Angvika - Costanzas hotspot

Etter å ha gått over 14 dager uten å kjenne et skikkelig utras var abstinensene store ( i år blir vinteren hard!) Noen utbedringer måtte gjøres etter at marryaten gjennom 10 års tro tjeneste begynte å vise aldringstegn under kjøring av fisk. En Danielsson med 200 meter backing var perfekt for formålet - jakten på Costanzas 5 kilosöringer. Dorgen gikk! Jeg psyka ut Tarjei etter ett minutt da jeg åpna streamerboksen. Det glinset og glanset i flotte sildefarger mens thuefluene (kampanjekvalitet) var delvis oppløste. Jeg prøvde ut "son of dad" - etterfølgeren av Tors deceiver, mens Tarjei lånte flue og viste Thueflua ryggen. Så var det i gang. Det begynte med mye småsei. Vi fikk ikke sluppet ut før det var ny sei på. Innimellom fikk vi en og annen småørret og jeg mista en 4 hektosfisk ved ripa. Tarjei fikk etter hvert også en lyr på rundt 1,5 kilo. Nok var nok og jeg satte på Tors D. og Tarjei thueflua - klart for duell! 10 min etter flueskifte hadde jeg et napp som var så hardt at stanga slo ned i båten. Godt mulig det var lyr, men det går mye stor ørret òg akkurat der. Vi fikk dorget oss gjennom et seibelte og bort til godplassene hvor vi fisket mye fra land tidligere i år. Der tok min første skikkelige ørret for dagen. Jeg hoiet og fikk opp stemningen i båten mens snella ulte. Det hele var idyllisk helt til jeg hørte en stemme si: "ok ok, stram opp den bremsen nå da!" (for de som følger bloggen er vel diagnosen lett å stille her). Fisken var fin selv om ikke bremsen var på maks hardkjør. Det hele gikk bra helt til den rotet seg inn i Tarjeis løssnøre og Thueflua satte seg fast i Tors D. Jeg fikk løst snøre og plutselig var det Tarjei som kjørte fisken!! Etter litt nervøs kjefting var det jeg som kjørte fisken igjen, og fikk løftet om bord en kilosfisk på 46,5 cm.

Den hele var som det skulle være oppe i båten nå og jeg kjente en indre fred og ro. Jeg fikk opp en 1,5 kilos lyr jeg også, men så snudde det litt. Tarjei fikk opp to ørreter på 38 cm (rundt 6 hekto) også slet jeg Tors D. under kjøring av fisk (trolig en lyr) inne på grunt vann. Ikke nok med det - nå skulle vi inn i Costanzas paradis og jeg hadde mista trumfen min. Jeg gikk tilbake til SOD-flua. Så var det i gang. Vi putret oss rundt små odder og giftige bukter hele veien og alle stedene så ut som perfekte ørretplasser. Sei-sei-sei-sei-sei-sei-sei-sei-sei også smallt det på en bra fisk hos Tarjei. Løssnøret mitt var inne og det hele gikk for seg udramatisk. Til og med landingen gikk på første forsøk (jeg trenger 5-10 forsøk på landing uten håv). Turens fineste ørret på rundt kiloen. Etter at Tarjei snøvlet frem noe om polske babes på en etter ryktene bra rasteplass langs ruta vår, ba jeg ham pent om å sette kursen hjemover. Halvveis langs Costanzastrekket fikk jeg utlignet med en ørret på rundt 45 cm og det var nå 3-2 (i antall ørret over minstemål). Landingen av denne var dramatisk mesteparten av kjøringen befant seg i "kritisk fase" med mange dårlige forsøk på landing. Det gikk heldigvis tilslutt. I tillegg fikk jeg opp 3 lyr til på rundt 1,5 kilo. Som lyrkonge kan jeg også slå ihjel myten om at lyren er sterkere enn ørreten - det er bare bogus!