mandag, mai 25, 2009

Myggtur med Katta

Guidet Katta en tur i mine nærområder i nordmarka. Fisken bestemte seg for å være slektiv på noe like under overlfaten, og vi var like selektive med tørre mygg på overflata. Det gikk litt trått. Mens jeg speidet etter fisk hørte jeg pluteselig et plask i et lite myrhull bak meg. Jeg skjønte ingen ting, men før jeg sluttet meg til Kattas teori om en frosk, tok jeg et kast. På første kastet skjedde ingen ting og jeg følte meg som en tulling. På andre kastet tok noe flua og i et par sekunder var jeg usikker på om jeg kjørte frosk eller fisk. Opp kom tilslutt en liten tegespisende luring med stort hode. Katta fikk også fisk (det lille hun holder i hånda på bildet), men husker nok like godt at hun blåste en mye større fisk inne i bukta. Hun kastet et par meter for langt på en veldig steady plaskvaker. Pent kast, så jeg er rimelig sikker på den hadde tatt.

Nordmarka 24.-25. mai

Nye vann, nye muligheter. Det flotte med marka her nede er at man kan velge og vrake i spennende myggtjern. Om ikke fisken alltid er så veldig stor, så er det en fryd å bare gå og lete opp vakende fisk. Og en 17 år gammel brun 300-grammer kan fort vise seg for vanskelig hvis du er ukonsentrert. Etter å ha parkert hos grisebonden ved inngangen til marka, marsjerte jeg retningsbestemt mot flyvemaur og vespertina-eventyr, trodde jeg da. Det var selvsagt for tidlig, men en og annen marginata var å se å vannet.

Jeg fikk en del torvvakende 200-250grammere på mygg, før jeg måtte kleske til med en marginata-imitasjon på en sær fisk som var en smule større. Alt stemte. Kastene, fluene, fortommen, taktikken. Og som sendt fra oven vaket det en sjeldent stor fisk (til å være denne pytten) 8 meter foran meg. Dette var den virkelige testen. To kjappe sving med stanga for å få lengden også bare sikte inn med siste slengen. Marginataen landa fjærlett før den seilte sakte over der fisken viste seg. Det tok noen sekunder mer enn jeg trodde, men så...Niks, flua dansa på 2 store virvler etter at fisken i det brune myrhølet bråsnudde. Var det det fortommen? Var det flua? Var hele rekka med marginataduns for tykt eller kanskje for tynt dressa? I så fall var jeg sjanseløs på de litt større fiskene. Mer skulle det ikke til for å knekke selvtilliten min. Kastene ble dårligere, fiskene mindre og tilslagene dårligere. Jeg skiftet vann.

Jeg fant et nytt og idyllisk vann to timers gange unna. Det tok meg akkurat 5 sekunder før jeg satte lunsjen i halsen. Purkevak? (Ørretpurker er for tjukke og breie til å utøve normal vakeaktivitet. Det blir med andre ord mye bar rygg og lyd når de spiser fra overflata). Etter hvert så jeg flere fisk i denne kategorien. Her hadde nok OFA vært på ferde. Jeg rynket litt på nesen over "utsatt-fisk" og tenkte derfor å fortsette videre til et annet vann med en gang. Men nysgjerrigheten rev i meg. Hvordan er det å få lurt på noe sånn på tørt da? Skulle vel gå det? Jeg kunne vel ofre en time her, få en fjøsfisk og aldri fortelle noen om det. Jeg var med ett på offensiven igjen.
Det begynte trått. Så lenge det var vindstille og sol var det bare å glemme. Det nærmeste jeg kom under slike forhold var to fisk som snudde like før flua. Den ene var stor. Så lenge det var en liten bris så var det håp. Etter noen friske vindkast hadde jeg fått opp 3 fisk (palmermygg). Den største var en utsatt fisk på rundt 3 hekto. Fisk nummer tre og fire mista jeg etter få sekunder på en myggklekker. Den ene av disse var stor. Det ble vindstille og sol igjen. Jeg hadde mange kast jeg selv mente burde gitt uttelling, men fisken gjennomskuet nok et eller annet gang på gang. Jeg var nede i 0.12 og brukte permasinken hyppig. Jeg endevendte myggboksen, men ingen ting der kunne redde situasjonen.

7 timer av lørdagen min hadde gått med til fjøsprosjektet, men jeg kunne ikke gi meg nå! Det ville bristet stoltheten. Jeg hadde et håp om at den nært forestående skumringen skulle redde meg. Jeg lusket derfor videre til et nytt vann i vente på lettere forhold. Pent vann også dette, men ingen vak å se. Jeg tok meg god tid til å sjekke fortom, velge ut den beste flua i rekka og preppe den til den store oppgaven. Sola gikk ned. Tiden var inne!
Jeg slet i en time med å få noe bra på kastehold. Det ble som oftest krampeaktige, lange kast med dårlige nedlegg. Men like før jeg ville gi meg og håpe på bedre forhold neste dag, så vaket det 7 meter unna meg. Den grunne sivbukta hadde fått besøk av noe stort og jeg hadde flua i lufta før første ring nådde land. Kastet var bra. Flua drev inn mot sentrum og jeg rakk to småtrekk i flua før fisken velta seg over med dødsforakt. Jeg så det trekke i fortommen og tilslaget kom uvanlig hardt. De første 20 sekundene ble bare kaos hvor jeg måtte presse fisken det jeg hadde for å unngå at den kjørte seg fast i siv og torv. Jeg fikk etter hvert kontrollen og det tok ikke mange minuttene før fisken begynte å gi seg. Det var ekte fiskeglede der den kom sigende inn i håven etter 9-10 fisketimer. Det var kanskje ikke årets prestasjon, men jeg hadde da fått til noe og kunne legge meg med et lite smil om munnen. Galskapen ble fullendt der purka skeli umålt ned i myrtjønna igjen. Den var alt for tung til at jeg ville ha målene.


Etter 30 min bålbrenning og bespisning, la jeg meg ned på første og beste plass. Jeg våknet tidlig neste dag av at noe kilte over hele kroppen. Det var på høy tid å stå opp.

søndag, mai 17, 2009

Nordmarka 15-17 mai

Tok en helg oppe i Maridalen for å sjekke myggføret. Etter å ha ventet evigheter på bussen ved Brekkekrysset, var jeg oppe ved Øyungen i 23-tida fredag kveld. Her var jeg så heldig å finne en odde hvor ingen hadde slått opp telt for kvelden. Jeg gidda ikke å sette opp teltet, men brukte ytterduken som en slags nøddyne i tilfelle regn. Jeg hadde mistet for mye tid i Brekkekrysset til å gjøre meg mer flid. Jeg kunne jo ikke legge meg uten å ha fisket litt.

I ly av mørket snek jeg meg i posisjon på en vakende fisk. Kastet ble litt for kort. Jeg lot flua ligge og ga den litt liv innimellom. Etter ca 10 sekunder kom det en sluggert og la seg over. Pent tilslag og brukbar fisk, men den ville ikke bli med helt inn. Det kunne blitt en veldig bra start. Etter denne fant jeg ingen flere som virket bra. Jeg sovnet inn til et knitrende bål, vel vitende om at jeg hadde to dager til å plukke sånne med små lurekast innunder busker og overhengende trær.


Jeg våknet opp til skummende bølger og en sur vind. Temperaturen hadde også gått betraktelig ned. Hadde jeg slått opp telt kvelden før hadde jeg blitt inne og lest Økland. Jeg bestemte meg for å prøve et lite myrtjern med en noe kryptisk beskrivelse i OFAs kartbok. Hele området var en stor hengemyr hvor det var vanskelig å komme seg uhørt frem til fisken. Når vinden ikke tok, dukket det ofte opp et lite hode helt inne ved myrkanten et sted. Det var et visuelt og morsomt fiske. Kastene måtte være presise samtidig som man ikke kunne gå for langt ut på myra. Fisken tok ofte 5-10cm fra land og det var sjelden selve fluesnøret måtte være uti vannet. Var presentasjonen bra så tok fisken. Funket med både klekkere og palmermygg (#18-16). Fiskene var ikke så store, men jeg koste meg skikkelig her. Fikk vel 6 ørret og 1 abbor.

Prøvde meg på et nytt myrvann litt senere på dagen. Myra var ikke like hengete og fiskene vaket 10-15 meter ute. I tillegg virket de å være mindre. De var rimelig greie å komme på talefot med og ble et antiklimaks i forhold indianerfisket tidligere på dagen. Fikk to spreke før jeg gikk videre på min ferd.


Jeg gikk rastløst rundt i hele området og så etter stor fisk som vaket på mygg. Jeg gikk i flerfoldige kilometer og timer, men jeg fant aldri noe som virket spesielt spennende. Mange områder virket forlokkende, men det skjedde bare ingen ting. Hvis det først vaket, var det minifisk med skikkelige splæsjvak. Det ble sovepose, suppe og bål resten av kvelden.

På Søndagen kom Pixel og vekte meg. Før han kom hadde jeg gjort en forsøk på litt feltbinding samt lest litt om jern og redox i Økland. Den sure vinden hadde gjort at jeg seg litt for langt ned i posen og sovna. Vi gikk opp til Indianertjern for å prøve oss på den særegne stammen der oppe. Vinden ødela nok det gode fisket eller så var det bare umulig å se vakene. Jeg fikk til slutt opp en som vaket 3 cm fra torvkanten. Jeg hadde litt flaks som så den og jeg måtte ha tre driv inn over den før den tok. Pixel bomma på sjansen sin. Det ble etter hvert umulig å se vak, så vi vendte like greit nesa hjemover