Siste reis - Mission impossible (16-17.aug)

Mens jeg hadde ligget med feber og sår hals, hadde Rom en sen kveld fått nyss i et vann med stor og meget sky fisk. Selv om det skulle ha vært noe fuktig den kvelden, var historiene så edruelige at det trolig var noe i dem. Spesielt likte jeg delen med at kamuflasjeutstyr var nødvendig for å få fisken på kastehold, men at selv ikke dette var noen garanti for suksess. Det var derfor lett å bestemme hvor årets "siste reis" skulle legges. Men det var langt opp og kroppen min var ikke med på notene her! Rom vrikka seg lekent opp bakkene som hun Tysse Plätzer. Jeg var på felgen i første motbakke og kjente at formen var langt unna. Jeg stabba meg oppover og konsentrerte meg om ett steg av gangen. Etter en uendelig lang fysisk og psykisk pine, var vi likevel der!

Klart vann, langgrunt og sporadiske myggvak. Trasige forhold. Rom hadde flere vakende fisk på kastehold, men de var ikke så lystne på kulehode-streamer i dag. Jeg satt godt kamuflert i bashaen min og spiste smågodt, og fikk liksom ingen opplagte sjanser. Ja, med unntak av en liten knøtt som jeg fikk køddekast på. "60-5-35"-fortommen min krevde vidåpne bukter. Utpå kvelden kom det en liten pjolter og supet i seg flua, men 100-grammeren rista seg av 4 cm fra land.

Det var først da sola gikk ned at aktiviteten tok seg litt opp. Flere fine fisker beitet mygg 45 meter fra land. På et tidspunkt vaket det 43 meter fra oss, så 42. også 40... Jeg holdt pusten. Nei, der var de tilbake på 45 igjen gitt. Inne ved land skjedde det fint lite, helt til det begynte å mørkne skikkelig. Først da fikk jeg en meget god sjanse på en sippvakende fisk. Den vaket tre ganger, men så sluttet den. Jeg la ut et "kvalifisert gjetningskast", og etter noen sekunder kom fisken rullende over vårflua. Jeg ble grundig lurt av denne raketten, og trodde den var et par hundre gram større enn den var. Jeg brukte sikkert 8 minutter på en 4 hektos og det er ny rekord!

Fiskene vaket bare rundt flua til Rom og han hadde fått nok. Selv om jeg argumenterte for at sjansene for stor fisk nå var overhengende, bestemte "vi" oss for å lage mat isteden. Jeg meldte meg frivillig til å hente ved og pølsepinner, og lurte selvsagt med stanga på veien. Forsyne meg så jeg ikke et nytt rolig vak halvveis mot pinne-buskene. Det hadde blitt såpass mørkt av jeg måtte ha litt beveglse i flua for å se den. 2 meter fra land legger det seg en grom fisk etter flua, men jeg får ikke kroket den.

Like etter smukker det på en annen fisk på et blindkast, også den av bra kaliber. Den raste ned i steinene og jeg kjenner fortommen raspe bortover grunna. Det må ha vært bakdelen for spissen hadde aldri tålt det kjøret. Jeg får bereget den inn rimelig greit, 40 cm og rundt 650 gram. Jeg hoier opp til Rom i leiren, men anropet ble tapt.

I leiren ser jeg bare silhuett av en mannsperson gå rundt rastløs rundt med en ølfalske. Jeg får dårlig samvittighet og henter pølsepinner. Da jeg kom opp i leiren, satt Rom innesluttet i mørket og spikket bålfliser. Han luktet øl. Få ord ble vekslet.

Den største av fiskene hadde spist en rimelig stor frosk. Vi vurderte å fortsette fisket med mus og andre digre fluer, men droppet det. Etter en times grilling hoppet det en fisk på mellom 1,5-2 kilo inne på grunna hvor jeg fikk mine to. Plasket etter den fisken var helt sykt! Men vi haddet det så alt for godt rundt bålet og konkluderte med at så stor fisk ville ødelagt oss for alltid.

Dagen etter ebbet ut i ingen ting. Jeg har en 3 hektos etter på stankelbein mens Rom sov, men ellers var det dødt. Vi burde nok ha fisket mer mens det faktisk var bra.

Med den største fisken signerte jeg meg likevel inn i "Halvkilosklubben-Tørt". 10 fisk på halvkiloen eller mer på tørrflue i 10 forskjellige vann i kommunen.

Vågå/Jotunheimen 25.juli-1.aug

På tide med noe helt nytt! Jeg pakket sekken til randen og kjøpte enveisbillett til Otta. Her skulle jeg, slik jeg husker det, bli plukket opp av noen fiskekompiser, og vi skulle kjøre til Vågå og utforske fjellvannene der. Men ved ankomst Otta var turfølget mitt som sunket i jorden. Siden Otta ikke er så veldig stort, gikk jeg i gang med en leterunde. Etter en resultatløs jakt, gikk jeg meg på ei skrulle som sto på hodet i en saab og leste kart. Inne i kartet hadde hun klistret på en liten post-it lapp hvor det sto ramset opp en rekke sjøer under tittelen "Fisketips Vågå". Jeg introduserte meg selv og forelso at for en haik opp i fjellene skulle jeg lære henne den edle kunst å fiske med flue. Hun knørvet kartet panisk sammen da hun skjønte mitt ærend, men takket likevel ja til byttehandelen. Jeg fikk ikke navnet ditt, sa jeg på tur opp de bratte fjellveiene. Hun giret ned i andre og pisket saaben forbi nok en campingvogn. De kaller meg "Wildcat", sa hun med et smil om munnen.

Så jeg og Wildcat begynte på toppen av post-it'n og fisket oss nedover. Innimellom tipsene prøvde vi oss på tjønner som så spennende ut på kartet, men disse skulle vise seg å være fisketomme. Og starten på turen var preget av litt motgang. I løpet av de første tre dagene hadde Cats klart å knekke ei snelle i to, og i et forsøk på å flytte svært stor Vågå-pukk på dårlig vedlikeholdt vei, rive av bensintilførselen til motoren. Litt ducktape reddet budsjettsprekk, hvor 13.90,- i minuttet hadde blitt hardt. De siste pølsene skled ned mens vi forbannet uflaksen. Nå trengte vi å få litt fisk hvis vi ikke ville leve på havregrøt resten av turen.

Vendepunktet kom da vi fant elva vår, men selv nå fikk vi ingenting gratis. Vanntemperaturen lå rundt 12-14 grader, og vi måtte vade for å nå ut til fisken. Problemet var bare at vi ikke hadde vadebukser. Med korte fiskeøkter i vann til livet klarte vi likevel å få en og annen fisk, men effektiviteten var kanskje ikke så god der vi brukte 3x fisketida på å få varmen tilbake i kroppen. Vi fikk det likevel til å gå rundt, og vi var selvforsynte med fisk til både lunsj og middag.

Nydelig ørretstamme her oppe. Min største på flue var rundt 350 gram :)

Kastekurset gikk greit det, men siden det oppsto en internkonkurranse på antall og størst fisk, måtte jeg likevel være litt tilbakeholden med info og tips. Gjør som meg, sa jeg bare. Hun gjorde som befalt, men tok kanskje pensjonistilen min vel bokstavlig.

Myggen var plagsom. Jeg følte jeg mista mer og mer blod for hver dag som gikk. Konkurransen krevde også større innsats fra min side da jeg plutselig kom under med 2 fisk. Dette var ingen heldig situasjon for min del. Men med iherdig kasting med mange løfttørk klarte jeg å få presset sirupen lenge nok rundt om i de vitale organene til at jeg fikk utlignet før kvelden satte inn. Formen min var synkende og lymfene jobbet hardt.

Det var varmt og jeg skeld inn i en vakumtilstand. Jeg husker lite av dette nå, men jeg gikk visst til innkjøp av en oter og fisket tidvis hardt med haspel. Det kan ha vært varmen, det kan ha vært feberen, men jeg er sannelig ikke sikker. Jeg klarte likevel bare å få opp 1 fisk på spinner, og den var langt under Cats største på 45,5cm.

Jeg trengte sårt en hviledag fra det kalde vannet og trumfa gjennom en båtdag. Med egen roer og storflott vær kunne jeg bare sitte og nyte tilværelsen. Men da jeg hadde det som best, kom mørke tordenskyer buldrende. Det ble med ett litt bekymring hos pasasjeren i båten. Jeg tror det passerer oss, sa Wildcat reflektert...

Vi fikk akkurat søkt tilflukt under båten i det uværet satte inn. Regn og hagl hamra løs på taket vårt. Vi hadde havna midt i stormens øye, og uvær kom inn fra alle kanter. Wildcat var helt upåvirket og telte spent med hvor nært lynet slo ned. "1002 nå"!, jeg holdt pusten. Jeg lukket øynene og bare ventet på at det skulle smelle i aluminiumshytta vår. Eller kanskje inn under? Om vi hadde laget oss ly eller en stor lynavleder var jeg sannlig ikke sikker på, men jeg følte der og da at både konstruksjon, plassering og materiale måtte virke provoserende på lynet.

Det lyste heldigvis opp igjen rimelig fort, og det ble brukbart med fisk denne dagen òg. Flambert ørret ala cats.

Dagene gikk fryktelig fort og vi fikk ganske likt med fisk. Nest siste dag fikk jeg redda et uavgjortresultat i fiskekonkurransen da jeg på småfrekt vis knixa opp ei ørekyte. Protester om at dette var juks ble så klart blank avvist, og med dette tok jeg tilbake alt det stygge jeg tidligere har sagt om denne arten.

8 dager revet bort i en fei! Fiskemessig hadde vi nok vært mye farligere med vadebukser, men det får vi ta med neste gang. Post it'n er nå fullskrevet og området kartlagt til neste tur.