilslagene dårligere. Jeg skiftet vann.

Jeg fant et nytt og idyllisk vann to timers gange unna. Det tok meg akkurat 5 sekunder før jeg satte lunsjen i halsen. Purkevak? (Ørretpurker er for tjukke og breie til å utøve normal vakeaktivitet. Det blir med andre ord mye bar rygg og lyd når de spiser fra overflata). Etter hvert så jeg flere fisk i denne kategorien. Her hadde nok OFA vært på ferde. Jeg rynket litt på nesen over "utsatt-fisk" og tenkte derfor å fortsette videre til et annet vann med en gang. Men nysgjerrigheten rev i meg. Hvordan er det å få lurt på noe sånn på tørt da? Skulle vel gå det? Jeg kunne vel ofre en time her, få en fjøsfisk og aldri fortelle noen om det. Jeg var med ett på offensiven igjen.

Det begynte trått. Så lenge det var vindstille og sol var det bare å glemme. Det nærmeste jeg kom under slike forhold var to fisk som snudde like før flua. Den ene var stor. Så lenge det var en liten bris så var det håp. Etter noen friske vindkast hadde jeg fått opp 3 fisk (palmermygg). Den største var en utsatt fisk på rundt 3 hekto. Fisk nummer tre og fire mista jeg etter få sekunder på en myggklekker. Den ene av disse var stor. Det ble vindstille og sol igjen. Jeg hadde mange kast jeg selv mente burde gitt uttelling, men fisken gjennomskuet nok et eller annet gang på gang. Jeg var nede i 0.12 og brukte permasinken hyppig. Jeg endevendte myggboksen, men ingen ting der kunne redde situasjonen.

7 timer av lørdagen min hadde gått med til fjøsprosjektet, men jeg kunne ikke gi meg nå! Det ville bristet stoltheten. Jeg hadde et håp om at den nært forestående skumringen skulle redde meg. Jeg lusket derfor videre til et nytt vann i vente på lettere forhold. Pent vann også dette, men ingen vak å se. Jeg tok meg god tid til å sjekke fortom, velge ut den beste flua i rekka og preppe den til den store oppgaven. Sola gikk ned. Tiden var inne!

Jeg slet i en time med å få noe bra på kastehold. Det ble som oftest krampeaktige, lange kast med dårlige nedlegg. Men like før jeg ville gi meg og håpe på bedre forhold neste dag, så vaket det 7 meter unna meg. Den grunne sivbukta hadde fått besøk av noe stort og jeg hadde flua i lufta før første ring nådde land. Kastet var bra. Flua drev inn mot sentrum og jeg rakk to småtrekk i flua før fisken velta seg over med dødsforakt. Jeg så det trekke i fortommen og tilslaget kom uvanlig hardt. De første 20 sekundene ble bare kaos hvor jeg måtte presse fisken det jeg hadde for å unngå at den kjørte seg fast i siv og torv. Jeg fikk etter hvert kontrollen og det tok ikke mange minuttene før fisken begynte å gi seg. Det var ekte fiskeglede der den kom sigende inn i håven etter 9-10 fisketimer. Det var kanskje ikke årets prestasjon, men jeg hadde da fått til noe og kunne legge meg med et lite smil om munnen. Galskapen ble fullendt der purka skeli umålt ned i myrtjønna igjen. Den var alt for tung til at jeg ville ha målene.

Etter 30 min bålbrenning og bespisning, la jeg meg ned på første og beste plass. Jeg våknet tidlig neste dag av at noe kilte over hele kroppen. Det var på høy tid å stå opp.

Nordmarka 15-17 mai

Tok en helg oppe i Maridalen for å sjekke myggføret. Etter å ha ventet evigheter på bussen ved Brekkekrysset, var jeg oppe ved Øyungen i 23-tida fredag kveld. Her var jeg så heldig å finne en odde hvor ingen hadde slått opp telt for kvelden. Jeg gidda ikke å sette opp teltet, men brukte ytterduken som en slags nøddyne i tilfelle regn. Jeg hadde mistet for mye tid i Brekkekrysset til å gjøre meg mer flid. Jeg kunne jo ikke legge meg uten å ha fisket litt.

I ly av mørket snek jeg meg i posisjon på en vakende fisk. Kastet ble litt for kort. Jeg lot flua ligge og ga den litt liv innimellom. Etter ca 10 sekunder kom det en sluggert og la seg over. Pent tilslag og brukbar fisk, men den ville ikke bli med helt inn. Det kunne blitt en veldig bra start. Etter denne fant jeg ingen flere som virket bra. Jeg sovnet inn til et knitrende bål, vel vitende om at jeg hadde to dager til å plukke sånne med små lurekast innunder busker og overhengende trær.


Jeg våknet opp til skummende bølger og en sur vind. Temperaturen hadde også gått betraktelig ned. Hadde jeg slått opp telt kvelden før hadde jeg blitt inne og lest Økland. Jeg bestemte meg for å prøve et lite myrtjern med en noe kryptisk beskrivelse i OFAs kartbok. Hele området var en stor hengemyr hvor det var vanskelig å komme seg uhørt frem til fisken. Når vinden ikke tok, dukket det ofte opp et lite hode helt inne ved myrkanten et sted. Det var et visuelt og morsomt fiske. Kastene måtte være presise samtidig som man ikke kunne gå for langt ut på myra. Fisken tok ofte 5-10cm fra land og det var sjelden selve fluesnøret måtte være uti vannet. Var presentasjonen bra så tok fisken. Funket med både klekkere og palmermygg (#18-16). Fiskene var ikke så store, men jeg koste meg skikkelig her. Fikk vel 6 ørret og 1 abbor.

Prøvde meg på et nytt myrvann litt senere på dagen. Myra var ikke like hengete og fiskene vaket 10-15 meter ute. I tillegg virket de å være mindre. De var rimelig greie å komme på talefot med og ble et antiklimaks i forhold indianerfisket tidligere på dagen. Fikk to spreke før jeg gikk videre på min ferd.


Jeg gikk rastløst rundt i hele området og så etter stor fisk som vaket på mygg. Jeg gikk i flerfoldige kilometer og timer, men jeg fant aldri noe som virket spesielt spennende. Mange områder virket forlokkende, men det skjedde bare ingen ting. Hvis det først vaket, var det minifisk med skikkelige splæsjvak. Det ble sovepose, suppe og bål resten av kvelden.

På Søndagen kom Pixel og vekte meg. Før han kom hadde jeg gjort en forsøk på litt feltbinding samt lest litt om jern og redox i Økland. Den sure vinden hadde gjort at jeg seg litt for langt ned i posen og sovna. Vi gikk opp til Indianertjern for å prøve oss på den særegne stammen der oppe. Vinden ødela nok det gode fisket eller så var det bare umulig å se vakene. Jeg fikk til slutt opp en som vaket 3 cm fra torvkanten. Jeg hadde litt flaks som så den og jeg måtte ha tre driv inn over den før den tok. Pixel bomma på sjansen sin. Det ble etter hvert umulig å se vak, så vi vendte like greit nesa hjemover

Fosterlågen 13. april

Hadde et mikroskopisk håp om å knipe noen røyepoeng I Duelvosen, men røyene viste seg å være fraværende som alltid. Jeg brukte 45 minutter på å servere diverse tørrsnacks til en bulevaker langs iskanten i sideløpet, men ikke sjans! Ett kast og 2 sekunders handtwist med en Nemouridaenymfe og den satt. Grei fisk rundt 300-325 gram et sted. Den hadde forøvrig spist et sted mellom 100-130 nymfer av Nemoura avicularis. Det lå styrta Capniidaer (trolig C. pygmea/C. atra) overalt på overflata og jeg fatter ikke at røyene bare støvsuger hele osen nå mens ørreten er litt treig. Fikk en del fisk mellom 200-300 gram på nymfe, og hos disse var 99,5 % av mageinnholdet nymfer og larver (av steinfluer: S. burmeiseri, N. avicularis (dominerende), B. risi, P. meyeri, Leuctra hippopus og Capnia). Fant en voksen T. nebulosa, en N. avicularis og mange C. pygmea/C. atra på vannet.

Like før jeg skulle pakke sammen og sette kursen for Oslo stilte 3 fisk seg opp og vaka et godt 22 meters kast unna. Jeg lempa ut diverse tørt, men alt fikk ligge i fred. Jeg fikk likevel en hvirvel på en krok 18 palmermygg, men fisken ombestemte seg tydeligvis. De kresne ganene fikk holde på i fred og forhåpentligvis spiser de seg store på flyvende insekter.

Taeniopteryx nebulosa (♂)

Noen har forøvrig en liten ausejobb å gjøre snart

Vollvatnet 12. april

Vekking kl 08:00 og kun et kvarters slumring. I dag skulle jeg kjøre helt i baillbyen for å sette Roar på plass i et internoppgjør. Det skulle vise seg å bli en kamp om centimeter som jeg tapte. Dette selv om Roar var mest opptatt med å sanke sammen fluer han hadde slitt av i busk og kratt ved tidligere anledninger. Største fisken var bare 24,5 cm. Flere bilder på: http://www.masteroftheflyrod.blogspot.com/. Jeg kommer mye sterkere tilbake..

Fosterlågen 10. april

Og jeg som trodde fisken tok Capnia eller fjærmygg #20 dagen før.. I dag ble jeg noe klokere på hva fisken driver med. Det vaket mer enn i går, men veldig sporadisk. En fisk kunne gå opp og ta noe, men samtidig legge igjen flere godbiter som lå i filmen like foran snuten. Og dette ikke fordi den ble skremt av meg, jeg lå inne på land og studerte. Merkelig atferd til å være sulten Fosterlågenfisk. Det vaket en fisk i en liten suppe av fjærmygg og Capnia, 2 meter fra land. Nydelig head-tail vak og fisken virket stor. Jeg så ikke hva den først tok, men ventet den ville rydde litt mer mens den først var innom hotspot'n. Niks. En eggleggende Capnia svirret tirrende i vakeruta. Jeg ventet på det uunngåelige, men det skjedde ikke mer. En myggklekker #18 dalte ned like foran vaket. Fortsatt niks. Akkurat det overrasket meg ikke så mye, men hvorfor legge igjen alt småsnackset?

Halvtimen senere kom en ny fisk head-tail like foran meg. Den virket mindre enn den første jeg så. Jeg hadde stått der som en hegre og bare ventet, og nå fikk jeg sjansen. Greit kast på ti meter - fisken rullet over oppskriftsmessig. Årets første tørrfluefisk ga meg en herlig fight, men måtte tilslutt gi tapt. 35 cm og 415 gram. Obduksjonen viste et mageinnhold bestående av 30-40 nymfer av Nemouridaer og like mange fåbørstemark. Ja, også en Polycentropodidae, en stusslig Capnianymfe, to Limnephilidaer og to billelarver. Ingen vingede insekter som jeg kunne identifisere. Jeg tror fisken hovedsaklig vaker på steinfluenymfer og lar småtteriet som ligger på vannflata være i fred. Det går trolig noen pene fisker inne i osen her nå, og snart kan de tas på tørre Nemouridaer :D (Eller en myggklekker hvis en har litt pågangsmot og flaks). Jeg tror sannelig bloggen må oppdateres i Kristiansund òg ;D

Angvika 9. april

Tok en tur etter sjøørret med Rom. I sjøen var det 6 grader dødt som i graven. Vi fisket av noen veldig fine plasser uten å kjenne en ting. Vi flytta oss videre til Flyndrevik for å se om vi ikke kunne lure på et eller annet, og der grisa jeg jammen til med en ørret på 38cm på en grizzly "Pastor Manders". Meget sprek fisk, men den hadde mye lus til å være så tidlig på året.

Pastor Manders

Fosterlågen 9. april

Var en tur i sagelvosen mellom 10:00-11:30. Hadde lånt vadebukse av langemann, men den var desverre full av hull. Ble stående på land og vente på vak. Treigt på klekkefronten selv om været var strålende. Så noen knøttsmå fjærmygg og noen få Capnia (startet rundt 11). Så to vak, men bare ett innenfor kastehold. Den ville ikke ta. 11:30 blåste det litt opp og tærne mine hadde fått nok av smeltevann.

Noen turer på isen - februar og mars

Det var ikke helt uten bekymring jeg ba med meg Frøken Fotofikler på isfisketur til Pimpelsjøen. Hun hadde fått lånt sekken og flaksestikkene til Lars, og skulle ikke dette strekke til ville hun nok få manipulert seg til seier likevel. Det var en meget treg dag og etter 4 timers fiske begynte vi å snakke om hjemtur. Det var helt greit for min del. Vi hadde mista en hver og hatt 50-50 med napp. Men så skjedde det fatale. En svaksynt fisk må ha snubla seg på kroken til Wildcat og like etter lå det en liten pinne på isen. "1-0!", ble det ropt. Mobbing og plommevin igjen? Jeg fikk panikk! Et rask bytte til mitt hemmelig våpen ble redningen. På første nedslipp satt utligningen til 1-1, og var den ikke litt større enn Kattas? Det så unektelig slik ut.

Wildcat fikk naivt nok ansvaret for veiing da vi kom hjem. Selv om det er tydelig at jeg fikk den største fisken (hvit kjeve), sa vekta 290 og 285 gram i Kattas favør! Hun hadde altså klart det igjen, og det rett foran nesa mi.

Dag 2 ble viet til Pukkelsjøen. Jeg rakk å ta meg en liten ørret før Katta fant det for godt å drenere alt det iskalde overvannet i hodet på fisken. Slikt blanker man av! Nå telte visst ikke ørret når man er ute etter røye, i følge Katta, og det kunne jeg faktisk si meg helt enig i.

Noen dager senere, når vi fisket etter røye i Lillemudsjøen, var likevel reglene endret og ørret var tydeligvis det som gjaldt (!). Jeg fikk størst røye, men ble satt helt i skyggen av den selvutnevnte vinneren. Ørret på rundt 370 gram trumfet visst alt. Min største røye var 260 gram, men den ville ikke Katta avbilde sammen med ørreten sin. Da var det mye morsommere med den minste røya mi på ca 27 gram.

Langtur i midten av mars

Tok en langhelg sammen med 3 gamle Kolstadrockere for å jakte fjellrøyer. Valget falt på et lunefullt fjellvann i nordnorge et sted. Kolstadgutta hadde vært her før og kjente til en skikkelig hotspot. Det var meget dødt her, men det stoppet oss ikke i å sitte her hele helga og legge ut teorier om røyer som ikke tok til seg næring i østavind. 2 timer før vi skulle reise fant to av oss ut at de kanskje skulle prøve et nytt området av vannet. På 10 minutter lå det 5 røyer på isen - største rundt 750 gram. Det var først nå vi innså hvor teite vi hadde vært. Ett isbor, store distanser, styggvær på lørdagen og mye snø på isen. Unnskyldningene var mange, men latskap var nok den avgjørende faktoren for at vi satt så feil. Jeg var beklagelig nok et helt annet sted da det bet og måtte nøye meg med smårøyer.

Fiskekonkurransen

Wildcat yppet såklart opp til en isfiskekonkurranse i juleferien, og jeg er ikke den som sier nei til en liten duell. På hver vår kant skulle vi gjøre vårt beste for å få størst mulig ferskvannsfisk på isen, og den som fikk den tyngste i løpet av ferien hadde vunnet. Katta droppet familien sin til fordel for en gjeddepytt i Odalen, hvor hun hadde rigget seg til med noen ukjente kompiser og ei kjøttvekt som gikk til 50 kilo. Jeg forsøkte meg på hjemlige trakter, vel vitende om at jeg trolig ikke kom til å få fisk større enn 5-6 hekto. Jeg holdt likevel maska, slo meg på kassa og hoverte i beste Romstil. Easy peasy!

Før Wildcat hadde kommet skikkelig i gang der nede, hadde jeg sikret en lederfisk på 750 gram. Større enn forventet! Jeg begynte å slappe av der jula skred frem og jeg ikke hørte noen ting.


Men så. Så kom knekken. En dag tikket det inn en e-post med en diger abbor! Jeg så på bildet i 5 sekunder og lukket det. Er det mulig?? Den var jo grisestor! Jeg åpnet det igjen. Svartsjuka kom sigende. Dette hadde jeg da ikke sjans på. Nå skulle det bli bra ulevelig rundt 'isfiskemesteren'! Hvor tung kunne den være da, 2-3 kilo? Hadde vimsen lukta på Norgesrekord?

Her burde jeg vel ha luktet lunta, men knekker man så knekker man. Jeg var ikke i stand til å tenke. Jeg lå på sofaen og bevegde hånda mellom sjokoladeposen og munnen som et maskinstag. Med så mye nougat i systemet orket jeg enkelt og greit ingen ting. Ingen vits i å jage røyer rundt 600 røye når det fortsatt manglet 2400!


Vel tilbake i Trondheim hadde jeg innsett tapet og gratulerte min overkvinne med en fortjent seier. Jeg skulle til å spørre om vi skulle skrive inn fangsten til Alt Om Fiske eller noe, men jeg ble avbrutt.. 'Skal du vite sannheten?', spurte hun lurt. 'Sannheten?', spurte jeg forfjamset..


Opp kom bilde nummer 2...Sannheten. Fisken var jo kjempeliten! I beste Tjønnesonstil hadde hun manipulert bildet og lurt meg trill rundt! Den var ingen gigatryte likevel! Jeg hadde vunnet konken, men jubelen satt langt inne for det. Hvordan kunne jeg gå på noe slikt da??


Moralen får bli at for stort konkurranseinstinkt bare er ødeleggende og at kvinnelist er noe vi menn alltid må være påpasselige for!

Tryteguri fikk noen litt større også:)

Fosterlågen med The Wild Bunch 30.des

Ble noen timer sammen med The Wild Bunch i dag. Bunchen hadde med en rekrutt under opplæring (sukkerrespons og desibel er vel de viktigste kriteriene hva gjelder medlemskap). Jeg tror han klarte seg bra. Roar hadde allerede kvelden før lagt lista høyt med følgende sms: '...Blir barnemat å ta røyepoenget i mårra'. Jeg tok advarselen alvorlig og ladet opp med 12 timers søvn.

Det skulle vise seg at Roar hadde spådd riktig. Etter en liten time hadde både jeg, rekrutten og brødrene desibel fått oss 1-2 røyer hver, og det uten å slite oss ut nevneverdig. Roar hadde 'kanskje hatt ett napp', og satt der med et bekymret drag over ansiktet.

Vi i den yngre garden koste oss derimot skikkelig. Noe småcheeky viste Mathias pappa hvor lett der er å få røye på isen. Roar kom litt nærmere hullet mitt, som var på utlån til Isak, men situasjonen ble vel bare forverret der Isak like etter tok turens største på 460 gram.

Mange teorier og taktikker suste nok gjennom hodet til Roar før han endte opp med en slags mikstaktikk med to stikker i samme hull. Avant-garde!! Jeg grøsset.

Og ikke så lenge etter fikk Roar en ørret på 114 gram! Jeg fikk 3 røyer (rundt 300-400 gram), Isak 1 (460 gram), Mathias 2 (rundt 350 gram) og rekrutten tror jeg også fikk 3 (rundt 300-400 gram).