Siste reis 3 - 12-14.september

Jeg hadde ikke lyst å sette sesongpunktum med ansjosene i Langvatnet. Det ble derfor ny tur med tørrfluefiske i hemmelige tjenn og lurepytter. Mens jeg ventet på at Rom skulle bli ferdig på Stampa, lurte jeg meg en tur til fjells. Jeg hadde vært noe stille om fiskested og måtte ikke bli oppdaget nå. Ikke her. Rom ville aldri forstått. Jeg så meg til høyre og venstre. Helt alene! (med unntak av en del småfrosk da..). Jeg satte på go'flua mi og la den blindt ut på en lureplass det ofte står fisk. Splosj! En pen fisk tok flua med dødsforakt, før den tok med seg nesten hele snøret. Etter litt stanging kom den inne rimelig greit, og med solid fortom fikk jeg lirket den inn gjennom sivbeltet og i sikkerhet. Jeg lot fisken ligge i håven (under vann) med maskenettet over øynene mens jeg fant frem kamera, tok et kjapt bilde og satte den tilbake. Jeg har aldri sett en sprekere fisk forlate håven min etter endt fotografering. Jeg fikk ikke målt den skikkelig, men den var ikke under 40. Disse turbogenene håper jeg blir ført videre.
















Jeg dro også av en pen fisk i tilslaget før jeg fikk en på 3-4 hekto. Rom ringte, men vi ble brutt av dårlig dekning. Jeg hastet meg umerkelig ned og gjorde meg klar for tur 2.

Turen gikk til Dammen. I denne private pytten svømmer det både regnbuer og brunørret, og selv om det har med tiden blitt tatt ut en del fisk, skulle det være noen få, men smarte fisk igjen. Med andre ord prefekt for en siste reis!
Vi fikk det kanskje litt vanskeligere enn ventet. Det skjedde veldig lite på overflaten og det ble mye blindfiske. Da en regnbue først bestemte seg for å ta en vakerunde, gikk den så fort at vi ikke helt klarte å henge med. Da vi etter mørkets frembrudd summerte opp kvelden, hadde vi fått opp en liten pinne, mista noen flere av samme kaliber, samt hatt en brukbar fisk etter (4hg+). Det hadde blitt så mørkt at vi ikke brydde oss om å fiske noe særlig mer. Hytta lokket oss inn.

Rom fyrte opp i peisen, men vi kunne visst ikke grille riktig ennå. Det måtte være glohaug! Jernsmedene i gamle dager brukte bare glohaug. Det var nemlig varmere i glohaugen enn i flammene. Jeg åpnet munnen, men det åpenbare spørsmålet kom aldri ut. Etter en time med rumlende mage og diverse kortspill, var det endelig glohaug nok til at vi kunne få grillet noen pølser. Rom spiste som vanlig dobbelt så mange som meg og slukna etter hvert stille inn. Han hadde plassert seg selv midt på gulvet slik at ingen morgenfiskere skulle komme seg umerket forbi. Jeg ble henvist til hemsen.

Da jeg spratt opp 09:30 neste dag, etter at kroppen min hadde slumret i flere timer allerede, sov Rom fortsatt tungt. Jeg ville ikke vekke han, så jeg snek meg forbi i beste Bellystil. Jeg skulle egentlig bare preppe ny fortom, se om jeg så noe aktivitet også vekke Rom til en sen frokost. Men det hadde ikke før vaka før vekke- og frokostplanene var glemt. Jeg kunne da prøve litt halvhjertet med en billeimitasjon mens jeg ventet på Rom? Jeg fisket av et område hvor jeg ikke hadde sett vak hele turen, og det skjedde heller ingen ting. Ikke før det vaket 20 meter bortenfor meg da. Nå var det plutselig alvor. Bille av, stankelbein på. Fisken hadde trolig gått videre for lenge siden, men dammen var smal her, og jeg hadde et håp om å få den på tilbaketuren. Flua fikk ligge i 7-8 sekunder før en regnbue la seg over. Blomp!, sa det. Fisken var mer over enn under vann de første 30 sekundene, og selv om den ikke hadde de verste utrasene, var den fast bestemt på å komme seg inn i vegetasjonen. Med 0,18 hadde jeg likevel god kontroll. Jeg tror fisken var 42 cm, men målte den bare i full fart. Rom våknet til et stort Belly-glis denne dagen, og jeg måtte høre den samme gamle leksa om "egotripperi".