Nidelva - Leirfossene 21.sept

Aldri likt meg noe særlig i leira mellom fossene. Aldri skjønt hvorfor det skal være så vanskelig å få fisk her. Selv småfisken avviser mine vanlige sikkerstikk. Onde tunger (Rom og Wildcats) vil ha det til at undertegnedes fiskeego har blitt alt for stort i senere tid, og at bloggerens selvskryt setter andre turdeltagere (de samme to) i dårlig lys. Jeg hadde visst derfor godt av en skikkelig blanketur nå. Det var en nydelig søndag der jeg dro med meg Wildcat på litt elvefiske.

Det startet fryktelig dårlig som alltid. Det vaket en og annen fisk, men det var 50 meter ute. Jeg skiftet flue i ett kjør, men det var fortsatt like dødt dit jeg nådde ut. Etter en lang snoppause hadde vi fortsatt ikke sett fisk på kastehold, ei heller funnet ut hvorfor Cats gikk for størrelse 47 i vadesko. Men så. SÅ! Der vaket det gitt! Wildcat ble stående og tenke, mens jeg var på vei mot vaket. Hvertfall mentalt. Fra sittende stilling gjorde jeg et rykk opp mot stående. Kroppen kom bare halvveis før den sank ned i sittende igjen. På neste var jeg oppe med en stønn og lusket meg i posisjon. Den ikke så ukjente vårflua til G. Bingen gjorde jobben for meg nok en gang. Et lite hode dukket opp og snappet flua med seg ned. En sprek liten 3 hektos og ny Leirfossrekord for min del! Gliset var meget bredt. Etter dette mista jeg to og fikk opp en til som var litt mindre enn den første.

Wildcat konsetrerte seg mest om kasting og knuter i dag :) Og egoet mitt, fortsatt stigende..