Siste reis - Mission impossible (16-17.aug)

Mens jeg hadde ligget med feber og sår hals, hadde Rom en sen kveld fått nyss i et vann med stor og meget sky fisk. Selv om det skulle ha vært noe fuktig den kvelden, var historiene så edruelige at det trolig var noe i dem. Spesielt likte jeg delen med at kamuflasjeutstyr var nødvendig for å få fisken på kastehold, men at selv ikke dette var noen garanti for suksess. Det var derfor lett å bestemme hvor årets "siste reis" skulle legges. Men det var langt opp og kroppen min var ikke med på notene her! Rom vrikka seg lekent opp bakkene som hun Tysse Plätzer. Jeg var på felgen i første motbakke og kjente at formen var langt unna. Jeg stabba meg oppover og konsentrerte meg om ett steg av gangen. Etter en uendelig lang fysisk og psykisk pine, var vi likevel der!

Klart vann, langgrunt og sporadiske myggvak. Trasige forhold. Rom hadde flere vakende fisk på kastehold, men de var ikke så lystne på kulehode-streamer i dag. Jeg satt godt kamuflert i bashaen min og spiste smågodt, og fikk liksom ingen opplagte sjanser. Ja, med unntak av en liten knøtt som jeg fikk køddekast på. "60-5-35"-fortommen min krevde vidåpne bukter. Utpå kvelden kom det en liten pjolter og supet i seg flua, men 100-grammeren rista seg av 4 cm fra land.

Det var først da sola gikk ned at aktiviteten tok seg litt opp. Flere fine fisker beitet mygg 45 meter fra land. På et tidspunkt vaket det 43 meter fra oss, så 42. også 40... Jeg holdt pusten. Nei, der var de tilbake på 45 igjen gitt. Inne ved land skjedde det fint lite, helt til det begynte å mørkne skikkelig. Først da fikk jeg en meget god sjanse på en sippvakende fisk. Den vaket tre ganger, men så sluttet den. Jeg la ut et "kvalifisert gjetningskast", og etter noen sekunder kom fisken rullende over vårflua. Jeg ble grundig lurt av denne raketten, og trodde den var et par hundre gram større enn den var. Jeg brukte sikkert 8 minutter på en 4 hektos og det er ny rekord!

Fiskene vaket bare rundt flua til Rom og han hadde fått nok. Selv om jeg argumenterte for at sjansene for stor fisk nå var overhengende, bestemte "vi" oss for å lage mat isteden. Jeg meldte meg frivillig til å hente ved og pølsepinner, og lurte selvsagt med stanga på veien. Forsyne meg så jeg ikke et nytt rolig vak halvveis mot pinne-buskene. Det hadde blitt såpass mørkt av jeg måtte ha litt beveglse i flua for å se den. 2 meter fra land legger det seg en grom fisk etter flua, men jeg får ikke kroket den.

Like etter smukker det på en annen fisk på et blindkast, også den av bra kaliber. Den raste ned i steinene og jeg kjenner fortommen raspe bortover grunna. Det må ha vært bakdelen for spissen hadde aldri tålt det kjøret. Jeg får bereget den inn rimelig greit, 40 cm og rundt 650 gram. Jeg hoier opp til Rom i leiren, men anropet ble tapt.

I leiren ser jeg bare silhuett av en mannsperson gå rundt rastløs rundt med en ølfalske. Jeg får dårlig samvittighet og henter pølsepinner. Da jeg kom opp i leiren, satt Rom innesluttet i mørket og spikket bålfliser. Han luktet øl. Få ord ble vekslet.

Den største av fiskene hadde spist en rimelig stor frosk. Vi vurderte å fortsette fisket med mus og andre digre fluer, men droppet det. Etter en times grilling hoppet det en fisk på mellom 1,5-2 kilo inne på grunna hvor jeg fikk mine to. Plasket etter den fisken var helt sykt! Men vi haddet det så alt for godt rundt bålet og konkluderte med at så stor fisk ville ødelagt oss for alltid.

Dagen etter ebbet ut i ingen ting. Jeg har en 3 hektos etter på stankelbein mens Rom sov, men ellers var det dødt. Vi burde nok ha fisket mer mens det faktisk var bra.

Med den største fisken signerte jeg meg likevel inn i "Halvkilosklubben-Tørt". 10 fisk på halvkiloen eller mer på tørrflue i 10 forskjellige vann i kommunen.