Siste reis - Mission impossible (16-17.aug)

Mens jeg hadde ligget med feber og sår hals, hadde Rom en sen kveld fått nyss i et vann med stor og meget sky fisk. Selv om det skulle ha vært noe fuktig den kvelden, var historiene så edruelige at det trolig var noe i dem. Spesielt likte jeg delen med at kamuflasjeutstyr var nødvendig for å få fisken på kastehold, men at selv ikke dette var noen garanti for suksess. Det var derfor lett å bestemme hvor årets "siste reis" skulle legges. Men det var langt opp og kroppen min var ikke med på notene her! Rom vrikka seg lekent opp bakkene som hun Tysse Plätzer. Jeg var på felgen i første motbakke og kjente at formen var langt unna. Jeg stabba meg oppover og konsentrerte meg om ett steg av gangen. Etter en uendelig lang fysisk og psykisk pine, var vi likevel der!

Klart vann, langgrunt og sporadiske myggvak. Trasige forhold. Rom hadde flere vakende fisk på kastehold, men de var ikke så lystne på kulehode-streamer i dag. Jeg satt godt kamuflert i bashaen min og spiste smågodt, og fikk liksom ingen opplagte sjanser. Ja, med unntak av en liten knøtt som jeg fikk køddekast på. "60-5-35"-fortommen min krevde vidåpne bukter. Utpå kvelden kom det en liten pjolter og supet i seg flua, men 100-grammeren rista seg av 4 cm fra land.

Det var først da sola gikk ned at aktiviteten tok seg litt opp. Flere fine fisker beitet mygg 45 meter fra land. På et tidspunkt vaket det 43 meter fra oss, så 42. også 40... Jeg holdt pusten. Nei, der var de tilbake på 45 igjen gitt. Inne ved land skjedde det fint lite, helt til det begynte å mørkne skikkelig. Først da fikk jeg en meget god sjanse på en sippvakende fisk. Den vaket tre ganger, men så sluttet den. Jeg la ut et "kvalifisert gjetningskast", og etter noen sekunder kom fisken rullende over vårflua. Jeg ble grundig lurt av denne raketten, og trodde den var et par hundre gram større enn den var. Jeg brukte sikkert 8 minutter på en 4 hektos og det er ny rekord!

Fiskene vaket bare rundt flua til Rom og han hadde fått nok. Selv om jeg argumenterte for at sjansene for stor fisk nå var overhengende, bestemte "vi" oss for å lage mat isteden. Jeg meldte meg frivillig til å hente ved og pølsepinner, og lurte selvsagt med stanga på veien. Forsyne meg så jeg ikke et nytt rolig vak halvveis mot pinne-buskene. Det hadde blitt såpass mørkt av jeg måtte ha litt beveglse i flua for å se den. 2 meter fra land legger det seg en grom fisk etter flua, men jeg får ikke kroket den.

Like etter smukker det på en annen fisk på et blindkast, også den av bra kaliber. Den raste ned i steinene og jeg kjenner fortommen raspe bortover grunna. Det må ha vært bakdelen for spissen hadde aldri tålt det kjøret. Jeg får bereget den inn rimelig greit, 40 cm og rundt 650 gram. Jeg hoier opp til Rom i leiren, men anropet ble tapt.

I leiren ser jeg bare silhuett av en mannsperson gå rundt rastløs rundt med en ølfalske. Jeg får dårlig samvittighet og henter pølsepinner. Da jeg kom opp i leiren, satt Rom innesluttet i mørket og spikket bålfliser. Han luktet øl. Få ord ble vekslet.

Den største av fiskene hadde spist en rimelig stor frosk. Vi vurderte å fortsette fisket med mus og andre digre fluer, men droppet det. Etter en times grilling hoppet det en fisk på mellom 1,5-2 kilo inne på grunna hvor jeg fikk mine to. Plasket etter den fisken var helt sykt! Men vi haddet det så alt for godt rundt bålet og konkluderte med at så stor fisk ville ødelagt oss for alltid.

Dagen etter ebbet ut i ingen ting. Jeg har en 3 hektos etter på stankelbein mens Rom sov, men ellers var det dødt. Vi burde nok ha fisket mer mens det faktisk var bra.

Med den største fisken signerte jeg meg likevel inn i "Halvkilosklubben-Tørt". 10 fisk på halvkiloen eller mer på tørrflue i 10 forskjellige vann i kommunen.

Vågå/Jotunheimen 25.juli-1.aug

På tide med noe helt nytt! Jeg pakket sekken til randen og kjøpte enveisbillett til Otta. Her skulle jeg, slik jeg husker det, bli plukket opp av noen fiskekompiser, og vi skulle kjøre til Vågå og utforske fjellvannene der. Men ved ankomst Otta var turfølget mitt som sunket i jorden. Siden Otta ikke er så veldig stort, gikk jeg i gang med en leterunde. Etter en resultatløs jakt, gikk jeg meg på ei skrulle som sto på hodet i en saab og leste kart. Inne i kartet hadde hun klistret på en liten post-it lapp hvor det sto ramset opp en rekke sjøer under tittelen "Fisketips Vågå". Jeg introduserte meg selv og forelso at for en haik opp i fjellene skulle jeg lære henne den edle kunst å fiske med flue. Hun knørvet kartet panisk sammen da hun skjønte mitt ærend, men takket likevel ja til byttehandelen. Jeg fikk ikke navnet ditt, sa jeg på tur opp de bratte fjellveiene. Hun giret ned i andre og pisket saaben forbi nok en campingvogn. De kaller meg "Wildcat", sa hun med et smil om munnen.

Så jeg og Wildcat begynte på toppen av post-it'n og fisket oss nedover. Innimellom tipsene prøvde vi oss på tjønner som så spennende ut på kartet, men disse skulle vise seg å være fisketomme. Og starten på turen var preget av litt motgang. I løpet av de første tre dagene hadde Cats klart å knekke ei snelle i to, og i et forsøk på å flytte svært stor Vågå-pukk på dårlig vedlikeholdt vei, rive av bensintilførselen til motoren. Litt ducktape reddet budsjettsprekk, hvor 13.90,- i minuttet hadde blitt hardt. De siste pølsene skled ned mens vi forbannet uflaksen. Nå trengte vi å få litt fisk hvis vi ikke ville leve på havregrøt resten av turen.

Vendepunktet kom da vi fant elva vår, men selv nå fikk vi ingenting gratis. Vanntemperaturen lå rundt 12-14 grader, og vi måtte vade for å nå ut til fisken. Problemet var bare at vi ikke hadde vadebukser. Med korte fiskeøkter i vann til livet klarte vi likevel å få en og annen fisk, men effektiviteten var kanskje ikke så god der vi brukte 3x fisketida på å få varmen tilbake i kroppen. Vi fikk det likevel til å gå rundt, og vi var selvforsynte med fisk til både lunsj og middag.

Nydelig ørretstamme her oppe. Min største på flue var rundt 350 gram :)

Kastekurset gikk greit det, men siden det oppsto en internkonkurranse på antall og størst fisk, måtte jeg likevel være litt tilbakeholden med info og tips. Gjør som meg, sa jeg bare. Hun gjorde som befalt, men tok kanskje pensjonistilen min vel bokstavlig.

Myggen var plagsom. Jeg følte jeg mista mer og mer blod for hver dag som gikk. Konkurransen krevde også større innsats fra min side da jeg plutselig kom under med 2 fisk. Dette var ingen heldig situasjon for min del. Men med iherdig kasting med mange løfttørk klarte jeg å få presset sirupen lenge nok rundt om i de vitale organene til at jeg fikk utlignet før kvelden satte inn. Formen min var synkende og lymfene jobbet hardt.

Det var varmt og jeg skeld inn i en vakumtilstand. Jeg husker lite av dette nå, men jeg gikk visst til innkjøp av en oter og fisket tidvis hardt med haspel. Det kan ha vært varmen, det kan ha vært feberen, men jeg er sannelig ikke sikker. Jeg klarte likevel bare å få opp 1 fisk på spinner, og den var langt under Cats største på 45,5cm.

Jeg trengte sårt en hviledag fra det kalde vannet og trumfa gjennom en båtdag. Med egen roer og storflott vær kunne jeg bare sitte og nyte tilværelsen. Men da jeg hadde det som best, kom mørke tordenskyer buldrende. Det ble med ett litt bekymring hos pasasjeren i båten. Jeg tror det passerer oss, sa Wildcat reflektert...

Vi fikk akkurat søkt tilflukt under båten i det uværet satte inn. Regn og hagl hamra løs på taket vårt. Vi hadde havna midt i stormens øye, og uvær kom inn fra alle kanter. Wildcat var helt upåvirket og telte spent med hvor nært lynet slo ned. "1002 nå"!, jeg holdt pusten. Jeg lukket øynene og bare ventet på at det skulle smelle i aluminiumshytta vår. Eller kanskje inn under? Om vi hadde laget oss ly eller en stor lynavleder var jeg sannlig ikke sikker på, men jeg følte der og da at både konstruksjon, plassering og materiale måtte virke provoserende på lynet.

Det lyste heldigvis opp igjen rimelig fort, og det ble brukbart med fisk denne dagen òg. Flambert ørret ala cats.

Dagene gikk fryktelig fort og vi fikk ganske likt med fisk. Nest siste dag fikk jeg redda et uavgjortresultat i fiskekonkurransen da jeg på småfrekt vis knixa opp ei ørekyte. Protester om at dette var juks ble så klart blank avvist, og med dette tok jeg tilbake alt det stygge jeg tidligere har sagt om denne arten.

8 dager revet bort i en fei! Fiskemessig hadde vi nok vært mye farligere med vadebukser, men det får vi ta med neste gang. Post it'n er nå fullskrevet og området kartlagt til neste tur.

Trollvatnet 19-20.juli

Det var meldt perfekt vær og jeg kunne velge og vrake i flere gromvann. Jeg følte det var på høy tid med noe nytt. Det ble derfor bort fra myr og frosk, og opp til Trollvatnet. Siden jeg var 12 har jeg drømt om å få fisk på tørrflue her, uten såklart å ha vært i nærheten. De gangene jeg har lykkes med flue har det vært i mørket og fra Don Juan, båten til Buzz. Don Juan har begynt å dra på årene som resten av oss Trollvassfarere. I år hadde snøen bøyd bort fjorårets reperasjon, tradisjonen tro. Heldigvis hadde jeg med meg noen spiker slik at jeg fikk lagt til nok en ad hoc løsning i rekken. Don Juan skal nå være robar ut sesongen.

Det var sol, en lett bris og jeg kunne se ned til 10 meters dyp i vannet. Jeg innså at jeg ikke hadde sjans med noe 3'er stang og tørrflue. Det virket i alle fall håpløst. Jeg lempet alt pikkpakket opp i Don Juan, rigga en stang med streamer og var tilbake i de gode, gamle dager. Dette måtte da bli knall! Men det var et fryktelig leven der jeg rodde utover, og selv de mest følsomme åretak medførte en del bi-lyder. Jeg prøvde å bli i ett med båten. Håpløst. Etter et par ringnes hørte jeg ikke mer til ulydene. Jeg hadde trua nå! Alt var jo perfekt. En runde rundt vannet, ingenting. Smart fisk, tenkte jeg, skiftet flue og kjørte i gang runde 2. 3'ern ble i tillegg rigget med en vårfluepuppe. Runde 2 over. Ikke et napp nå heller!

Etter flere fluebytter var runde 3 i gang. Jeg fant en vakende fisk i bukta ved demningen, og avbrøt flueslepet. Fisken gikk veldig fort, og så ut til å patruljere et stort område. Jeg studerte den lenge og fant ut at den brukte ca 20 min på runden sin. Den gikk stort sett lang ute, men inne ved demningen var den bare 13-15 meter fra land. Skulle den fanges med mitt utstyr måtte det bli her. Jeg satte meg på huk bak demningen og ventet. Det ble helt stille. Hva om dette var flere fisker? Mange sprøsmål trengte seg på. Dette måtte være den dummeste plana hittil i sommer. Jeg kikket forsiktig opp over steinmuren. ingenting. Det må da vel ha gått 20 min nå? Jeg ga opp og fikk presset den stive kroppen opp i oppreist stilling. I det jeg reiser meg opp ruller det meget fin fisk over et insekt 7 meter foran meg. Fanken! Jeg fryser til is, men trolig til liten hjelp. Fisken sluttet vakinga og ble trolig skremt.

Enten er tørrfluefisket noe man kan finne et system i, eller så lurer jeg meg selv trill rundt gang på gang. Jeg følte meg uansett mye farligere nå enn fra båt, hvertfall teoretisk. Men så ble det helt stille igjen. Jeg klødde meg i hodet en liten halvtime før jeg var på dorgekjøret igjen. Denne gangen holdt jeg på til det ble skumring. Resultat: 1 napp, 1 fisk på i 4 sekunder (liten). Jeg var gjennom div vårfluepupper, march brown silver, zulu silver, wolley bugger, div zonkere, muddler minnow og streaking caddis. Selv ikke godflua til Sømme skulle redde meg altså? Dorgen ble så gitt opp.

Resten av natta jaktet jeg på vakende fisk fra land og Don Juan. I mørket klarte jeg å snike meg innpå fisk fra båten, og en og annen lot seg lure. Men ikke om de ville sitte! Da det begynte å lysne, hadde jeg hatt 4 fisk på mellom 4-5 hekto etter flua, samt noen fisk som var mindre. Fiskemaridanen ble pakket lengst ned i sekken og kveldsmaten ble isteden pasta napoli.

Jeg sov kjempegodt og våknet til nok en strålende dag. Båten ble parkert og jeg satset heller på landfiske. Likevel virket forholdene like håpløse som alltid her oppe. Sporadisk vaking, som oftest langt utenfor kastehold. Jeg tenkte å stille meg opp bak demningen igjen for å vente på fisken min, men jeg så for meg at jeg ville blitt skuffa. Det ble blindfisking med vårfluer og stankelbein langs bratte skrenter isteden. Jeg gikk ikke etter stor fisk nå, bare matfisk, og alt over 350 gram var tagbart. Da alt så som mørkest ut, kom det en halvkilos opp fra dypet og tok stankelbeinet mitt. Perfekt matfisk! Jeg trodde den var sikra etter å ha hatt den på nesten minuttet, men så kom flua poppende opp. Dette er første gang jeg har tenkt på hvitløksmarinert ørret mens jeg har kjørt fisk! Jeg fikk meg en knekk! Dette var uflaks i flaksen, for jeg visste dette ikke ville skje igjen. Ikke her oppe. Eller jeg hadde et ørlite håp da. Jeg hadde fulgt litt med på lureplassen min, og om jeg ikke så syner var det en fisk oppe der 2 ganger på en halvtime. Nye periodiske fenomener? Ja, når jeg tenkte meg etter var det ca 15 min mellom hver gang. Jeg hadde 13 min på å komme meg i posisjon, og jeg kastet ikke bort tiden. Nå skulle jeg ikke gå i samme felle som på demninga dagen før. Jeg slengte to ringnes og en potetgullpose i fiskeveska til fordel for fortomsmaterialet. Denne fisken skulle ventes ut om det så skulle ta timer timer. Jeg banna meg gjennom busker og kratt før jeg endelig satt trygt på mosehylla mi. Hadde det gått 15 min? Hvor var den? Klokka var vel slagen? I fare for at den skulle forlate plassen fordi den ikke fant noe spisbart, hasta jeg ut flua. Det begynte å blåse opp og flua forsvant i bølgene. Så hørte jeg et vak. Jeg får ikke før satt ned ringnesen før jeg ser snøret mitt bli dratt nedover. Det ble vel 2 "takk skal du ha", men den satt da tilslaget kom! Den gikk bestemt nedover på dypet mens den ristet på hodet. Jeg var livredd de spisse stienene og 0.15. Flua så likevel ut til å sitte godt, og etter 3 hopp uten å glippe skjønte jeg at denne kom til å bli med helt inn. Håven var milevis unna, men med et solid grep om nakken ble middagen reddet.

Den luktet litt på kilosgrensa, men den brøt nok akkurat ikke. Men matfisk fikk jeg så det holdt, samtidig som en 14 år gammel drøm gikk i oppfyllelse. Det er mulig å ta de på tørt!

Testfisking 11.juli

Tok en dagstur for å teste ut noen vann som i hine hårde dager var gode. Resultatet var kanskje litt som ventet - mye småfisk. Jeg hadde lenge håp om at det var bra fisk i hvertfall ett av disse små vatna, siden jeg ikke så noe vaking, men det var trolig bare en treig dag på klekke/eggleggings-fronten. Jeg fikk mellom 3-15 fisk i hvert vann og samtlige var under 200 gram. I vannet jeg fikk 15 stk var de i bra kondisjon, men småfisken (de knøttsmå) sto på grunna og slo etter fjærmyggen som om det siste de ventet var å bli spist av større fisk. Nydelig ørretstamme i dette fagre vannet, og med litt utfisking er potensialet her bra. Kanskje et fremtidig oppdrag for "Settefisk og sønn".

Froskedammen 8-9.juli

Det hadde blitt alt for lenge siden sist! Noen dager med arbeid og jeg var helt i bakleksa hva gjaldt insektlivet her oppe. Målet er jo å følge suksesjonen noen lunde gjennom sommeren. Været var perfekt! Det måtte bli tur selv om Rom var på Oslotur. Vel oppe ble jeg angrepet av horder med blinding, klegg og hestebrems. Samme hvor mange jeg knerta satt det til enhver tid 7-8 assorterte bitere på kroppen min. Å knyte på ny spiss tok 2 minutter da jeg til stadighet måtte forsvare meg selv mot svartmakta. I feltjournalen min noteres det at bukse for enhver pris aldri må glemmes igjen. Et tilfeldig og heldig strømpevalget medførte en provisorisk løsning.

I dammen var det gale mathias den første timen! Jeg har aldri sett så mye fisk vake på så kort tid her. Jeg gikk forbi alt som så smått ut (i dette tilfellet alt under 8 hekto!) og rett bort til et skikkelig purkevak. På tredje kastet, etter 15-20 sekunder i driv, kom kubben og rulla over vårflua. For en pukkelrygg! Jeg skjønte det var rekord, og sto der paff og ga ut snøre. Det var tydelig hvem som hadde føringen i denne valsen. Uavhengig av press gikk fisken dit den ville. Etter noen minutter fant den ut at den skulle inn i vannliljene, og det var da galskapen begynte. Nå måtte jeg ta føring her. Fisken kom rett mot meg og beltet av liljer som er på vei opp foran beina mine. Jeg pressa alt jeg klarte. 3'ern sto som et hjul, fortommen sang og fisken velta seg i overflata. Det er den groveste kubben jeg noensinne har dratt på.. 1,3-1,6 kilo? Men nå var det kritisk. Jeg hadde fortommen inne på snella da fisken gjorde et nytt utras. Jeg måtte gi etter eller slite rett av. Den fikk med seg noen meter fortom før jeg fikk holdt igjen. Den stupte ned i liljerøttene og fikk seg litt slakke, og etter så hard kjøring er dette en tapt sak i følge Sømme. Jeg hadde nok bare stram line til liljene og fisken fikk kom seg av. Jeg kjente flua løsne nedi der, spinne rundt noe før den kom poppende opp av vannet. Forbausende nok ble den ingen banning.

Rom måtte få rapport! Men jeg hadde ikke før satt meg ned med telefonen før en fin fisk var oppe to ganger på rappen utenfor kanalen. Rom fikk vente der jeg sprinta bort. Flua hadde ikke før landa, før fisken la seg på. Denne var mer håndterlig og jeg fikk den opp rimelig greit. 

Bettet pågitt i kanskje 45 minutter før det ble stopp. Etter dette ble det noen småfisk og et par slag etter flua. Det ble en lang pause med ørretboka, øl og mat.

Etter matpausen gikk jeg opp til FT mens jeg ventet på Rom. Det var sol og helt vindstille, ja, kort og greit forhold som ble for vanskelig for meg sist gang. Men fisken var jo her, og det tok ikke lang tid før jeg fant et vak. Jeg snek meg bort og prøvde på den med en Goddard. Fisken så flua, kom mot, men snudde like før. Møkkaflua danset på en virvel. Nei, aldri mer Goddard! Jeg gjorde et kjapt fluebytte til godflua, men fisken var ikke interessert i denne heller. Ville den ikke ha eller hadde den gått videre?

Jeg lette opp en ny fisk som vaket 3 meter fra land. Jeg la ut flua 1,5 meter til siden for den, men det samme skjedde igjen! Fisken viste interesse, kom mot, gjennomskuet et eller annet, for så å snu. Godflua ikke bedre enn goddarden? Det var smellen jeg ikke trengte. Nå hadde jeg ikke flere hemmelige våpen i flueveien. Heldigvis ble ikke fisken skremt, og vaket igjen like etter. Flua fikk ny tillit. Jeg gikk over fra 5,5 meter fortom til 7, gikk ned i 0,13 spiss, mudda ned hele fortommen grundig, fetta inn flua med naturlig fett isteden for gel, justerte antennene på flua (veldig viktig), pirka ut noen få ekstra fiber fra kroppen, samt flere tricks of the trade. Perfekt! Hva som gjorde utslaget er ikke sikkert, men på neste kast smokka på. 47 cm og 855 gram.

Rom ringte og meldte han var på vei. Jeg satte meg ned for å nyte stillheten ved å være alene på ørretjakt. Man tar seg ofte bedre tid på hver fisk og stresser mindre når man er alene. Noe konkurranseinstinkt ligger vel latent hos alle slik at man blir litt oppkavet uten grunn. Der vaket det igjen gitt! Den virket bra steady som den forige. Jeg gikk i nesten overdreven slow motion forbi fisken for å komme meg i posisjon på den. At jeg ikke skremte den er likevel merkelig. Jeg la et fallskjermkast halvmeteren til siden for den, så fisken snu i vannskropa og komme rolig mot flua. Ryggfinnen stakk over vannet der den kom. Den stoppet opp. Tiden sto stille og jeg var sikker på refusjon. Slurp! Flua ble sugd ned, tilslaget satt og fisken spratt til himmels. Fisken var seig, men det var en nytelse å ikke måtte bekymre seg for siv og liljer. Fisken skleiv etter hvert inn i håven. 47,5cm og 935 gram.

Problemet var at begge fiskene hadde tatt skikkelig og jeg ikke fikk ut fluene uten å påføre skader. En matfisk hadde jeg tenkt å ta, men to så fine fisk var i meste laget. Jeg gikk mot leiren for å se etter Rom da jeg fant en tredje fisk! Denne så like fin ut som de to foregående. Jeg lekte litt med tanken 3 kast 3 fisk, men satte meg heller ned for å se på den. Majestetisk ryddet den bukta for det den hadde lyst på. De minste dyrene fikk ligge i fred. Sola hadde gått ned, det var en fin bris og fisken vaket 3 ganger på to meter. Det virket så bankers! Dagen hadde vært sprø nok fra før. Fisken fikk gosse seg i bukta og jeg gikk ned til stampa-høgda.

Jeg fyrte opp bål og leste litt Sømme. Han var fullstendig på kollisjonskurs med tilslagsteorien til Rom (Cag-team Rom altså). Jeg lo godt! Men hvor var Rom? Han skulle jo bare hente soveposen sin og komme. Jeg sovnet inn til et knitrende bål.

Neste dag kl 14:00 kom Rom. Han hadde sovna i 2-setern til josh groban, og med soveposen på fanget. Det var nok likevel lurt. Det var kald og rå luft hele natta på fjellet, og da jeg våknet var det svermer av knott og mygg over meg. Det ble litt apatisk fisking på meg fra morgenen av. Jeg hadde fire fisk etter i Froskedammen, men av en eller annen grunn ikke klarte å ta en døddrivende vårflue. Drukningsteorien? Rom knixa inn 3 fisk på goddard på 2 timer senere på dagen(!). 100 % krokingseffektivitet på goddard (nøyaktig samme som jeg bruker)! Jeg gir meg over og håper det blir skrevet et kapittel om dette i hans egen fiskebok med tid og stunder. Den ene han fikk var liten, en på 450 gram og en som han ikke klarte å anslå til annet enn "like tjukk som snella mi".

Froskedammen 27-28.juni

Det ble ny tur til Froskedammen og Stampa-høgda dagen etter nedfart. Kanskje vårfluene var i gang nå? Det virker kanskje naivt å tenke slik hver gang, men en dag må det jo starte og dette var dagen! De første store Phryganeidaene ploget rundt på overflaten, og vi fikk det vi hadde gledet oss til hele året. Nå skulle det være mulig å få overlistet en og annen purkefisk her! Men første tegn til bekymring kom fort. En eggleggende Phryga fikk gå urovekkende lenge et sted jeg visste det sto en fisk, og når fisken først kom og tok, klarte den bare å skade den store flua slik at den padla for halv maskin videre inn mot land. Fisken på halvkiloen+ brydde seg så ikke om å gå opp etter det lette byttet på 4 cm, og virket tydelig fornærmet av det hele. I tillegg til dette gikk en fisk og vaka 50 ganger, de fleste innenfor kastehold. Cagteam lina opp og serverte fisken fra alle kanter og hold, men den ville bare ikke ha fluene våre.

For min del fortsatte det som sist. En 4 hektos hoppa helt ut av vannet og bomma på vårflua mi som lå helt rolig (!). Så kom det en større fisk og rulla rolig over flua, men må enten ha bomma eller ombestemt seg i siste sekund. Med tilslaget kom flua poppende opp av vannet igjen. Alle gode ting skal jo være tre, men da jeg på det tredje forsøket dro av selveste storpurka inne ved kanalen på grunn av for tidlig tilslag, følte jeg at jeg hadde brukt opp tabbekvota for hele året! Vi hadde sett fisken vake rundt lenge før den tok og det hadde ikke vært noe å sagt på om den var 1,5 kilo. I tillegg til frustrasjonen bet knotten hardere og hyppigere for hvert minutt. Jeg lagde meg et røykbål, stakk hodet inni og kjente knotten slippe taket en etter en.

Rom ringte fra FT og hadde hatt på en stor fisk noen sekunder før den slapp. Han meldte også om litt vind, og siden knott ikke liker vind labba jeg i vei.

Selv om jeg skremte ut lommen på Rom, tok det ikke lang tid før han hadde ny fisk på. Denne gangen hauset han opp situasjonen og lovte intet mindre enn rekordfisk! "Den knuser 1,2 garantert, gottabana!!" hoiet han, før han ble stram i maska og kjefta på snella som slo seg vrang. Man skal være forsiktig med å love rekordfisk når man ikke står i fare for å miste den, er en velkjent, men uskreven regel i dette gamet. Rom spilte høyt nå og gikk "all in" med troverdigheten som innsats. Da fisken lå i håven, ble det stille noen sekunder, før han innrømte at han kanskje hadde overdrevet situasjonen "litt". Men en stor fisk var det - 49 cm og 965 gram!

Jeg innså at jeg måtte handle raskt hvis jeg skulle få noe. Det hadde jo vært fint med en fisk i sin egen fiskerapport! Jeg så bekymret mot sola som hadde begynte å komme høyere på himmelen. Dagslys og blank overflate er ikke drømmeforholdene med vårfluer. I det jeg innså at slaget nok var tapt, vaket det en fin fisk på perfekt kastehold. Jeg slengte ut goddarden. Fisken hadde gått litt videre, men snudde seg i det flua landa og kom mot. Den gjennomskua likevel lureriet og snudde 5 cm fra flua. Jeg forbanna lyset, gjorde et raskt fluebytte til "dyret" og prøvde på nytt. Det samme skjedde igjen, men nå kom den for full maskin, og jeg kunne se ryggfinna nærme seg. Men igjen bråsnudde den like før flua og etterlot noen digre virvler på overflata, samt grå skyer i hodet mitt. Sær fisk! Hvem sier nei takk til dyret festet til 0.13 ? Jeg gadd ikke prøve mer på den, men blindfiska heller langt unna med samme flue. Da kom det en mindre skeptisk fisk og la seg på. Fint tilslag egentlig. Jeg kjente på den i 2-3 sekunder før den slapp, og det var ingen storfisk.

Mat og øl gjorde at situasjonen ikke var helsvart. Indrefilet, marinert kylling, Estrella og økologisk øl gjorde at en småsvart fiskedag ikke endte så verst likevel. Det vaket også noen skikkelig fine fisker nede i Froskedammen nå, og med litt vind neste dag kunne det absolutt være muligheter for fisk der nede.

En fiskelaus Belly var ikke nådig i sine straffeutmålinger etter Roms opphausing av fisk, som måtte sitte som svarteper og betjene grillen. Klokken var 6 og Rom var trøtt, men Belly var sulten og utnyttet situasjonen til det fulle. I teltet lærte Rom meg hvordan man skal gjøre tilslag. "Takk skal du ha", skulle man si før man strammet opp, eventuelt vente så lenge man ville da stor fisk ikke spytter ut flua. Man skal helst vente til fortommen og litt av snøret har blitt dratt under. Den siste teorien var helt ny for meg, men jeg hadde jo heller ikke fått fisk i dag.

Neste morgen sto jeg som vanlig opp litt før Rom. Jeg spiste et eple mens jeg gjorde meg klar til å preppe fortom. 0.13 spiss med køddekast-knute er ikke noe å satse på. Forsyne meg vaket det en fin fisk ved torva borte ved kanalen. Jeg tok en stor bit av eplet så safta rant nedover i begge munnvikene. Den hadde kanskje vært noe å starta dagen med! Jeg kunne løpt etter den, men erfaringsmessig går fisken fort i froskedammen. Jeg studerte vannet lenge uten at jeg så noe mer til den. Jeg fikk stoppe og drømme! Jeg fant frem preppeposen. Der kom fisken opp igjen gitt, nøyaktig samme plass. Enten sto den rolig eller så patruljerte den området flittig. Jeg spratt opp og ga blaffen i fortommen! Her var det ingen tid å miste. Med det halvspiste eplet i kjeften skled jeg ned den bratte skråningen som en tømmerstokk. Det må ha vært ny rekord! Jeg spurta over den våte myra før jeg roet meg ned inn mot standplass. Under minuttet etter at fisken var oppe for andre gang, slengte jeg flua ut 2 meter ovenfor vaket og lot den drive med vinden inn over der jeg trodde den opphold seg. Flua drev fort og etter 20 sekunder kom den opp og slukte goddarden. "Takk skal du ha", og den satt. Den gikk rett ut på dypet og der gikk den i 5-6 minutter før jeg klarte å få den inn til meg. Med tanke på den skrøpelig fortommen ga jeg villig vekk snøre når den ville ha. Når jeg først fikk den inn til meg, ble det virkelig kritisk. Den ville absolutt inn i gress og vannliljerøtter. Jeg måtte presse fisken så hardt at det sang i fortommen. I tillegg var fortommen min nesten 5 meter, og jeg måtte sveive helt til den kom inn på snella. Ett siste byks og den kunne lett slite av. Heldigvis ble det ikke noen nestenhistorie denne gangen. Jeg holdt på i omlag 12 minutter før fisken var kjørt nok til å gli inn i håven. Et flott eksemplar på 46cm og 975 gram (10 gram mer enn Roms ål!)

Rom hadde stått opp og kom sigende for å gi meg en oppvisning i tilslagsteknikk. Han hadde funnet en vakende fisk og med 0.20 spiss var han klar for det meste. Skulle han bruke "vente-teknikken", "Takk skal du ha" eller kanskje noe helt nytt? Jeg klarte knapt å sitte stille der jeg fantaserte. Flua hans drev sakte inn mot torvkanten. Hvor hadde det blitt av fisken? Jeg begynte å miste troen i det sluggerten kom opp og supet i seg vårflua. Rom skvatt til med det hardest tilslaget jeg noen gang hadde sett (ikke så ulikt det oppe i brehulevann, bare mye hardere, se tidligere post). Grunnet mye løssnøre var tilslaget perfekt timet, men 0.20 spissen ble revet tvert av. Tilslagsmentoren fikk seg en liten ripe i lakken.

Resten av tiden gikk bort på Cag-teams settefiskanlegg. Fra det naturlige klekkeriet ble det satt ut 3 fisk mellom 30-36 cm. "Scarface" på 36 cm (bilde) hadde et lite arr over øyet og det venter store premier ved en evetuell gjenfangst.