Helt på vidda?

Venter fortsatt på blader til isboret, men fiskefeberen river ikke mindre av den grunn. Det ble derfor ny tur i dag og plana var noe mer ambisiøs enn vanlig. Jeg skulle spenne på meg ski, gå opp på fjellet og hakke meg gjennom 50-60cm stålis med et lite spett. Tarjei reagerte med sjokk og vantro da han hørte dagens plan. Jeg la i vei likevel. Spettet var veldig tungt! Legger man til kamera, termodress, mst, fiskeutstyr, kamerastativ og godstol (og et par grafen), baller det på seg. Jeg brukte nesten to timer på ferden min (45 min mer enn om sommeren) og hadde derfor god tid til å tenke ut fisketaktikken. "Skal jeg bruke mark eller maggot?" Jeg kom på at begge deler lå igjen hjemme. Jeg møtte veggen i motbakken, men hadde ikke tid å snu. Jeg lurte meg selv med at det sikkert er en åpen bekk hvor jeg kan finne noen nymfer der oppe på toppen. Hvis ikke kan jeg drikke en grafenwalder i solsteiken mens jeg har promillesjanser for å få fisk. Helt greit det òg.

Sola steikte ikke på toppen. Den var faktisk helt fraværende på isen. Det var såklart ingen åpne bekker og jeg stod der ute på isen som en tulling med et spett. Det var kaldt.

Jeg hakka ned i isen så spruten stod. Moralen steg noen hakk. Dette er ikke umulig! Etter 25 cm stålis kom tungpusten. Dette var ikke studentarbeid! Etter en liten hvil gikk spettet igjen helt til vannet kom fossende opp:) Fisket kunne startet. Valget ble en mormyshka med et utgammel narremaggot. Selv fisken i Fosterlågen er kresne på disse. Satte meg tilbake i godstolen, åpna en grafenwalder og pilka i vei. Nå var det bare 1 meter dypt her. Jeg overbeviste meg om at dette var akkurat passe dypt. At jeg hadde stått og dunka i isen i 15 minutter så jeg på som uvesentlig. Etter 40 minutters iherdig myshking brøt jeg leir. Jeg måtte til mer kjente områder følte jeg.

I det ellers så sterile snølandskapet ligger det en 3 cm stor larve midt i ruta mi. Det er det første tegn til liv jeg har sett hele dagen. Larven er død, men ikke gjennomfrossen. Jeg tenker at den må ligne perfekt på en vårfluelarve nedi i mørket. Jeg tar den med, hakker meg gjennom isen igjen (!) og setter i gang. Det er dypere her, rundt 2,5 meter. Det skjer ingen ting. Jeg setter fra meg stikka noen sekunder og der napper det! Jeg får hjertet i halsen. Dette hadde jeg ikke venta! Jeg vil ikke blåse denne og lar den få gå lenge og smånappe på larven. Så blir det stopp. Jeg drar forsiktig opp og ser at jeg nok venta litt for lenge. Den hadde snappa med seg hele larven. Jeg setter på en narremaggot og senker den i dypet igjen. Jeg har faktisk tro på at fisken tar da den akkurat fikk seg en skikkelig biff. Fisken tar nesten med en gang og jeg får kroket den. Jeg sliter litt med å få den opp dette kjegleformede hullet (gikk litt lei av all hakkingen), men tilslutt får jeg den opp. 40 cm og i brukbar kondisjon! Fisken har ikke gytt i år ser det ut til og det sprutet ut rogn på isen. Da ble den plutselig litt mer slunken. Jeg satte den tilbake igjen.