Sverige - Bohuslän 21.-24. mai

Isteden for å jakte på maur- og marginataspisende kubber i marka, takket jeg ja til tilbudet om en opplevelseshelg i Sverige. "Være vitne til banebrytende forskning, bo på en forskningsstasjon ute i svensk skjærgård og oppleve nordens beste sjøørretfiske". Lokkemidlene var mange og utspekulerte. Jeg tok agnet.

Eneste haken var at jeg ikke kunne få middagsservering ute på stasjonen. Dette var forbeholdt hardtarbeidende forskerspirer og jeg gikk visst ikke inn under denne kategorien. Katta beroliget meg med at hun hadde fylt kjøleskapet sitt med godsaker, så noen nød i matveien skulle jeg ikke lide. Bokstavelig talt led jeg heller ingen nød, men jeg har noterte meg bak øret hva Katta la i dette uttrykket. Kjøleskapet inneholdt to ting - marmelade og gammelt brød. Brødet smaker fortsatt ferskt, mente Katta. Jeg dro litt på det.

Banebrytende forskning tar tid og jeg ble fort satt i arbeid. Fisk skulle fanges, merkes, mates, observeres og fotograferes, og jeg sto der plutselig som håndtlanger mens ørretene gosset seg ute i strømmene. Jeg så en stim tobis svømme under brygga i det jeg satte fri en batch med kutling. De hadde kursen mot trange passasjer rundt holmene bare 50 meter unna. Jeg drømte meg bort.

Du er sein!, fikk jeg høre da jeg kom tilbake til forskningsleder Wildcat. Sorry, Ma'm!. Så var det på'n igjen. Man jobbet visst langdager her ute uavhengig hvilken dag det var, fra kl 07-19. Jeg begynte å frykte for at Nordens beste sjøørretfiske skulle foregå uten meg.

Fredagen blåse bort og lørdagen dro seg mot kl 21 før jobb og grillefest var over. Men så var det endelig dags for femmere og rekefluer i trange sund, foran den svenske soldnedgangen.

Hadde en del fisk etter på de første kastene, men de ville ikke sitte. Men så gikk det bare oppover. Først en tynn en, så en som var noe tjukkere, før jeg får lurt på en head-tail fisk som pirret meg på 30 meters avstand. Den så ikke så stor ut i det den tok, men når den tok med seg 50 meter backing begynte jeg å lure på hva i alle dager? Etter mange minutter med utras, hoing og spass kom en meget sliten og relativt liten fisk med flua i gattfinnen. Pinlig... Og fangsten ble svertet av en flirende Wildcat, akkurat som jeg ville gjort det om det var henne.

Fullt fokus!

Katta ville ikke være noe dårligere. Etter denne oppsummerte hun: Jeg har fått 4 fisk på land, medregnet den jeg mista. Jeg skjønte plutselig ikke hvordan vi regnet fisk.

Lørdagen kom vi oss ut litt tidligere enn fredagen. Katta får tidlig en grei fisk, litt slunken kanskje. Jeg hadde en fisk etter, men ikke noe mer. Vi satte oss ned og fikk omsider av ølkorkene uten jekk.

Jeg så en virvel 2 meter fra berget vi satt på. Ta den du, sa jeg. Sikkert 150 gram tenkte jeg lurt. Katta fiska reka slik jeg aldri har sett en reke bli fisket. Jeg bemerket lattermildt: jasså, er det slik rekene svømmer her?, før øltørsten ble for stor og latteren ble absorbert i en Marienborg. Der var'n etter!, utbrøt Katta. Tang, tenkte jeg, men så på andre kastet, fortsatt 2 meter fra land, kaster en flott aure seg på. Jeg ble tyst, og etter en rask fotoseanse innser jeg at jeg ligger under hele 2-0!

Plassen min var fortsatt ubesudlet og det sto et par fisk der. Jeg fikk berget opp et par mellomvekter og sikret tilslutt 2-2. Begge mistet noen pene fisk før vi ga oss. Min største av disse jaget først skjøten mellom fluensøre og fortom, før den kasta seg på sildeflua som kom i hundre 4,5 meter bak. Av og til er det ikke noe som er bedre enn fisk på hugget. Jeg kan si mye fint om myrtjerna i Nordmarka, men akkurat i helga var det godt å ha litt fast substrat under beina igjen.