Angvika 13 juni

Vi skulle fiske i Angvikelv-osen, men det er den eneste elva i distriktet som ikke har blitt større etter alt regnværet. 5 min kjøretur unna lå dorgeskøyta - valget var enkelt. Været var surt og det høljregnet, men dette var i følge kapteinen supert dorgevær. Jeg fikk en fisk på 36,5 cm ganske tidlig, mens Tarjei var mest opptatt av de små - som vanlig. Likevel må det nevnes at Tarjei hadde en stor plog bak flua som rulla etter to ganger. Nok et eksempel på et liv i uflaks mente han selv. Andre (mindre godt mottatte teorier) var gress på flua. Jeg kom ikke med flere toerier etter at blikkene ble kalde og fornærmedes jeksler begynte å gnisse sammen. Jeg hadde også en plog etter flua litt senere, men det er uvisst hvor stor den var. Dårlig tegn når fisken følger etter, men refuserer fluene. Tarjei holdt tellinga i antall fisk (ansjoser medregnet) og trøstet seg med å lede i den "konkurransen". Så var egentlig turen over, vi skulle inn til land og jeg hadde fått den største fisken. Men på ett eller annet vis ble jeg overtalt til å kjøre en liten 5 minutters loop utenfor et berg, og jadda, der fikk tarjei en fisk. Det var ganske så ergelig, men så kunne jeg se det morske ansiktet bli forvandlet til et smil. Så hoppet han i båten og brølte "mein hertz brent!!", og skremte livet av en liten familie som var ute på en ettermiddagstur i trebåten sin. Det var kanskje på tide at han fikk lettet litt på trykket likevel nå. Det var en sprek fisk, og ikke bare fordi den var større enn de normale 100grammerne. Etter en lang kamp kom en velfortjent ørret på 40 cm opp. Jeg skriver velfortjent selv om kapteinen var svært så hoverende etterpå. Det var uansett aritg å se følelser igjen - selv om han ble litt tutti frutti.