Det lå derfor litt i kortene at jeg måtte feire bursdagen min alene i drittværet på Svartvatnet. Jeg var optimist. Isboret hadde fått nye blad og jeg husker omlag hvor godplassene så ut til å være. Jeg hadde også med en nye stang hvor jeg hadde satt på loop 1. Jeg satte også på en følsom nappvarsler slik at jeg kunne fiske med to stikker. 
Jeg fisket bare med mark og myshka. Det tok ikke lang tid før jeg hadde en agntjuv på den aktive stikka mi. Den hadde bitt ene enden av marken tvert av, men ville ikke komme bortpå igjen. Jeg satte på en helt ny, sprelsk en og heisa ned. Ingen ting. Jeg ausa litt i hullet og da kom det et tungt napp. Så ble det stille i 3 sekunder før det kom mange tunge napp igjen. Jeg gjorde tilslag og kaoset var i gang. Dette var ikke fosterlågen fisk! Pilkesnella skreik før jeg litt panisk fikk sluppet ut sen. Det ble alt for mye sen. Jeg trodde fisken var borte, men da løssnøret var snellet inn var den der forsatt. Jeg hadde langt fra kontroll. 0,16 sena sang der den ble raspet mot iskanten. Jeg hadde hjertet i halsen. Småfrosne fingre prøvde å holde fisken i sjakk, men den var veldig sterk. Jeg forbannet meg over at Gero var tom for 0,25mm sen og at jeg hadde satt på 0,16 da det var det eneste jeg hadde. Etter at sena var skrapet opp på ene siden av hullet, gikk fisken tvert over og raspet motsatt side. Dette kunne ikke holde særlig lenge. Det var noen nervøse minutter kampen pågikk, men jeg berget tilslutt. Opp på isen kom det første håndfaste bevis på at det er fin fisk i Svartvatnet.
44 cm, 990 gram og en k-faktor på 1,16 i februar! Denne levde på ingen måte i en vinterdvale og hadde 50-60 små stingsild i magen. Noen av disse så parasittert ut, men ørreten var helt fin i kjøttet. Utenom dette var det ingen ting å kjenne.
