Siste reis 29-30. august

Rom hadde staket ut kursen for årets siste reis. Jeg hadde selv noen spennende vann jeg ville prøve, men Rom fristet med opplevelser som sto til høyeste trumf. Det fantes et vann der han en sen oktoberdag (angivelig) hadde sett flere store ryddefisk gjøre rent etter dagens insektrot. Ikke bare en, nei, en i hver bukt! Og ikke nok med det, han hadde også tilgang på en hytte like ved vannet, eller en "Kahut" som han kalte det. Siden jeg aldri hadde bodd i en Kahut, ei heller hadde sett så mye ryddefisk før, gikk jeg med på å legge turen hit.

Vannet virket lovende, Kahut'n, tja... Det manglet noen desimeter på at døra gikk igjen og man måtte kjempe seg oppover en 30 graders helning i yttergangen for å komme seg inn på kjøkkenet. Ytterdøra hadde likevel en funksjon. Ved å dunke den hardt i hytteveggen og rope "høi høi høi", kunne fugl og vilt jages ut slik at man slapp å møte de i den trange 30-gradern. Kjøkknet var som et middels studentkjøkken, men stort pluss for innlagt dryppestasjon for enkel oppvask.

Stua var meget bra. I dunkel belysning så det rimelig rent ut også. Etter mye ad hoc fikseri hadde vi både divan og en velfungerende peis. Rom lyste av stolthet. Jeg satte meg på divanen og stilte han til veggs. 'Du, det finnes vel ingen ryddefisker i vannet her, gjør det vel? Du ville vel egentlig bare vise meg Kahuten?' Ordspråk og kroppsspråket samsvarte ikke og mistanken min om småfisk bare økte..

Det tok ikke så lang tid før vi fant vakende fisk. Så ut som småtjafs, men det er greit å bli dus med ny fortom før de store. Rom tuslet litt videre der han trolig skjønte at storfisk-spillet var over. Etter timen hadde 3 ørretpinner blitt lurt opp og mistanken bekreftet. Positivt var det at de var i brukbar kondisjon, men skuffelsen var likevel vanskelig å skjule. Det var vindstille og varmt, men noen vakfest startet aldri. Vi ble gående og lete etter fisk, men fant aldri noe skikkelig spennende. Vi kom oss tilbake til kahuten og fikk opp en liten lunk.

Neste dag startet med nok en liten tass mens Rom sov. Samlet gikk et frustert team ned i myrpyttklekkeriet og krafset opp mengder med småfisk. Å som vi koste oss! Fisk som ikke snudde på flua og tilslag som satt. Kan det her ha vært ryddefisken Rom hadde sett? Godt å få opp selvtilliten uansett! Rom fikk så (angvelig - kameraet hans streiket) en fisk i underkanten av et tidels bismerpund. Så stor fisk her? Vi dekte til sporene våre for ikke å røpe plassen og gikk videre til Litlvanet.

Jeg skuet et pussig vak fra vår lille camp. Jeg hørte *plomp* og så vannspruten stå innover myra. Jeg har da aldri sett småfisk gjøre slike krumsprang før. Dette måtte undersøkes litt nærmere. Kanskje 2 minutter etter at den var oppe kom jeg i posisjon. Myrfisk går sjelden langt så jeg kasta på nøyaktig samme sted som den vaket. Flua fikk ligge i ett sekund før den smalt på. Fisken var ikke stor, men større enn den var for bare litt siden. Hvordan den skulle få ned ei vårflue forbi denne biffen er litt vanskelig å si. Jeg resirkulerte øyenstikkeren, men kakket fisken i kultiveringens navn.

Sniken!


Det er noe med det å avslutte med stil.. Det manglet noen gram på det denne reisen, men flott tur!

Midtsesongskrisa

Roar hadde vært en ny tur i Laksjokka og hentet seg poeng. Jeg lå under 3-2 i en konkurranse jeg ikke har tapt siden jeg var, ja, 12? Jeg så for meg at han smilte lurt der han snekret på garasjen sin. Laksen har alltid vært vippepoenget jeg ikke har hatt sjanse på. Det svartnet for meg. Jeg husker lite av hva som skjedde i dagene som fulgte, men fredag 21. august satt jeg med en Scott G2 i fanget og suste innover Finnmarks pampas. Joiken satt like løst som eksosalegget over Tana bru. Dyr stang = billige guider. Jeg fikk holde ut. De advarte med at det var for seint på sesongen for insekter, noe jeg selvsagt avslo som tullprat.

Det har vært noen netter med minusgrader sa guiden, Turje, da vi ankom Røyejávri. Insektene forsvinner i minusgrader... Han kunne også berette om at det aldri var vindstille her og at vinden konstant var en sur nordøst -type. Jeg var i ferd med å knekke sammen, men satte tappert på en kulehodenymfe. Turje satte på en 28 grams møresild og pælma midtfjords. Skulle visst være rett medisin for 2-kilosene her dette. Jeg klarte å kaste 7 meter i vinden og innså at prosjektet var en fiasko.

Etter en time løyet vinden såpass at det faktisk ble en leside på vannet. Dette var visst griseflaks her oppe. Turje fant så en pen fisk til meg 12 meter fra land. Det tror jeg var ennå mer flaks. Nå gjaldt det! Nymfa gikk høyt og lavt, men nada. Guiden fikk prøve seg etterpå. Nada. Knappe timen etter viste den seg igjen på nesten samme sted, men nå på rundt 20-22 meter. Den så skikkelig pen ut! Jeg dro til med en #16 vårflue og traff vel egentlig veldig bra. 30 cm for kort kanskje. Ingen ting skjedde. Det var nå ett insekt på overflata og jeg var sikker på at fisken så det. Etter halvminuttet så jeg spørrende på Turje, men jeg fikk bare et tomt blikk tilbake.*slurp!*. I sidesynet kunne jeg se en rygg cruise over vårflua. Guiden ropte ”DÆR TOK AN!!!!”. Jeg skvatt til med et for tidlig tilslag og kjente fisken slå med hodet to ganger før det hele var over. BIRO!!!

Like etter kom den en minirøye som vaka rett mot meg som en butterfly-svømmer. Den hadde ikke før gått under vann før den kom opp igjen, dette 7 ganger på rappen. Den tvilte heler ikke på flua mi ett sekund! 24 cm. Etter dette fikk jeg to tasser til på tørt - 22 og 25 cm (myggklekker #18). Selv om jeg fikk inn poenget jeg skulle gikk tankene til røya som glapp.

Neste dag gikk vi for sjøørret tørr. Turje hadde en strøm hvor det gikk både laks, sjøørret og digre kveiter. Jeg satte på 0.17 bare sånn i tilfelle. Det var mye sjøørret der som så ut til å ta fjærmygg eller noe annet i filmen. Jeg fikk kjempet ut flua i motvinden. Man kan tillate seg mye rart så lenge strømmen retter alt opp igjen. 23, 25 og 33 cm (vårflue #16).

Resten turen gikk med til å jakte brunørret våt. Vi besøkte det ene hemmelige vannet etter det andre. Småfisken sto og trykte inne ved land, og var tydelig livredd for et eller annet. Vi så ingen ting til de beryktede ørretkubbene på 4 kilo. Ja, med unntak av i galskapens vann - et rent ørretvann ved E6'n. Hadde jeg bare hatt med vadere denne kvelden! Flere store ørret jaga yngel så det smalt like utenfor kastehold! Jeg ble stående og se på. En liten and kaklet seg avgårde utover mot fiskene og forsvant nesten i mørket. Noen sekunder etter på fikk den panikk og plasket febrilsk uten å komme seg mer enn en liten meter fremover. Så gikk det rundt i ring. Plaskingen fortsatte i nesten ett minutt! Hadde en ørret vært slu nok til å bite seg på? Vi så aldri noe mer til anda. Det ble bekmørkt og vi kom oss bort derifra i en fart. Det hamres vel hardt i garasjen til Roar nå. 4-3 til meg!

Nordmarka 12.august

Tilbake på sykkelsetet for å teste ut et vann som så spennende ut på kartet. Det var plassert i et område hvor OFA kultiverer mange vann, men som ikke er oppført med noen fiskebestand. Hmm.. August er kanskje ikke årets beste tid for prøvefiske, men jeg klarte bare ikke å sitte stille. Lett sekk og tungt gir, mila gikk unna i en fei.

Det var en spennende pytt med en dyp myrkant langs den ene siden og en del vegetasjon langs den andre. Det vaket ikke selv om det lå noen insekter på overflata. Jeg så en del gasbobler her og der og var i ferd med å stemple dette som H2S-fordervet. Men i det jeg snudde ryggen til kom det "slitsj" midten av pytten. Lyden av grådig småfisk kjenner jeg igjen på mils avstand. Jeg fikk listet meg ut på myra og kastet en mygg i retning vaket. Det tok litt tid, men den tok til slutt. 167 gram kanskje? Men du verden det var flott her. Noe sier meg at du lurer større fisk her også. Prøver nok igjen i juni.

Nordmarka 14. august

Jeg fikk det for meg at jeg skulle sele på meg tungsekken og sykle 10-12 km i motbakke for å prøve meg på kubbene i Potta. En ublogget tur før sommeren satt friskt i minnet. Jeg var der en kveld tidlig i juli og dro av 8 fisk i tilslaget på myggklekker. De største noen skikkelige griser. 0 i tilslagsprosent på en 8-fisk kveld er dårlig, men enkelte dager mangler man bare flyten.

Solstek, 25 grader og sekk på minst 20 kg. Tunga mi hang ut som en slips der polkadottene passerte meg i tur og orden. De har skjønt det med vekt og kjøpt seg 1-liters sekker, eventuelt bare et drikkebelte. Dandy, men smart. Jeg fantaserte om et drikkebelte modifisert etter Cag-teamets behov, men slike fristelser gjorde vondt verre. Stokke stiv fikk jeg vinglet meg opp de bakkene til Potta.

Vannet var varmt og det vaket jo ikke. Jeg klarte å trekke opp en og annen fisk på vårflue, men de ville ikke sitte. Typisk for opptrekksfisk det. Skyter fart fra bunnen og bommer. Men ut av intet kom det likevel en duellsjanse. En brukbar fisk tok seg noen runder utenfor liljene og tok noe like under overflaten. Vårflua #12 fikk ikke ligge lenge før den ble supet ned. Strammet rolig opp, men neida. Venta et par min før jeg kasta på den igjen. Denne gangen tok den hardt, men da jeg strammet opp var det ingen motstand i andre enden. Jeg skjønte ingen ting. Fluebytte til palmer. Kastet satt, fisken kom, men snudde like før flua. Jeg rev meg i håret og forbannet palmermyggen. Vanskelig å finne årsak-virkning til palmerens forsvar. Potta 11 - Belly 0.