Dyr i Sagelva 5.april 2010

+ Voksne Capnia atra

Brattfjorden 1.april

Ny tur med Glommis til samme sted som sist. Det var tidvis plagsomt mye fisk der på 400-600 gram :) og vi fikk trolig 15-20 i denne klassen. Glommis fikk først en sild (igjen..) før han dro opp en ørretplugg på 1,5 kg, som han ikke tok bilde av (!!) og som han satte rett ut igjen.

På tampen fikk jeg låne et eksemplar av godreka hans som etter få kast nesten ga meg en ørret på godt over kiloen. Den gikk rett til værs og satte så rett mot meg slik at jeg fikk slakt snøre og mista den. Plutselig var det en barnslig konkurranse gående hvor man telte fisk over kiloen, og jeg ble informert om at jeg lå under 1-0 (!). Er man en notorisk sildefisker og tar en ørret på 1,5 kg uten å ta bilde, på 1-april, ja så sier jeg fortsatt 0-0!  

Fosterlågen 2. april

Jeg bestemte meg for at i dag skulle jeg ta årets første ørret på tørt. Råka var brukbart stor og jeg har sett fisk vake tidligere år under samme forhold. Fravær av sol sammen med sure vindkast gjorde at fjærmyggen klekte beskjedent, og de jeg så var i tillegg i størrelse (krok) 24-26. En og annen Capnia var også å se. Jeg sto som en hegre i 40 minutter og bare ventet på det som til slutt måtte skje; årets første vak! Valget mitt falt på en parachute cdc-mygg i #18. Jeg har sett mygg i denne størrelsen her tidligere og satset på at fisken fulgte like godt med som meg. Et ganske langt kast og kanskje litt ruskete nedlegg, men det gjorde ingen verdens ting. Flua var helt borte for meg der den drev nedover i strømmen. Jeg så et nytt vak på samme sted som sist og bare strammet opp. Og der satt årets første tørrflueørret. Det lå en hinne med is der etter nattens frost og jeg fikk testet 0.14 mot denne. Godt det ikke var suffix.  Jeg fikk berget den inn uten så mye mer dramatikk. Ut fra bildene gir jeg fisken 115 gram. Like etter fikk jeg en til på årets andre vak, før fisk nummer tre bestemte seg for ikke å ta. Jeg måtte uansett i familieselskap så det passet meg bra.

Harryfjorden 31.mars

Buzz har vært mye på plattingdans i Harryfjorden, og i løpet av alle disse turene har han sett seg ut noen teoretisk pene fiskeplasser. Jeg, buzz og glommis testet en av de. Pent, bevares, men i løpet av 3 timers intensiv pisking klarte vi å få opp bare en eneste sild. Trolig var både jeg og Glommis borti denne fisken hver vår gang før han til slutt trakk det lengste strået. Men ingen skam å tape for en så dreven sildefisker som han.

Brattfjorden mandag 29.mars

Tok en dagstur med Glommis for å teste ut sjøauren i Brattfjorden. Etter noen bomforsøk fant vi til slutt en meget lovende plass. Men først måtte vi ha mat. Siden lighteren hadde tatt kvelden, måtte vi improvisere for å få fyr. Tørkerull og sigarett-tenner funket faktisk ikke, så det hele endte med at Glommis måtte kjøre og kjøpe ny lighter.

Fiskemessig tok det seg bra opp utover mot kvelden (mot flo). Vi fikk total 6 ørret, den største 700 gram (ræjeflue).

Veiholmen 27-28. mars

Etter mye om og men, bestemte vi lørdag den 27.mars, kl 01:00, at vi skulle skulle reise til Smøla for å fiske aure. Rom var på fest, men lovet likevel at han skulle være klar til avgang fire timer senere. Dette skulle vise seg, overraskende nok, ikke å stemme, men med Anders (Le Chëffeaur) med på turen ble han bokstavlig talt dratt opp til neste ferge. Vi mistet floa vår, men det var ikke vårt største problem nå. Isen lå tykk på både vann og fjord, og flashbacks fra en tidligere tur trengte seg på. Begredelig. Vi vurderte å kjøre rett på ferga igjen, men håpet om lystig lag på en av øysystemets kroer (spesielt for to av turens tre deltakere) gjorde at vi ble værende. Jeg skjønte tidlig hvor det bar, men kunne lite gjøre. Vi losjerte i et gammelt hus ute på Veiholmen og skle fort inn i lokalsamfunnet. Rom var på fornavn med tre innfødte allerede før halvtimen var gått. 

Mens de to gikk for å preppe seg selv til krokvelden, gikk jeg rundt og fisket etter alternative fiskeplasser. Jeg kom i snakk med Ole-Johnny Hopen, som for en flaske pokal kunne berette om noen fine storfisk-strømmer like ved. "OJ" skulle snart flytte til Bærum/Oslo området for å møte likesinnede og vi fant  derfor fort tonen.

Rom og Le Chëffeaur hadde isteden spurt seg til råds på Statoilen, hvor uerstattelige Kjell hadde gått av med pensjon og blitt, nettopp, erstattet. En hyggelig dame, dog totalt blottet for fiskepeil, hadde tatt over. I håp om handel ga hun bort sine beste fisketips til duoen, uten at de selv ante ugler i mosen. Tipset ble slukt rått, men resulterte selvsagt ikke i handel. Kynisk, men ikke overraskende. Det klirret kort i statoildøra der Rom triumferende smalt den bak seg. Han hadde fått det han trengte, og uten å se seg tilbake gikk ølhunden bortover mot ICA'n for å handle importlager til 40 kroner boksen. Positivismen var tilbake i gjengen og islagte godplasser glemt.

Hvem sier det er umulig å ta seg bra ut i neopren?

Jeg mistet etter hvert oversikten over Rom og Le Chëffeaur. De fulgte sine råd og jeg mine. Jeg var egenlig litt lettet over at Le Chëffeaur tok seg av (en nå bedugget) Rom slik at jeg kunne fokusere på den lunefulle auren. I retrospekt, ut fra bildene å bedømme, kan det virke naivt å la Le Chëffeaur få så mye ansvar. Teoretisk sett var han jo best skikket, men hmm...Begge surfet uansett inn til solid blanking, kanskje ikke så overraskende akkurat det.

 

I mens ute på Veiholmen, noen hundre meter unna: en flott overspringer smeller på en hvit bugger og tømmer snella helt for snøre to ganger. Hjertepumpa sto på i det jeg skjønte at fisken var godt over kiloen. Kritisk ble det i det auren tjafset seg rundt en tangkvast og fikk seg litt slakke. Men med en hånd fikk jeg fort strammet opp snøret, mens den andre fikk viklet løs fortommen. Jeg var tilbake i kontroll igjen, og en flott fisk på 54cm og 1,6 kilo måtte til slutt gi tapt.

Jeg var både overlykkelig og sliten, og la meg ned i fjæra for å ta en strekk. For første gang i ferien var jeg helt avslappet. Jeg hadde nesten sovna i det Rom ringte. De var tilbake med bilen nå. "Hva er det som blinker i sølv borte hos deg? Du har ikke fått fisk? Hæ? Næh? Hæ?", spurte bedøvde lepper i vantro. 

Det vanket gratulasjonsklemmer og skryt på meg da jeg ankom bilen. Samtidig som jeg vet de unnet meg fisken, var det noe som om jeg fjernet en siste hemning hos de to. 1,6 kg kunne liksom ikke toppes under slike forhold. Det var trumfesset som nå lå på bordet, og skulle det først briste for duoen så kunne det like gjerne gjøre det til gangs. Det noen slag "Shotter Potter" med fassafassans ripsvin før en lystig tur på "krogen" denne lørdagskvelden.                                   

Neste morgen, ved flotider som avtalt, var det bare jeg som var oppe. Noe overraskende siden vi alle feiret/druket våre sorger godt kvelden før. Jeg måtte gi opp å dra opp både Rom og Le Chëffeaur, og jeg tilbrakte hele 5 timer på Veiholmen alene. Dette var en tankevekker for meg. Jeg fant mye trøst i "feskarkjerringa", hvor jeg mener det ligger noe mellom linjene... Takker Rom og Le Chëffeaur for en splendid tur, fiskemessig og filosofisk! Stor takk også til en pensjonert Kjell!

Isfiske på Fosterlågen, julen 2009

24. desember: Lars (Neverlikjempen), Buzzkubben og jeg gjorde opp om røyekungetittelen for året, tradisjonen tro. Mye prestisje og uklare regler medførte nye regler underveis. Jeg foreslo minuspoeng for ørret helt til jeg plutselig ledet denne prestisjetunge klassen. Jeg kronet meg selv med tittelen uten øredøvende jubel. Den mer (for noen) prestisjetunge røyekungen-krona gikk til den som fikk flest av sorten, hvor Buzz etter iherdig kamp måtte gi tapt mot kjempen. Røyekungen; 5 røyer (største 500 gram), Buzz; 4 røyer (største 600 gram) og Belly; 1 røye (425 gram).

25. desember: Samme klientell. Belly; 1 røye (450 gram), Buzz; 1 røye (582 gram) og Lars; 3 røyer (største 500 gram).

28. desember: Nordvest, sur vind og -10. Oppdagelsestur hvor Hotspot'n ble testet for første gang på isen. Det ble nedtur. Vi fikk noen ørretpinner hver før vi fortsatte på gromplassen. Lars fikk til slutt lurt opp en røye på ca 500 gram.

29. desember: Sørvest, lett snøfall og -2. Snek meg ut mens Røyekungen sov. Etter at Røyelars har begynt å bruke mine navigeringskep (som 'dobbelttreet'), har jeg begynt å bli mer forsiktig med å røpe godplassene. Jeg boret meg derfor på noen nye hull i hans fravær. Facit: 6 røyer (største 530 gram) og 10 ørretpinner.

31. desember: Tur med Poitr som endte opp i 2 røyer hver. Poitr tok ny isrekord her nede med røye på 610 gram, helt til vekta ble nullstilt og fisken rensket for snø. Da sa vekta 580 gram. Han freste "urent spill!!" der han forlot veierommet i vrede. Men ble ikke veid da jeg ikke er like opptatt av vekt :)

1. januar: Fikk besøk av Katta Cats som skulle 'knuse' meg på isen. Jeg fryktet det verste etter at hun hadde fryktelig mye flaks på isen i fjor. Nervøsiteten ga seg helt da hun dro frem sitt hemmelige våpen: Kjelsåspilken - et lite skrangletog som spilte på frykt snarere enn lokking. Da hun like etter tapte slosskampen mot isboret og pådro seg en stor kul i panna, skjønte jeg at jeg ikke kunne tape dette. Katta skremte fisk fra seg mens jeg lokket de til meg. Etter endt økt hadde vi fått 6 røyer. 5 til meg og 1 til Katta (ikke tatt på Kjelsåspilken). Mine to største 580 og 610 gram (bløgget, uten is og snø, uten plastpose, kritisk vitne og finkalibrert vekt!). Kattas var 500 gram.

2. januar: -20 så vi fisket bare i halvannen time. Wildcats taktikk var å snike til seg mitt beste hull fra gårsdagen mens jeg fikk hennes ørretpinnehull. Det endte med 4 røyer til meg (største 600 gram) og 3 ørret til henne (største kanskje 60 gram). Oppskriftsmessig start på 2010 for min del! :D

Cag teams julebord 30.okt - 1.nov

En sen oktoberdag satt jeg med dagens avis og en kopp kaffe da telefonen ringte. En oppglødd, men tydelig syk mannsstemme stotret frem noe om 'Hålåvatet' og 'vakfest'. Jeg skjønte fort at vedkommende var tungt medisinert og like fort at det var Rom. Det viste seg at han slet med sykdom og høy feber, men at han likevel hadde bestemt seg for å ta med seg et skytevåpen og gå opp på en kolle med utsikt over Hålåvatnet for å speide etter vak. Og vak så han i massevis! Hvert 6. sekund var det angivelig fisk oppe og spiste fra overflaten. Han kunne fortelle han var litt svimmel, og kanskje vaket det ennå hyppigere enn det han så! For de uinnvidde så vaker det aldri på Hålåvatet, men jeg skjønte at dette ikke var riktig tidspunkt å betvile Roms skuer. 'Er du alene?', spurte jeg. 'Ja, alene er jeg i min samtale med deg... vil du bli med på cagteam-julebord??', fikk jeg tilbake. Jeg så for meg figuren sittende under ei regntung gran oppe i den ulendte lia der og jeg hadde egentlig ingen valg. Vi ble enige om at det skulle bli julebord hvis han bare gikk hjem og hvilte seg, med en gang.

Sent fredag den 30. oktober rullet bilen ned til bestemmelsesstedet. Alt lå til rette for det perfekte julebord. Vi hadde 2 filmpremierer, 2 cags og mengder med pølse og chips, samt mye snacks! Vi forspiste oss som vanlig på godsakene og våknet først ved flotider neste morgen. Vi rakk ikke frokost, men konkluderte med at vi trolig ville overleve 2 timer uten mat. Det som ventet oss skulle likevel sette en stopper for matplanen.

Det var tilsynelatende krevende forhold. Lite vind, klart vann og sol. Vi har kommet til kort før under slike forhold. Men ørreten var på hugget og vi lot oss ikke be to ganger. I alle fall ikke Rom. Han ba meg sette bak kameraet for en liten oppvisning, og makan til fiskeri får vi nok aldri oppleve igjen.

Fiskene avslørte seg med små vak og virvler, og på typisk ørretvis fulgte de interessert etter flua nå vi traff i nærheten av vaket. Men isteden for å snu på den opplagte bløffen, kasta de seg på som bare juling. Rom fisket mens jeg så på. Jeg sluttet å telle på hans fisk nummer 6 på en time (ca 500-1300 gram). Før dagen var over hadde han vel trolig fått totalt 12-14 i denne kategorien (+ røk 2!!). Fisket var så visuelt at det var en nytelse å bare sitte i sola og se på.

Rom in action

oooooooouu!

Roms største: 1,2 og 1,3 kg

Etter hvert kom jeg meg ut på varpet jeg også. Etter en litt treg start fikk jeg lurt inn noen lursker (største av de rundt kiloen). Den største er jeg sikker på glapp, men den nest største toppet dagen for min del. Lav sol i mot, en rygg som ploger opp den stille overflata på jakt etter flua, før den tar og raser 20 meter utover i ett jafs. Det var bare den perfekte opplevelsen for å sette punktum for dagen. Likevel lirka jeg inn et par mellomvekere til før vi ga oss for dagen av matmangel.

Etter å ha tilbrakt en hel kveld i en badestamp full av blå-grønnalger var fiskeintensiteten noe laber neste dag. Det var like bra vær, men fisken hadde nok lært fra dagen før. Vi satte punktum for sesongen og reiste hver til vårt. 5 over kiloen får vi si oss fornøyd med!

Nordmarka 10. oktober

3 forskjellige vann, nydelige tørrfluefohold, ikke ett vak å se på 5 timer! Klarte heller ikke å få noen til å vake på flua mi. Etter hvert prøvde jeg ikke så hardt heller kanskje...

Nordmarka 19. september

Meldinger tikket inn til ukristelige tider. Nok en knurr hadde gått i fella til Katta og hennes nye fiskegjeng. De hadde satt vekkerklokkene på 4 hele helga å få nærkontakt med "Trondheims bonefish". '5-6 hektoser bøyde visst 7'er stengene ned i korken og litt til. Jeg trodde først det var en drøm, men den gang ei. For noen tullinger! Siden jeg først var våken satte jeg like greit kursen mot marka og Potta.

Vroooooooooom! :D


Etter en del bussing og 5 km til fots var jeg klar for særingene i Potta. Det vaket ikke, men det var vel bare et spørsmål om tid i dette været. Jeg kunne like gjerne bare rigge stanga slik at jeg var klar. Men hvor var snella? Sekken ble endevendt, ristet og klemt på. Fa..! Snella lå igjen hjemme!! Jeg tenkte å knyte fortommen rett på stanga, men slo det fra meg i en gråtkvalt latter. Har man ikke fisket på en stund så ha man ikke fisket på en stund. Jeg satte utstyret bak en stein, løp de samme 5 tilbake til bussen og kom meg hjem. Kroppen var i sjokk og beina gele, men jeg kunne jo ikke gi meg nå. Jeg pakka med meg snella og overnattingsutstyr, og sykla like greit hele motbakke-mila tilbake.

Tilbake i myrhølet vaket det selvsagt ikke. Etter 2 timer med venting og blindfiske hadde jeg hverken sett eller kjent noe til de humørsyke fiskene her oppe. Det er ikke rart jeg får fiske her helt alene. Jeg skiftet beite til et annet vann hvor det i alle fall bruker å vake litt. Det var veldig treigt også her i dag, men en broiler lot seg til slutt friste av dyret #16 som hoppet lekent gjennom vannvegetasjonen. Det ble full rulle med maks press, mye plasking og brannsår av tørt snøre mot uherdet hud. Det var godt det ikke var knurr i slike dimensjoner jeg fisket på. Tviler på jeg hadde fått de opp på 3'er.

Siste reis 29-30. august

Rom hadde staket ut kursen for årets siste reis. Jeg hadde selv noen spennende vann jeg ville prøve, men Rom fristet med opplevelser som sto til høyeste trumf. Det fantes et vann der han en sen oktoberdag (angivelig) hadde sett flere store ryddefisk gjøre rent etter dagens insektrot. Ikke bare en, nei, en i hver bukt! Og ikke nok med det, han hadde også tilgang på en hytte like ved vannet, eller en "Kahut" som han kalte det. Siden jeg aldri hadde bodd i en Kahut, ei heller hadde sett så mye ryddefisk før, gikk jeg med på å legge turen hit.

Vannet virket lovende, Kahut'n, tja... Det manglet noen desimeter på at døra gikk igjen og man måtte kjempe seg oppover en 30 graders helning i yttergangen for å komme seg inn på kjøkkenet. Ytterdøra hadde likevel en funksjon. Ved å dunke den hardt i hytteveggen og rope "høi høi høi", kunne fugl og vilt jages ut slik at man slapp å møte de i den trange 30-gradern. Kjøkknet var som et middels studentkjøkken, men stort pluss for innlagt dryppestasjon for enkel oppvask.

Stua var meget bra. I dunkel belysning så det rimelig rent ut også. Etter mye ad hoc fikseri hadde vi både divan og en velfungerende peis. Rom lyste av stolthet. Jeg satte meg på divanen og stilte han til veggs. 'Du, det finnes vel ingen ryddefisker i vannet her, gjør det vel? Du ville vel egentlig bare vise meg Kahuten?' Ordspråk og kroppsspråket samsvarte ikke og mistanken min om småfisk bare økte..

Det tok ikke så lang tid før vi fant vakende fisk. Så ut som småtjafs, men det er greit å bli dus med ny fortom før de store. Rom tuslet litt videre der han trolig skjønte at storfisk-spillet var over. Etter timen hadde 3 ørretpinner blitt lurt opp og mistanken bekreftet. Positivt var det at de var i brukbar kondisjon, men skuffelsen var likevel vanskelig å skjule. Det var vindstille og varmt, men noen vakfest startet aldri. Vi ble gående og lete etter fisk, men fant aldri noe skikkelig spennende. Vi kom oss tilbake til kahuten og fikk opp en liten lunk.

Neste dag startet med nok en liten tass mens Rom sov. Samlet gikk et frustert team ned i myrpyttklekkeriet og krafset opp mengder med småfisk. Å som vi koste oss! Fisk som ikke snudde på flua og tilslag som satt. Kan det her ha vært ryddefisken Rom hadde sett? Godt å få opp selvtilliten uansett! Rom fikk så (angvelig - kameraet hans streiket) en fisk i underkanten av et tidels bismerpund. Så stor fisk her? Vi dekte til sporene våre for ikke å røpe plassen og gikk videre til Litlvanet.

Jeg skuet et pussig vak fra vår lille camp. Jeg hørte *plomp* og så vannspruten stå innover myra. Jeg har da aldri sett småfisk gjøre slike krumsprang før. Dette måtte undersøkes litt nærmere. Kanskje 2 minutter etter at den var oppe kom jeg i posisjon. Myrfisk går sjelden langt så jeg kasta på nøyaktig samme sted som den vaket. Flua fikk ligge i ett sekund før den smalt på. Fisken var ikke stor, men større enn den var for bare litt siden. Hvordan den skulle få ned ei vårflue forbi denne biffen er litt vanskelig å si. Jeg resirkulerte øyenstikkeren, men kakket fisken i kultiveringens navn.

Sniken!


Det er noe med det å avslutte med stil.. Det manglet noen gram på det denne reisen, men flott tur!